Lisa Ridzèns bestselgende debutroman har blitt et internasjonalt fenomen og er solgt til over 30 land. Alderdom er et tema som forfølger meg for tiden, men denne romanen er jeg glad for at jeg fikk med meg.
89 år gamle Bo lever et stille liv på landsbygda i Jämtland. Den en gang så sterke kroppen hans er i ferd med å gi opp, det er bare så vidt han klarer å få åpnet boksen der han oppbevarer sjalet til sin demente kone Fredrika. Hun har flyttet på sykehjem, men stoffet dufter fortsatt av henne. Heldigvis har han fortsatt den trofaste jämthunden Sixten til å holde seg med selskap. Sønnen Hans kommer innom med jevne mellomrom, men far og sønn strever med å nå frem til hverandre. Da Hans mener Bo ikke lenger kan ha Sixten boende hos seg, rakner det for Bo. Følelsene virvler opp i ham, og han ser tilbake på livet sitt. Han tenker på hva slags far han har vært – kan han klare å nærme seg sønnen før det er for sent?
For en forfatterdebut Lisa Ridzèn har gjort, jeg skjønner godt at svenske lesere applauderer romanen. Det er vanskelig å sette seg inn i andre livssituasjoner enn den en selv opplever, men med en så god skildring, som den vi får her, er det faktisk mulig.
Boken er formet som loggen til hjemmetjenesten, men det er hovedpersonens historie som skrives frem. Bo er gammel og skral, og han har mye tid til å gruble over livet. Han tenker mye på forholdet til sønnen, sett i lys av hvordan hans egen far var med ham selv. Når sønnen og pleiepersonalet tar avgjørelser over hodet på ham, føler han at han har mistet all autoritet, frustrasjonen hans, kjenner jeg langt inn i sjelen.
Avskiltet ligger han i sengen, han har ikke matlyst og ergrer seg over at de hele tiden tar på ham bleie. Ikke vil han dusje heller, og ofte har han en god grunn til å nekte, om ikke annet fordi det er den eneste maktutøvelsen han greier. Han har blitt en som ting skjer med, uten at noen lytter til hva han vil.
Gjennom romanen får vi et tydelig bilde av oppveksten hans, vi hører om hvordan han møtte sin livs kjærlighet, livet deres og hvordan det var å bli far. Nå tar de fra ham den gode gamle slagbenken som han sover i, og resten av livet skal ligge i kommunens seng.
Han føler seg invadert når de tar fra ham hunden, og når så hans beste kammerat dør, blir det tomt for alvor i hjemmet hans. Heldigvis har han Ingrid, som er favoritten blant pleiepersonalet, Johanna er grei hun også, men han fikser det dårlig når Eva Lena kommer.
Konen er i live, men så dement at han knapt orker å besøke henne, men det betyr ikke at han ikke elsker og savner henne fremdeles. Her sitter Bo og sønnen Hans i bilen utenfor pleiehjemmet, og puster ut etter å ha besøkt henne:
Hans stryker håndflatene over ansiktet, og jeg vil si noe som får ham til å kjenne seg lettere. Det er ikke morsomt å se henne sånn som dette, sier jeg og ser ut på de lekende barna. Nei, det er det ikke. Han lener pannen mot rattet en stund. Han er så pass stor at han ikke trenger å bøye seg langt.
Men det gjør henne nok godt at vi kommer, sier jeg og harker. Jeg tror det gjør henne godt et sted der inne. Han snur på hodet og ser på meg med det blikket han pleide å se på meg med. Det som sier at vi hører sammen.
Tror du det?
Romanen er oppslukende, har med jevne mellomrom anslag til spenning. Jeg likte godt skriveteknikken Ridzèn bruker, det at han snakker direkte til kona i du-form, gjorde at historien ble ekstra nær og hjertevarmende. Romanen er skrevet med stor respekt for de gamle, men også for pleiepersonalet, som utfører den viktige jobben det er, å ta vare på eldre mennesker som trenger omsorg.
Tør du å ta et lite steg ut av ditt eget liv, og inn i en annens for noen timer, så er Tranene flyr mot sør en glimrende anledning til å få noen nye perspektiver på livet - jeg anbefaler gjerne romanen videre ⚄
LISA RIDZÉN bor på et lite sted utenfor Östersund. Hun er doktorgradsstipendiat i sosiologi og har spesialisert seg på maskuline normer og følelser på den norrlandske landsbygda. Ideen til debutromanen Tranene flyr mot sør fikk hun da hun leste hjemmetjenestens logg over hennes egen farfars siste tid som pleietrengende.
Ridzéns bok förtjänar en stor läsekrets. den borde användas i utbildningen av alla som har med människor att göra. jag tyckte mycket om boken. tack för smakebit och påminnelse!
SvarSlettSå kjekt å høre at den har nådd ut til folket i Sverige, tenkte akkurat det samme :)
SlettJag läste den nu i juni, tyckte oerhört mycket om den (kan vara årets bästa bok). Den bästa skildringen av åldrande jag läst. Så roligt att den översätts!
SvarSlettEnig, veldig bra at den har kommet ut på norsk, håper mange leser den :)
Slett