Therese Lund Stathatos er oslojenta som reiste til Yale og ble cand.polit, for så, mange år senere "slå seg opp" som forfatter. Hun debuterte i 2018 med den spennende tittelen Min ulydige mor og fulgte året etter opp med Det vi ikke sier. Jeg har ikke lest de to første bøkene, men etter å ha lest årets utgivelse, er jeg nysgjerrig, for Det sjette barnet var en gutt, var virkelig bra.
Forlaget om handlingen:
Dette er et storstilt drama om mennesker og samfunn, som foregår i Østerdalen mellom 1907–1932. Her får leseren presentert et fascinerende persongalleri om et samfunn i endring og dyp psykologisk innsikt.Dette er en historie om et samfunn under press. Handlingen foregår i en bygd med storslagne skoger, fosser og elver, om dyrtid, klassekamp, spanskesyke, konkurser, beinhardt slit på jordene og i de store skoger. Kvinner dør i barsel, på låvene skapes begjær og ulovlig kjærlighet når den trolske fela spiller.
Småbrukene blir angrepet av sykdom og død og fattigdom, men har den fineste julefeiringa i verden. Bygdedyret vokter ubarmhjertig over folk og fe.
For en herlig roman, dette ble en skikkelig slukebok for min del. Med korte kapitler, gjerne bare på en halv side, gikk det unna. Forfatteren har gjort enda et grep som gjorde dette til en fin leseopplevelse, ved å hekte familietilknytningen på fornavnet, forble persongalleriet krystallklart fra første til siste side.
Romanen er handlingsdrevet, og det er tett mellom vendepunkter, som tar pusten fra leseren. For noen stengsler menneskene la på seg selv og hverandre på denne tiden. Noen brøt ut av kutymen, og valgte annerledes for seg selv, men stort sett aksepterte de sitt lodd og holdt seg i det samfunnslaget de var født inn i.
Det sjette barnet har flere sterke karakterer, einstøingen Kari er den som tiltalte meg mest, der hun hadde bosatt seg i en tømmerkoie langt fra folk. Ryktet om at hun kan hjelpe folk med kroppslige problemer hadde festet seg til henne, men siden hun alltid henviste til legevitenskapen, så ble hun aldri stemplet som en kvakksalver. Gaupen vi ser på coveret er "hennes" gaupe, den bruker sin egen stemme i noen kapitler, noe som strør litt mystikk over historien.
Jeg likte godt det som skjer rundt Kari og gaupen, det er disse sekvensene vi befinner oss dypest inni naturen. Kari er ikke redd for å være alene, så jeg ble nesten litt lei meg da hun valgte å gifte seg mot slutten av romanen.
Henrik er den andre hovedpersonen i denne historien. Han og broren mistet sin mor til galskap, noe han syntes var flaut da det sto på som verst. Han tenker på at han på farens dødsleie lovet ham å få en sønn, som kunne føre slekten videre. Disse traumene preger Henrik, og blir som en rød tråd, i en ellers handlingsmettet historie.
Det blir mange barn etter den godeste Henrik, alt for mange. Inga tar sin død av det, og de som overlever må jobbe og slite for andre, for at far skal beholde gård og grunn. Stathatos skildrer dagligliv og fest på begynnelsen av 1900-tallet på en levende og troverdig måte.
Jeg hadde stor glede av å lese denne velskrevne og engasjerende romanen,
og anbefaler den gjerne videre ⚄
Utgitt: 2024
Sider: 372
Kilde: Biblioteket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar