Fjellturer og ferieturer

søndag 30. april 2023

Oppsummering av lesemåneden april

Endelig ble det slutt på minusgrader og regn, april brakte med seg varme og sol, så langbukser og ullgensere fikk vike for lettere klær (så lenge det varte).
Påsken jafset i seg begynnelsen av måneden, så det ble lest en god del på påskeferie hos svigers, før tiden ble fylt med andre ting. 

En kollega utfordret meg til å begynne med Duolingo, så for å blåse litt liv i italienskkunnskapene mine, satt jeg i gang, og kan i skrivende stund feire 27 dager i strekk. Stolpejakten åpnet også i april, så mitt håp for lesemålet mitt på 14 bøker føltes overkommelig ved starten av måneden. 


Dette leste jeg i april: 

  1. Line Rustberggaard - Snakk mindre om det - sak - 4
  2. Ingrid Berglund - Den svarte svanen - 4
  3. Thomas Korsgaard - Hvis det skulle komme et menneske - 5
  4. Selma Lønning Aarø - Privatlivets fred - 4
  5. Britt Karin Larsen - Som hunder om natta - 6
  6. J.M. Coetzee - Jesu skoledager - 4
  7. Bernard Minier - Jakten - 5
  8. J.M. Coetzee - Jesu død - 4
  9. Cecilie Enger - Ett minutts stillhet - 5
  10. Ketil Bjørnstad - Fall - 3
  11. Han Kang - Leksjoner i gresk - 5
  12. Lars Mytting - Vårofferet - 4
  13. Levi Henriksen - Som vi forlater våre skyldnere - Noveller - 5
  14. Christian Borch - Reiser i maktens grenseland - 5
  15. Dolores Rodondo - Den usynlige vokteren - 4
  16. Thomas Bagger - Mannen i tre deler - 5
  17. Ellen G. Simensen - Den navnløse arven - 5
  18. Ida Marie Hansen - Jeg var gift med en bedrager - 5
  19. Johann Hari - Stjålet fokus - 4

Romaner: 10
Noveller: 1
Krim: 5
Sak: 3


Som den våkne leser av bloggen vil legge merke til, så har jeg trappet ned på bokomtalene. I månedens liste er det intet mindre enn 8 lydbøker og de fleste av dem er korte ( 6-9 timer) Christian Borch sin bok imponerte meg, så har du Storytel kan jeg anbefale den. Det samme med Som hunder om natten, som fikk den eneste 6`eren denne måneden. (13,17 og 19 kommer det omtale på til uken)


Kultur i april: 

Jeg besøkte den gamle latinskolebygningen for første gang, hvor det ble arrangert Holbergsalong. Pink Floyd tributebandet A sauserful of secrets leverte en flott konsert på Madam Felle. Jeg så David Copperfield på bibliotekets kino, Harmonien spilte Brahms i Grieghallen og DnS presenterte Romeo og Julie i en skrekkelig moderne versjon.

Kom mai du skjønne milde ♫🎜🎝aldri før har jeg ment dette så alvorlig som nå, for sommeren i midten av april, gikk over i vinter (med snø!) nå mot slutten. Jeg har sjekket Yr, og det ser ut som at sol og varme er tilbake i løpet av uken, yippi ☺

Lykke til med lesingen i mai folkens!


Mannen i tre deler av Thomas Bagger

Thomas Bagger er et nytt navn i mitt bibliotek, men han debuterte allerede i 2017. Mannen i tre deler kom ut på norsk nå i år, og er første bok i en ny kritikerrost serie om Task Force 14 ved Esbjerg politikammer. 

Forlaget om handlingen:
På en forblåst ås på Sønderjylland finner politiet liket av en naken mann. Det viser seg etter hvert at mannen egentlig døde tre dager tidligere og ble stjålet fra det lokale likhuset.

Den nakne mannen er ikke forbrytelsen. Han er budskapet.

Vollen på Smøl har i årtier skjult en langt mer gruoppvekkende hemmelighet. Og den tiltrekker seg raskt oppmerksomhet fra internasjonal presse.

To spesialagenter fra Task Force 14 tilkalles fra København: Den gåtefulle David Flugt og den eksentriske Lucas Stage. Agentene blir kjølig mottatt av de lokale politifolkene, og den samme motstanden opplever de også ellers i samfunnet. Dette er en landsdel hvor folk holder seg for seg selv, og hvor skogsmarkene kaster fra seg lange skygger. David og Lucas kommer raskt på sporet av en skremmende seriemorder.

Med en start som sa pang, ble jeg raskt sugd inn i historien. Via flere korte innledninger blir vi kjent med karakterene i rask rekkefølge. Lokalt i Esbjerg møter vi politibetjent Jenny Seland og den noe eldre sjefen hennes William Grandberg, først i et litt klamt privat forhold, og senere i jobbsammenheng.

På samme måte hører vi om de andre karakterene, først utenom konteksten de senere skal finne sin naturlige plass i, siden som viktige brikker i det store puslespillet, som handlingen er.

Spesialagentene som kommer fra København har sin egen agenda, de er ikke en godt sammensveiset duo, men ulik og ofte på vikende front. Lucas Stage er en etterforskningsleder med samarbeidsproblemer, og David Flukt, en traumatisert mann som assisterer, litt på nåde. 

Den lokale politisjefen i Esbjerg, William Grandberg blir forsøkt satt til side, men han slipper ikke taket i etterforskningen, til tross for at han, av årsaker jeg ikke vil røpe her, er inhabil. Jenny Seland får i oppdrag å etterforske et drap og en savnetsak, men hendelsene på Smøl voll, tar fort mye av tiden hennes. 

Historien tar oss i korte bolker, med til kloakken i Romania et sted, hvor vi får en historie som mot slutten får sin forklaring i Danmark. Tematikken kan penses inn på trafficking, men volden og grusomhetene som utspiller seg, tar det meste av oppmerksomheten.

Lysstoffrørene blinket seg til live over rekkene av metallreoler. Jenny sto stille. Hun ville ikke. Men den kom snikende likevel. Fornemmelsen hun hadde hatt tidligere. Bevegelsen i luften. Hånden bakfra. Hun følte at det var noe hun hadde oversett, eller noe som var der og ikke burde være der. Så kjente hun en varm pust i nakken og merket gåsehuden bre seg over hele kroppen. For hun skjønte endelig hva som var i ferd med å skje, og at det allerede var for sent å gjøre noe med det.

Jeg digget denne boken, besøkene til Romania greide ikke holde på engasjementet, men etterforskingen i Esbjerg var virkelig noe å følge med på. Bok nummer to i serien, Den nittende øya kommer på norsk i august, det er bare til å begynne å glede seg, for dette vil jeg ha mer av☺

Bokblogger har skrevet en flott omtale av boken!

Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 447
Kilde: Leseeksemplar

søndag 23. april 2023

Leksjoner i gresk av koreanske Han Kang

Det var i Klassekampen jeg først leste en omtale av Han Kangs ferskeste oversettelse til norsk, ført i pennen av Janneken Øverland. Jeg som allerede er fan av Han Kang, kunne derfor ikke motstå å lese denne romanen, som lar oss få bli kjent med karakterer litt utenom det vanlige.

Forlaget om handlingen:
I et klasserom i Seoul studerer en ung kvinne læreren som skriver på tavlen. Hun prøver å snakke, men det kommer ingen ord. Læreren dras mot den tause kvinnen, for selv er han i ferd med å miste synet dag for dag.

Snart oppdager de at en dypere smerte binder dem sammen. Den unge kvinnen har i løpet av få måneder mistet både sin mor og foreldreretten til sin ni år gamle sønn, mens læreren kjenner smerten ved å vokse opp mellom Korea og Tyskland, det å bli revet mellom to ulike kulturer og språk. 

Leksjoner i gresk forteller historien om to vanlige mennesker brakt sammen i et øyeblikk av uventet intimitet – det falmende lyset hos en mann som mister synet, møter stillheten til en kvinne som har mistet språket. 


Han underviser på en språkskole i Seoul. På en forelesning ser han henne, en kvinne som i sine svarte klær synes å ville gjemme seg fra verden. Hun ser ham som en kortvokst mann, hvis brilleglass er uvanlig tykke. De vet ingenting om hverandre, men gjennom de ukentlige leksjonene i gammel-gresk, skal de gjøre seg sine tanker om hverandre.

Leseren blir kjent med dem begge i nåtid, men deres bakgrunn får vi vite litt om, gjennom tilbakeblikk til barndommen. Oppveksten blir skildret i vekslende bolker, hvor han forteller om seg selv, mens hennes historie blir skildret av en ukjent tredjeperson. Begge er traumatisert på sitt vis, og i hennes tilfelle er det en tilbakevendende stumhet fra barndommen, som preger livet hennes. 

Det er veldig få navn i denne romanen, men det føles naturlig, for den egentlige tematikken, ligger på et annet plan enn den kjærlighetshistorien dette munner ut i.  

                Litt flere enn ti personer sitter stille i setene sine i den dårlig opplyste bussen. Det er en gammel og fiendtlig stillhet fylt av utmattelse og oppgitthet. 


Språk, kommunikasjon, ensomhet og tilhørighet er stikkord for det som belyses i denne romanen. Det er utrolig vakkert skrevet, flere av avsnittene leste jeg, som om jeg leste dikt, for det fløt så godt og ga gjenklang i meg. Han Kang skriver i korte setninger og med få ord, men scenene som skrives frem blir desto mer slagkraftig av all stillheten som følger med.


Forlag: Pax
Utgitt: 2011/på norsk 2023
Sider: 159
Oversatt av: Jarne Byhre
Kilde: Leseeksemplar

søndag 16. april 2023

Ett minutts stillhet av Cecilie Enger

Det har blitt mange bøker av Cecilie Enger på meg gjennom årene, den første var Mors gaver som jeg leste for ti år siden. Enger skriver variert, men alltid treffer hun meg i hjertet med romanene sine, også denne her.

Forlaget om handlingen:
Den aldrende Åsta Cooper har bestandig fulgt sin engelske diplomatmann rundt i verden, men synes hun finner et større rom for utfoldelse da hun blir kjent med den førti år yngre Ane Knutsen. De bor begge i Warszawa. 

De diskuterer, leser romaner høyt for hverandre, går i museer. Så rammes Åsta av hjerneslag og mister tilgangen til det engelske språket, det språket mannen hennes snakker, og som har vært hennes eget i nesten et halvt århundre. 

Tilbake er bare barndommens norsk, fra en oppvekst i en helt annen tilværelse. Og en fortærende avhengighet av Ane for å bli forstått og oversatt til omgivelsene.


Premisset for handlingen er at hovedpersonen har levd hele sitt voksne liv på engelsk. Mannen hennes har ikke behøvd å lære seg norsk, så når engelsken forsvinner og bare norsken er tilbake, får de en utfordring.

Mangelen på språk gjør at Åsta må presses til det ytterste før hun er i stand til å huske de hendelsene som har formet livet hennes, men som hun valgte å lagre, mer eller mindre ubehandlet, langt baki bevisstheten. 

I nåtid befinner paret seg i Warzawa, og når Åsta får hjerneslaget, er det den polske logopeden Kowalski, som hjelper henne. Hun blir anbefalt å ansette en norsktalende hjelper, noe de også gjør. Det er fint å lese om hvordan de arbeider med språket, og ikke minst forholdet som utvikler seg, mellom Åsta og Ane, den tretti år gamle damen som tok utfordringen. 

                Tap av språk, sier Kowalski, er intet mindre enn tap av
verden. En sjelelig katastrofe.


Romanen er handlingsmettet og byr på små spenningstopper, eller skal jeg kalle dem rystelser, underveis. Dette siste kommer i Åstas tilbakeblikk til barndom og oppvekst, hennes litt anstrengte forhold til foreldrene og halvbroren, og ikke minst til hesten Frøya og norsklæreren hun hadde på gymnaset. 

                Mor aksepterte lesingen min, sa at hun så jeg hadde glede av den. Bare en gang nevnte hun at man skulle passe seg for å tro at man var bedre enn andre bare fordi man leste bøker. Jeg husker at jeg frydet meg da hun sa det. Kanskje fordi jeg ønsket å påføre henne mindreverdighetskomplekser. Jeg forstod ikke da, at hun hadde dem fra før.


Hva er det som gjør at vi tenker og føler som vi gjør? hvorfor sier vi det vi gjør i ulike situasjoner? kan en grunnleggende følelse av mangel på kjærlighet i livet være et svar på dette, eller kanskje det er feighet?

Slike spørsmål dukker opp flere ganger underveis i romanen, med små pekere, som lar leseren selv få gruble litt over mulige svar.

Jeg likte denne romanen veldig godt og koste meg spesielt med de litterære samtalene Åsta hadde med norsklæreren sin. En enorm skuffelse tidlig i livet, skal vise seg å presse seg frem, nå når Åsta har blitt sytti år, og er rammet på den måten hun er. 

Ett minutts stillhet krever ro og tid for ettertanke mens man leser, for det er litt av hvert å tenke gjennom her. De mange episodene som rammer inn romanen, gjør den medrivende på en litt intens måte. Jeg likte slutten veldig godt, og anbefaler gjerne boken videre!

 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

mandag 10. april 2023

Jakten - ny spennende krim fra Bernard Minier

Jeg har lest litt krim i påsken, hvorav denne ble den siste, og meste spennende av dem. Jakten er den syvende boken i serien hvor Martin Servaz leder an. Jeg har lest hele serien, og fryder meg hver gang det kommer et nytt kapittel i denne spennende serien.

Forlaget om handlingen: 
En hjort springer ut av skogen i lyset fra fullmånen. Men de livredde øynene er ikke dyreøyne. For det er ikke kun storvilt som blir jaktet i Ariègeskogen.

En ung mann blir funnet død, naken, med ordet "rettferdighet" skåret inn i brystet. Drapet danner opptakten til en marerittaktig thriller, der etterforsker Martin Servaz må kjempe mot sine egne demoner, samtidig som han og kollegaene merker de politiske spenningene og politiets svekkede status i det franske samfunnet på kroppen. Det handler om hevn, frykt og pur menneskelig ondskap i Bernard Miniers sjuende roman om Martin Servaz.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 461
Kilde: PDF fra forlaget

Bernard Minier er en mester i å gi full gass fra begynnelsen av historien. Lyden, og ikke minst lukten av redsel når leseren, når en naken gutt, kun ikledd et dyrehode, slippes løs i skogen, og jages i døden av en gjeng fanatikere. Mannen som setter en stopper for jakten, er en førti år gammel tinderkunde, på vei hjem til sin kone, dessverre står ikke livet til den jagede til å redde, og Martin Servaz og kumpanene hans, blir satt på saken.

Servaz, Samira og Vincent får en ny kollega på teamet sitt, Katz var nylig ferdig med politiskolen, og skal nå gå i sin fars fotspor.

Hele denne historien gjennomsyres av folks økende mistillit til myndighetene. Krefter gjennomsyret av vold, viser avsky for maktstrukturer og truer rettsstaten. I Toulouse opplever innbyggerne vandalisering av offentlig eiendom, påtente biler og gjengoppgjør. 

I små drypp får vi høre om enkelte av statsapparatets uspiselige påfunn, noe som ikke i sin helhet forklarer bruken av murstein og molotovcocktail, men balanserer volden på en troverdig måte. 

Gjennom hele boken hører vi fra Afghanistan, Kongo og andre land hvor de franske styrkene har vært inne. Det er bakgrunnen til ugjerningsmannen som bygges opp, i litt for lange sekvenser etter min smak, men med informasjon som absolutt forklarer hvordan denne lederen kunne gå i bresjen for det som utspiller seg. 

Som om ikke dette var nok, historien bærer preg av nedstengningen, som var aktuell for et par år siden. Det ble litt vel mange referanser til dette, men Minier går mer i dybden enn de fleste som bruker koronaepidemien i bøkene sine. Siden handlingen dreier seg mye om de fattige vs. de som har alt de trenger, så gir enkelte av koronaproblemene gode bilder på hvordan de fattige ble rammet.

Martin Servaz følger vi gjennom hele serien, og også i denne boken skjer det noe på det private planet, at det kommer en bok til, det er det i alle fall ikke tvil om. 

Jeg likte Jakten veldig godt, den har med jevne mellomrom noen kraftige spenningstopper, bare et par "avhandlinger" som kjedet meg litt, trakk vekk en prikk på terningen. Jeg som liker å lese bøker hvor handlingen speiler samfunnet i dag, synes Jakten var helt formidabel. Minier er engasjert i samfunnsspørsmål det er det ikke tvil om. Mens jeg leste denne hardkokte krimmen, kunne jeg kikke opp på nyhetene, og se ville opptøyer i Frankrike, så hvis jeg utelater et par detaljer, så vil jeg påstå at rammen rundt historien er troverdig til tusen.

Denne må du lese!


Serien i rekkefølge: 
Jakten

torsdag 6. april 2023

Er det tematikk du setter spesielt pris på, eller helst unngår?

Dette har jeg kjent litt på i det siste, hva det er jeg liker når det dukker opp i handlingen og når jeg tenker "å nei, ikke no igjen". Mitt valg av lydbok foregår litt i hurten og sturten, interessen faller gjerne på noe nyutgitt, eller en forfatter jeg har lest før, uten at jeg alltid setter meg så veldig godt inn i hva det skal handle om. 

I Privatlivets fred, Selma Lønning Aarø sin roman fra 2021, møter vi en litt traumatisert forfatter. Hun har fått i oppdrag av en venninne å skrive en roman om henne, men når venninnen leser utkastet, setter hun seg på bakbena og nekter hovedpersonen vår å gi det ut. 

Hvem eier egentlig en historie? Hva har vi lov til å skrive? Og hva skjer med forfatterens familie og venner når historien begynner å leve sitt eget liv? En forfatter våkner på sykehuset. Hva som har skjedd er uklart, men det har noe å gjøre med en roman fra virkeligheten. Ved hennes side sitter ektemannen, så moren, og etter hvert som timene går kommer minnene gradvis tilbake. Selma Lønning Aarøs nye roman er morsom, tidvis skremmende og usedvanlig aktuell. Skrevet i forlengelse av en sterk feministisk tradisjon, kommenterer den også debatten om liv og litteratur. Samtidig er dette en historie om familieliv og vennskap, og om det man må gjøre i en presset situasjon for å skape seg et eget rom.

Jeg likte boken godt, ble litt frustrert over den litt stakkarslige forfatteren, som tross alt ble misforstått av ikke bare venninnen men også sin egen familie. 


Britt Karin Larsen er en annen forfatter jeg liker å lese, så uten å sjekke noe nærmere gikk jeg rett over på hennes roman Som hunder om natta. Denne kom også ut i 2021, kanskje dette var året da debatten om virkelighetslitteratur blusset opp? 

En forfatter får et uventet oppdrag, og takker ja. Hun skal skrive biografien til en profilert politiker. Han inviterer henne til sitt idylliske feriested ved havet. I møte med politikerens privilegerte liv, opplever forfatteren at smertefulle minner virvles opp. 

Hvor mye kan et menneske tåle i møte med et system som har sviktet dem hun elsket? Britt Karin Larsens nye, frittstående roman er en kraftfull beretning om savn og sinne.

Jeg påstår ikke at disse bøkene ligner, men begge handler om forfattere som personlig er vippet litt av pinnen, og som presses av skriveoppdraget sitt. Det var ingen overraskelse at Anne Karin Elstad sin roman bød på uventede vendinger, og en slutt som kan ta pusten fra den best trente. Forfatteren som er hovedpersonen driver og skriver på to manuskripter gjennom hele romanen, men det er ikke skrivingen som er temaet her. Jeg vil ikke røpe mer, men anbefaler boken sterkt!

Til tross for tittelen, så omhandler ikke Britt Karin Larsens roman Som hunder om natta hunder, men det gjør boken jeg begynte på samtidig som jeg lyttet til  denne, da jeg gikk på tur. Jeg skal innrømme at jeg rynker på nesen når en hund får for mye oppmerksomhet i en roman, som i Ingrid Berglund sin roman Den svarte svanen

Hvis det skulle komme et menneske som jeg hadde på Kindelen i denne perioden, var også preget av hundehold. Den første boken i danske Thomas Korsgaards nye trilogi, som kommer på norsk nå i vår, har ikke hundene som hovedpersoner, men er en tydelig del av livet på gården som unge Tue vokser opp på. Jeg leste ferdig boken i går, og gleder meg allerede til fortsettelsen ☺ (Klikk på lenken for å lese omtalen)

De er et umake par, den unge dødsboadvokaten Oda Krohg og hennes aldrende assistent, Reidar Simonsen. De er begge forlatt av sine egne, og den felles etterforskningspraksisen deres er et ikke helt vellykket forsøk på å stable seg på beina igjen. Så kommer en syk kvinne inn døren med et siste ønske før hun skal dø. Mot bedre vitende tar de oppdraget; å finne kvinnens sønn som angivelig druknet for fem år siden. Det eneste Oda og Reidar har å gå etter, er fire skjell noen har sendt den dødsmerkede moren. Etter hvert som de graver i fortiden, oppdager de flere mistenkelige dødsfall. De ser også foruroligende tegn på at den farmasøytiske storindustrien har skitne hender. Jakten på sannheten vekker raskt oppmerksomhet fra personer som blir farligere jo mer koronapandemien brer seg. Og snart er det Oda og Reidar som jages.


Et annet temaet jeg har gått grundig lei, er korona. Noen forfattere bruker pandemien bare for å tidfeste handlingen, mens andre drar frem den ene detaljen etter den andre, som vi alle selvfølgelig kjenner oss igjen i til det kjedsommelige.
Den svarte svanen har korte kapitler, og mye luft, og hvert kapittel er ledsaget av en rapport om koronatilstanden i verden. Hovedpersonen sliter med å holde advokatpraksisen sin gående, noe som igjen minner meg om de to damene i de første bøkene som sliter med å holde forfattergjerningen sin i live.

Nå må det sies at Den svarte svanen er veldig bra til tross for hund og korona, les gjerne Bokblogger, Henningbokhylle og IBokhylla sine flotte omtaler!

Korona, hunder og forfattere som skriver bok, er mine akilleshæler - har du noen? Dere som kjenner meg vet at jeg leser bredt, både når det gjelder epoke, kulturer og sjangere, så jeg greier ikke selv å sette fingeren på en favoritt når det gjelder tema. Kanskje det er sånn at uansett om en har et favorittema, så vil dette ikke vare, hvis en leser mange bøker om det?

Håper du har en fin lesepåske 🌞


onsdag 5. april 2023

Hvis det skulle komme et menneske av Thomas Korsgaard

Thomas Korsgaard er en dansk forfatter, som til tross for sin unge alder allerede er mottaker av Danmarks viktigste litteraturpris De Gyldne Laurbær. Dette er første bind i trilogien om Tue, som har solgt mer enn 320 000 eksemplarer i Danmark.

Forlaget om handlingen:
Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med så mye svart humor og så sterk empati med personene sine, at boken er umulig å legge fra seg. 

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2023
Sider: 280
Kilde: PDF fra forlaget

Hvis faren min døde i morgen...

Sånn begynner denne romanen, med en setning som suger leseren inn og fortsetter å holde på oppmerksomheten. Hovedpersonen Tue er 12 år gammel når historien starter. Han er storebror til Morten og Nina, og mor er høygravid. En av de mange situasjonene vi blir presentert for, er dramatikken som omhandler morens graviditet. 

Romanen er et oppkomme av hendelser hvor Tue som oftest har en rolle, om ikke alltid hovedrollen. Far til Tue er gårdbruker, på et lite bruk langt fra folk, så barna må kjøres til skolen i hans gamle lastebil, noe Tue er veldig flau over. Familien er fattig, men far insisterer på å holde seg med 4-5 hunder. Oppvekstvilkårene til Tue og søsknene er ikke de beste, livene deres er preget av alkohol, trygdesvindel, tyveri og en mor som aldri er den samme.

Det er underlig hvordan fattiges liv skildres på likelydende måte, enten vi befinner oss i Amerika, Frankrike eller, som her i Danmark. Innimellom minner romanen om måten Edouard Louis skriver på, men det kan være tematikken som dukker opp mot slutten, som gjør at jeg tenker på ham.

Jeg likte denne romanen veldig godt, og fryder meg over at dette er første bok i en trilogi, for jeg gleder meg til å følge Tue når han skal begynne på videregående ☺

søndag 2. april 2023

Alle de slemme jentene av Chris Whitaker

Det er nøyaktig et år siden jeg leste Vi begynner med slutten. Her blander han oppvekst med en liten dose lett krim, og får det til å klinge godt. I denne nye boken følger han den samme oppskriften, bare påkostet en ørliten dose magi.

Forlaget om handlingen:
Det er i småbyene man finner de største hemmelighetene. 

Summer Ryan er en mønsterelev og et musikalsk talent i småbyen Grace, Alabama. Hun er et oppløftende innslag i en by som sliter i nedgangstider. Så forsvinner hun sporløst. 
Det var vanligvis tvillingsøsteren Rain som pleide å havne i trøbbel. Nå blander hun seg inn i leteaksjonen. Stemningen i byen var allerede anspent, og den nye forsvinningssaken gjør at politiet får fullt opp med å roe gemyttene. 

Jo nærmere Rain kommer sannheten, jo farligere blir det for henne. 

Og kanskje var ikke Summer bare en mønsterelev?

Det har pågått en stund, forsvinningene, for Summer er den sjette unge jenten som forsvinner fra området. Politiet er i villrede om hva som foregår, men Summers tvillingsøster Rain og omgangskretsen hennes vet råd. 

Ungdommene og foreldrene deres, presten og det lokale politiet prøver alle å finne Summer. Det er en temmelig saktegående historie dette her, men er du tålmodig nok vil du finne fine bilder av småbyen med sin diner, slakterbutikk, kirke og skole. 

Karakteroppbyggingen er veldig god, alle personene har noe ved seg. Den unge politikonstabelen Noah går for eksempel til dialyse, noe han ønsker å holde skjult for andre enn vennen Purv som blir med, og holder ham med selskap. Noah ser stadig nye skrammer og blåmerker på Purv, og litt etter litt avdekkes mishandling, også i dette hjemmet. 

Tvillingenes historie får vi også høre, og som en stemme nummer to hører vi rett fra Summer som har forsvunnet. Mor er alkoholiker og barna er oppvokst med å besøke faren i fengsel. 

            Nå og da rørte han ved skulderen min, og da brant det i kroppen. Noen ganger gikk jeg veldig sakte når han var bak meg, for når jeg gjorde det, ga han meg et klaps på baken for at jeg skulle få opp farten. Jeg lurte på om det var kjærlighet, eller noe sør for kjærlighet, der synd bare er en trussel, så tom at vi lo av det når han salvet kroppen min med de velsignende hendene sine.


Det magiske aspektet skrives inn i form av en svær mørk sky, som henger over landskapet. Folk kikker opp og diskuterer hva dette er for noe, er det Gud som prøver å si dem noe? Det oppstår en viss satanismepanikk på grunn av denne skyen, som ikke forsvinner. 

Et underlig vesen blir også sett, de kaller den Fuglen, for de korte glimtene befolkningen har sett av den, så ligner den på en kjempe fugl. 

I romanen befinner vi oss i en av statene som grenser ut mot Mexicogulfen. Det er noe med stemningen i denne historien som gjør den intens, spennende er den i små topper, etter hvert som ungdommene roter seg opp i trøbbel. Jeg likte romanen godt, den er ørlite for slow etter min smak, men så er jeg også en utålmodig leser, riktig god påske folkens!

Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 478
Oversatt av: Lene Stokseth
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 1. april 2023

Oppsummering av lesemåneden mars

For en marsmåned vi har hatt, med masse snø som dekket krokus og snøklokker. Det som jeg håpet skulle bli starten på treningshalvåret mitt, ble langt fra det, for selv om kveldene ble lysere, gidder jeg ikke vasse rundt i slaps når jeg skal på tur. Jeg fikk da noen dager med knebukse på slutten.
Vel, lesing ble det tid til, og jeg har brynt meg på litt av hvert denne måneden. 
Siden våren lot vente på seg, greide jeg ikke å lese mindre, så listen ble igjen alt for lang.

Dette leste jeg i mars:

  1. Øystein Bogen - Provokasjonen - 5
  2. Louise Erdrich - Hjemsøkelsen - 4
  3. Tre år: God natt - Anders Roslund - 5
  4. Myriam H. Bjerkli - Elskede Emilie - 5
  5. Jonny Halberg - Johannes` åpenbaring - 5
  6. Pedro Carmona-Alvarez - Dobbeltliv - 5
  7. Igort - De russiske notatbøkene - 5
  8. Cormac McCarthy - Alle de vakre hestene - 1001 - 5
  9. Kim Leine - Etter åndemaneren - 4
  10. Liza Marklund - Kallmyren - 4
  11. J.M. Coetzee - Ungdom - 4
  12. Vibecke Groth - Ensom er den som ikke er nummer en for noen - 4
  13. Bret Easton Ellis - Skår - 3
  14. Roslund og Helstrøm (1) - Udyret - 4
  15. Annie Ernaux - Jeg er fortsatt her inne i mørket - 4
  16. Roslund og Helstrøm (2) - Boks 21 - 4
  17. Lena Andersson - Koryfeene - 4
  18. Maggie O`Farrell - Portrett av en brud - 5
  19. Petrus Dahlin og Sofia Falkenhem - Det innestengte spøkelset - barn - 5
  20. Geir Tangen - Hundedager - 6
  21. Nina Lykke - Nei og atter nei - 5
  22. Joe Todd Stanton - Arthur og det gylne tauet - barn - 4
  23. Andreas Kolle - En kort historie om kunst - sak - 5
  24. Nikolaj Frobenius - Teori og praksis - 4
  25. Chris Whitaker - Alle de slemme jentene - 4

Romaner: 11
Krim: 7
Barn: 2
Dikt: 1
Sak: 2


På kulturfronten: 
Sytten somrar var det første jeg så denne måneden, et sterkt stykke om tyskerjentene. Biblioteket viste Andrea Arnolds mørke versjon av Stormfulle høyder, som jeg fikk med meg. Jeg var og så Generalen, stumfilm med pianomusikk fra podiet. På KODE så jeg utstillingen Kan hende er det vakkert, om Rolf Stenersen og hans kunstsamling. I innspurten av måneden var jeg på konsert med Pedro Carmona-Alvarez og hans band Moonopedro også tok jeg turen til Os for å se teaterversjonen av Nina Lykke sin roman Nei og atter nei. Til sist i mars var jeg i Nykirken og hørte Dvoràks Sabat Mater.

Monopedro i full vigør på scenen i Kulturhuset i Bergen


Dett var dett, nå er april i gang, jeg er på vei ut døren for å dra på hyttetur. Mandag reiser vi til svigers på Snåsa for en deilig påskeferie - god påske alle sammen!!