Min tid i disse skogene av Gaute Heivoll

Det er mange år siden jeg begynte å følge Gaute Heivoll sitt forfatterskap. Bøkene hans scorer alltid høyt på min leseliste, så det var med stor forventning jeg satt meg ned med årets utgivelse Min tid i disse skogene.

Forlaget om handlingen:
For alltid skal det være Johannes og Ingeborg.

Hun er den ildfulle tjenestejenta på gården han har odelen til. Da faren dør, lar han likevel broren overta, og skaffer seg et eget sted, et sted for dem alene.

Fremtiden synes å være sikret, slekter kan følge slekters gang, slik de alltid har gjort. Men ingenting blir som de har sett for seg. Gården blir tvangssolgt, og Ingeborgs mørke sider trer fram. Johannes må være den som holder det hele sammen. Men hvorfor kommer ikke barnet? Hvorfor får de ingen sønn?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 474
Kilde: Leseeksemplar

Er det ett ord som preger min tankestorm etter endt lesning må det bli "lavmælt". Min tid i disse skogene er en nær og rolig historie, som utspiller seg i utkanten av en mindre bygd på Østlandet. 

Hovedpersonen er vokst opp på gård, og gårdbruker er det han er hele livet, men han er også en omsorgsperson av dimensjoner. Etter at han har giftet seg med tjenestejenta Ingeborg på hjemgården, får hun ham til å si opp odelen, og kjøpe et gårdsbruk i lang nok avstand fra hjemgården, til at de mister kontakten med familien. Denne uroen som preger Ingeborgs personlighet, skal komme til å bety mye for livet deres sammen.

Johannes er en tagal type som ikke har mye å bidra med utover gårdsarbeidet, han tar i mot hjelp av naboer som tilbyr seg. I noen korte sekvenser fra soverommet i begynnelsen av boken, viser Johannes at han har litt fart i seg, når Ingeborg fyrer ham opp. Ellers er han en mann som tar ansvar for driften av gården, men initiativ er ikke hans sterke side. 

Romanen, som starter i 1932 og avsluttes en gang utpå 70-tallet, følger Johannes og Ingeborgs liv, samtidig som den presenterer flotte minnebilder fra denne tidsepoken. 

Jeg koste meg da jeg leste boken, som er medrivende på en litt saktmodig måte. Utviklingen i handlingen er god, og flere ting kommer uventet på leseren, så en viss nerve finner en også her. Leseopplevelsen ble litt vemodig og med de fine naturskildringene opplevdes det til tider som en deilig meditasjon.

Ingeborg forsto jeg meg ikke helt på, men akkurat det er det mening i, for det gjorde ikke alltid Johannes heller. En så tålmodig mann skal en lete lenge etter. Et lite utdrag fra sent i boken:

- Har du sett for en kveld, sa han. - Så varmt og så stille. Hun fulgte med ham ut på trappa, og det slo ham at ester ikke lenger hadde noe å gi ham, verken håp eller trøst. Og han hadde ingenting å gi henne. De hadde ingenting.
- Se, nå har svalene kommet, sa han. Ester svarte ikke. Han lette etter en utvei, men den fantes ikke. Stemmen hennes brast bak ryggen hans.
- Gud velsigne deg, Johannes, hulket hun. - Gud velsigne deg. Da han snudde seg, la hun armene rundt ham, og for første gang kjente han Esters varme, myke kinn mot sitt eget.

Min tid i disse skogene har en lite knippe karakterer som alle er troverdige. Jeg likte godt skolemesteren som får Johannes til å vikariere, og de eksistensielle spørsmålene som stilles rundt odel, arv og barnløshet. 

Romanen følger kronologisk det nevnte tidsforløpet, og er skrevet i et språk som åpner opp for egne tanker. At en så stille roman på nesten fem hundre sider, kan føles så kort, sier litt om hvor mye den engasjerte.

Jeg anbefaler gjerne Min tid i disse skogene videre ⚄