Uten aksent - essay av Yoko Tawada

I fjor leste jeg Sendebudet av Yoko Tawada, og kalte den en godbit. Forfatteren er født i Tokyo og flyttet til Tyskland som 22 åring. I essayene som blir presentert her, er det ikke vanskelig å plukke opp spenningen mellom øst og vest, og ikke minst hvordan det er å bli sett på som utlending i sitt eget hjemland. 

Forlaget om handlingen: 
Med sin særegne, underfundige humor og poetiske nerve skriver Yoko Tawada om sine erfaringer fra rommet mellom det vestlige og det østlige. Om hva det vil si å leve i et fremmed land og tilegne seg et nytt språk. Gjennom ordlek og språklig oppfinnsomhet myknes stereotypier opp og det fastgrodde får anta nye og uventede former. 

Tawada lar leseren få se med fornyet blikk på det velkjente, og skriver like uimotståelig og forunderlig lett om samuraier som om franske filosofer, tysk grammatikk eller isbjørner.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2021
Sider: 142
Kilde: Leseeksemplar

Uten aksent er et fint lite måltid med sine tre retter, en forrett, en litt lengre hovedrett og den deilig liten dessert til slutt. Det siste essayet heter faktisk Fransk dessert, og selv om stykket bare var på seks sider, så fikk teksten meg til å søke opp Claude Lèvi-Straus, og bruke like lang tid på å lese om denne belgiske antropologen, som hadde mange gode tanker om hvordan vi skal forstå menneskekulturen. 

Essayet er bygget på den gamle japanske myten om Inabas hvite hare, om å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Dette ga mersmak, så dukker navnet hans opp igjen, vil jeg spisse ører.

Det første essayet heter I et nytt land, og er delt inn i seks korte tekster. Yoko Tawada vil snakke om kultur i det første essayet, og det er yoghurtkulturen hun tar utgangspunkt i her. Deler av denne teksten handler faktisk helt konkret om melkeprodukter. Vi får så høre om hvorfor japanerne plantet de berømte kirsebærtrærne, mens hun også prater om menneskenes naturalisering og plantenes migrasjon.

         Jeg kan ta lurven av et truende ord ved å oversette det skeivt med vilje. Min oversettelse av "art-bastard" ville være: "blandingens kunst"

Hun forklarer hvordan ord skrevet på japansk, kan reise gjennom forskjellige språklandskaper etter at det ble transkribert til en annen skrift. Vi hører også om kritikere som er redd for å bli beskyldt for å være fremmedfiendtlig, antisemittisk eller eurosentrisk i sine uttalelser om ting som kan virke fremmed for deres borgerlige smak.

       Forfattere drømmer ikke sjelden om å vaske ordene, for å rengjøre dem for enhver symbolsk betydning. Men språket vil heller være urent. Det bokstavelige ved et ord fremstiller ingen renhet, men gjør ordet spiselig. Ved å avstå fra svinekjøtt kan man ikke unngå svinerier, men å ta svin ut av ordet svineri og sette det frem på bordet, er for meg en politisk akt. 

"En mur er ikke bare en skillevegg, men også et skalkeskjul", leser vi i begynnelsen på det lengste essayet. Vi hører om muren rundt ambassaden, som måtte forseres, og om hvor høy muren hadde vært om Stillehavet hadde vært loddrett. 

Yoko Tawada er en stemme det er verdt å lytte til, ikke bare fordi hun tydeliggjør språk på en levende måte, men også fordi hun minner oss på at vi alle er hverandres medmennesker. 

Uten aksent handler om språk, om tolkninger og om hvordan vi kommuniserer. Jeg leste gjennom boken en gang, men jeg var ikke årvåken nok, så jeg endte opp med å lese den en gang til, nesten i sin helhet, da jeg skulle skrive om den, for her var mye å dvele ved. Det er en lettlest bok, med tankevekkende vinklinger på mange emner, som alle har interaksjon og empati som fellesnevner. 

Anbefales!