The promise av Damon Galgut - Bookerprisvinneren 2021

Denne boken er en av dem jeg kjøpte med meg hjem fra London. Løftet som den heter på norsk, kommer ut i mai til neste år, og jeg har brukt det norske forlaget sin skildring av handlingen. Damon Galgut har gitt ut flere bøker, og kun I et fremmed rom, har blitt oversatt til norsk. Gled deg til mai, for dette er virkelig en godbit å se frem til ☺

Forlaget om handlingen:
Fire begravelser og et brutt løfte. En saga om en sørafrikansk families tap og fall.

Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd. De gamle, dype skillelinjene i Sør-Afrika er i endring, og samfunnet framstår som mer rettferdig. Landets og familiens historie veves sammen til en fortelling om oppløsning og tapte muligheter.

Forlag: Gyldendal

Utgis: mai 2022

Sider: 293

Kilde: Kjøpt i London

Det som gjør denne romanen så bra, er måten familien Swarts skjebne blir flettet sammen med de dramatiske hendelsene som foregikk i Sør-Afrika på denne tiden. Boken er delt inn i fire kapitler som har tittel etter ett av familiemedlemmene. Det betyr ikke at det er dennes historie vi får høre, for her handler det om hele familien hele tiden, men jeg røper ikke for mye når jeg sier at det er en som dør i hvert kapittel.

Ma er 40 år når hun går bort, og etterlater seg Amor på 13 og de to eldre søsknene Anton og Astrid. Faren deres har gjort suksess med det han holder på med, og familien har det godt. Amor slipper å returnere til pensjonatskolen, og Anton som er i det militæret kommer også hjem. Det er lille Amor som overhørte faren love moren, at Salome skal få huset hun bor i, men når hun minner dem på dette etter morens død, er det ingen som vil høre. 

Leseren får god tid til å bli kjent med karakterene, med få ord greier Galgut å lage bilder i hodet mitt, som både ryster og forbauser. I denne første delen viser det seg at Rachel Swart som er død, har forlatt den nederlandske reformerte kirken familien er medlem av, og gått tilbake til sin opprinnelige tro, jødedommen. Dette lager stor ståhei i familien, og byr på nye perspektiver for meg som leser. Anton bryter med faren og begir seg i vei tilbake til militærforlegningen, men alt går ikke etter planen.

Vi befinner oss i 1983 og Nasjonalistpartiet blir nødt til å gjøre endringer. Familien bor på landet, men må sette opp gjerder rundt eiendommen, for unntakstilstanden fører til opptøyer, som skremmer dem. Politiet jager svarte, for å sjekke passersedlene deres, og barna øver seg på å gjemme seg under pultene på skolen. 

Så skifter vi fokus, historien hopper ti år frem, og apartheid har opphørt. Det betyr ikke at alt er normalt, og mennesker som ikke er vant med å se at svarte og hvite lever sammen, reagerer på synet. Når Amor returnerer fra London, blir hun overrasket over at det så mange svarte i sentrum av Johannesburg. Hun synes også at de er mer rak i ryggen og åpen i blikket, enn hun har sett dem før.

Astrid holder informasjonsflyten i familien, og ringer Anton for å si at faren ligger på sykehus. Hun vil at han skal skvære opp med sin far før han dør. Dette sitter langt inne for ham som i likhet med Amor har gitt familien sin på båten. Det hjelper ikke at de enda en gang skal møtes, denne gangen i farens begravelse.

Så hopper vi frem til 2003 hvor det er Astrid sitt navn som preger overskriften, før vi enda noen år senere hører om Anton. Når han begraves er det bare Amor igjen, og endelig kan hun gjøre opp familiens unnlatelsessynd. Salome er 71 år og har ventet i 31 år på at familien skal holde løftet sitt om å overdra huset hun bor i, til henne. Slutten er egentlig en bitter pille å svelge, for den voksne sønnen hennes, en døgenikt av en mann er aggressiv og lite takknemlig for denne gesten. 

Damon Galgut bruker mange bilder i språket sitt, og det er ikke få ganger jeg opplever at en av karakterene får en plutselig forståelse av noe, og jeg selv også gjør dette. Jeg får aha-opplevelser og en av karakterene gjør det samme. Han skriver "et lite vindu inn til fremtiden", og jeg forstår så alt for godt hva han mener. Dette er så glimrende fortellerkunst, at jeg med beundring nyter hver side jeg leser.

Romanen er handlingsmettet til tusen, det skjer noe hele tiden, men først av alt er det språket som imponerer. Plottet er godt snekret sammen, og gir et fint bilde av følgene etter Hendrik Verwoerd sine ville ideer med apartheid. Handlingen finner sted i Pretoria, som er den administrative hovedstaden i Sør-Afrika, men vi hører ofte om Johannesburg som ligger 60 km sydover. Amor reiser til Durban, en by jeg ikke hadde hørt om, og med litt googling fant jeg også ut litt om denne kystbyen. 

Jeg esker bøker som får meg til å google, og nysgjerrig fordyper jeg meg i historien bak det jeg leser. Damon Galgut er en verdig vinner av årets Bookerpris, og en forfatter jeg vil være på utkikk etter fra nå ☺