Dag O. Hessen er professor i biologi, de fleste kjenner nok navnet hans fra media, men blir kanskje like overrasket som jeg ble, da jeg søkte ham opp og så den formidable bibliografien hans, og listen over utmerkelser. Jeg har ikke lest noe av Hessen tidligere, men lot meg begeistre av årets utgivelse.
Zapffe var fjellklatrer, forfatter og en av Norges mest originale filosofer. Han stilte og besvarte spørsmålet om mening med livet med nådeløs grundighet, samtidig som hans tekster er fulle av humor og barske gleder. Hans ironiske betraktninger over menneskenes behov for å fylle livet med trivialiteter og ting, det evige krav om mer av alt, og med det vår stadige ødeleggelse av naturen, har inspirert og fascinert svært mange.
Zapffe sto sentralt i utvikling av en filosofisk vekstkritikk og formulerte spørsmålet; hva er målet for menneskelivet, for samfunnet, hvordan kan vi utvikle en kurs som gjør at vi spiller med, ikke mot naturen? Dette er vår tids mest brennende spørsmål, og denne boka er en spennende og lettlest innføring i et dypt fascinerende sinn.
Til tross for at jeg interesserer meg for filosofi og har lest en del av Arne Næss, så har ikke Peter Wessel Zapffe vært på min radar før nå. Denne store eksistenstenkeren ble født i Tromsø i 1899 og levde et spennende liv frem til han var 90 år gammel.
Å tenke med Zapffe er ikke en biografi i klassisk forstand, men vi får høre akkurat nok om filosofens bakgrunn, til å sette ham inn i en kontekst. Vi hører om hans forhold til den 11 år yngre Arne Næss, og deres resonnementers likheter og forskjeller.
Hva vil det si å være et menneske?
Et enkelt spørsmål som de fleste av oss greier å gi et tålelig bra svar på, men utvider vi blikket og slenger på: Hva bruker vi tiden vår på? tenker jeg at selv meningmann vil begynne å "filosofere" litt.
I likhet med Ness ville ikke Zapffe bare finne svar på, det litt sletne spørsmålet som dukker opp til stadighet, hva er meningen med livet? Hans fokus var å finne mening i livet, noe som plasserer ansvaret hos enkeltmennesket, og ikke til staten eller Gud, eller noe annet utenfor oss selv. Nettopp i dette er en refleksjon over hva vi bruker tiden vår på, viktig.
Mennesket Zapffe var en pessimist, men skribenten i ham viste at han hadde en humoristisk swong over det han skrev. Han dyrket språket og humoren, til de grader at han i sin medlemssøknad til Norsk Tindeklubb, fjaset seg vekk fra et positivt svar. Han anses som en naturpoet og bidro med polarlitteratur, noe det spennende kapitlet om Nansen, Amundsen og Ingstads bravader skildrer.
Vi hører om polarluft og heroisme med redningsaksjoner i ishavet, om dødsromantikk, og leseren får litt å tygge på når det settes søkelys på om disse menneskene, som utfordrer naturen er posører eller idealister.
Zapffe var en tindebestiger, og er den eneste levende nordmann som har fått en fjelltopp oppkalt etter seg. Nå skal det sies at jeg ikke fant Zapffes tind da jeg googlet, kun noen få ord om Hollendermassivet, hvor tinden skal ligge.
Dag O. Hessen sin bok om Peter Wessel Zapffe (1899-1990) er interessant og lettlest, skrevet med et språk som treffer den jevne nordmann. Teksten har et naturlig forløp, som strekker seg gjennom hele det forrige århundre, og lander mykt i hverdagen vi alle lever i, med naturvernspørsmål som en daglig påminning om hvor skjør vi mennesker er.
Zapffes kritikk av veksttankegang støtter jeg med hele meg, og kjenner at Zapffe gir meg et lite klapp på skulderen, for de små stegene jeg selv har tatt mot et enklere liv.
Lar du deg besnære av hva turer i urørt natur gjør med psyken din, så kan Zapffes tanker være fine å ha med i tankene. Jeg likte denne boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar