Det er ikke ofte jeg leser bøker av og om kjente profiler, men i skrivende stund leser jeg både Mimir og Abid. To fine menn, som begge i voksen alder er preget av sin oppvekst. Jeg har tidligere lest Frihet, likhet, Island og Mamma er trygda, to bøker jeg likte godt.
Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid.
Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 159
Kilde: Leseeksemplar
Mimir Kristjànsson har tidligere skrevet om sin mor, og nå forteller han at faren den gang syntes han fikk litt lite plass i den boken. Det gjør Mimir godt igjen med årets utgivelse, som skildrer farens og sitt eget liv med alkoholen.
Det er en ydmyk Mimir Kristjànsson vi møter i denne boken, ydmyk overfor koblingen han gjør til sitt eget alkoholforbruk, og at minnene om faren, kan være falske minner. Han tar også høyde for at barn ser med litt andre øyne på det som skjer, og tolker gjerne hendelser i mer positiv eller negativ retning.
Pappa finnes ikke mer, sjelen hans er slukket og kroppen hans er brent. Men ordet om ham er ikke dødt, og hvilke ord vi skal bruke om ham, bestemmer hva slags liv han skal få i evigheten. Var han en god far? Var han en alkoholiker? Eller var han begge deler? Med denne boka tar jeg kontroll over min fars ettermæle, som en seierherre skriver jeg historien om hans nederlag, og han er ikke engang i live til å protestere mot fremstillingen.
Historien om faren fortelles litt fra alle kanter, men det begynner med begynnelsen, når han ramser opp slektsleddene helt tilbake til Egil Skallagrimsson. Den islandske koloritten, med sagn og spesielle ord, norrøn mytologi, natur og historie preger boken, men det er menneskene som skinner sterkest.
Pabbi er en personlig bok, som er preget av respekten og kjærligheten sønnen følte for sin far. Den gir leseren flere tankevekkende innsikter når det gjelder alkoholisme og avhengighet, og fargelegger bildet en gjerne har av alkoholikere, det er ikke bare sort/hvitt.
Gjennom minner fra farens hyttebok, klarer Mimir Kristjànsson på en helt usentimental måte å skrive frem farens liv, og også deler av sin egen oppvekst. Dette er ikke den traurige historien det kunne blitt, men fortellerkunsten favner bredt og vil helt sikkert overraske flere enn meg med sine litt uventede innfallsvinkler. Jeg er sikker på at Pabbi hadde blitt stolt, hadde han kunne lese boken om seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar