Mitt første møte med Melissa da Costa var den betydelig lengre romanen Alt det blå på himmelen. Den ble litt for søt for min del, så jeg avbrøt, men Dagene som kommer var en helt annen historie - den likte jeg godt!
Om kvelden den 21. juni skjer en ulykke som snur opp ned på Amandes liv. Hun mister to av sine aller nærmeste, og hennes verden kollapser. I sorgen flytter – eller flykter – hun til et gammelt hus på landet. Huset har stått tomt i flere år, og hagen er fullstendig gjengrodd, men her finner hun så vidt livsgnist nok til å overleve dagene.
Amande finner noen gamle hagekalendere med håndskrevne råd fra husets tidligere eier, og hun kjemper seg sakte tilbake til livet ved å følge rådene. Årstidene kommer og går, og gradvis finner hun styrke fra arbeidet med hagen, med sitt gamle epletre, sitt vell av ulike blomster og en omstreifende katt.
Vi følger Amande gjennom et helt år, fra en bekmørk 21. juni det ene året, til en litt lysere og mer håpefull 21. juni året etter.
Dette er, som coveret røper, en blomstrende og fargerik roman. Brå død og stor sorg er bakgrunnen for historien, men det blir ikke nitrist av den grunn.
I hovedpersonen Amande møter vi en 29 år gammel kvinne som har problemer med å tilgi sin mor for hendelser i fortiden. Dette er nok en av grunnene til at hun har knyttet seg så sterkt til svigerfamilien sin, og etter mannens død, er det de som tar seg av henne.
Hun vil ikke bo i leiligheten deres, så hun ber om permisjon fra jobben og leier seg et hus langt fra folk. Mye skjer på en gang i begynnelsen av romanen, vi får høre hva som har hendt med Benjamin, som mannen het, også får vi høre om fortiden deres, hvordan to så ulike personligheter som deres, kunne finne sammen.
Når Amande først installerer seg i det lille huset med den store hagen, har hun handlet inn boksemat for å slippe å gå ut på lenge. Hun trekker for alle gardiner, og dykker ned i sorg og fortvilelse. Tilfriskningen lar vente på seg, men smått om senn skjer det små ting som vekker henne tilbake til livet.
Hun lærer den tidligere hytteeieren Madam Huguel å kjenne, ved å studere alle tingene hennes i hytten, og ikke minst plantekalenderne hun har etterlatt seg. En dag står datteren hennes Julie plutselig står på døren, og Amande får et nytt menneske å forholde seg til.
Romanen handler mye om å leve i samkvem med naturen. Mange av scenene i denne boken oser av slik ro, at selv jeg som leste pustet langsommere. Amande jobber med jorden, hun gjødsler og sår frø, setter knoller, og høster inn epler. Hun jobber seg gladere og mindre ensom, etter hvert som flere mennesker og en katt, finner veien til henne.
Far til Benjamin har gått til graven hans hver dag, og når han har vært hos Amande i noen dager, innrømmer han at han savner graven. Da viser hun ham stedet hvor hun minnes Benjamin, ved et tre inni skogen, hvor det står en stol inntil stammen. Fra denne sekvensen spinner det ut tanker rundt religion; buddhismen, gjenfødsler og nirvana.
Jeg må innrømme at det der begynte å minne om selvhjelpsvisvas, og ble litt for ullent etter min smak, men igjen er det Julie som redder, både Amande og romanen, for hun skrenser opp foran huset i skogen igjen og har nye planer på gang.
Handlingen følger naturens gang, og det er ikke tvil, jeg klør i fingrene etter å dyrke frem noe. Det går nok over ved at jeg kjøper en lyngkvast på butikken, men mens jeg leste noterte jeg meg både mispel og geranium, uten å ane hvilken blomster det er.
Den dokumentasjonen Amande finner på i huset hun leier skulle vært gitt ut som bok. Det er et fantastisk oppslagsverk a la "Grønne fingre for dummies", jeg er sikker på at den hadde gått som varmt hvetebrød.
Jeg likte Dagene som kommer godt, den er ikke for sentimental eller suppesøt, men skildrer en sorgfylt ung kvinne som greier å unngå å gå til grunne, men gir seg selv tid, og kommer seg på beina igjen. Melissa da Costa skriver godt, romanen er handlingsdrevet og ble aldri kjedelig.
Denne må du få med deg ⚃
Hverdagsnett og Heartart har også blogget om boken
Her denne liggende, og godt å vite at den er godkjent av deg som ikke liker for mye kliss, treghet og den slags.
SvarSlettGodt å ha en godbit på lur, denne var innenfor mine krav til lite "kliss", og godt var det :)
SlettSupert! Har tenkt på den som en fin bok å ta med på reise, neste gang det blir:)
SlettSer ut til at jeg òg har denne liggende, sammen med et par andre feelgoodromaner jeg fikk tidligere i sommer. Kanskje den blir lest innimellom litt annet utover høsten. Den høres fin ut i hvert fall.
SvarSlettDet er en fin innimellombok :)
SlettSpennende å lese om forfattere og bøker jeg ikke kjenner. Men jeg må innrømme at i en bokhandel hadde jeg gått forbi denne romanen. Forsildebildet vekker desverre ikke min nysgjerrighet. Forsiden har veldig mye å si!
SvarSlettDer er jeg helt enig med deg. Boken ble lest fordi den ramlet ned i postkassen min, akkurat når jeg trengte en pause fra tyngre ting. Angrer ikke på at jeg leste den, for den var ikke så verst :)
Slett