Etter å ha lest de seks binnene i serien Verden som var min, har jeg hatt en pause fra Bjørnstad. Han trengte nok en pause fra romanskriving selv også, for i de fire årene frem til nå har han holdt seg til dikt og sakprosa. I romanen Norefjell som kom ut i år, er tematikken alderdom, det er en herlig kjærlighetsroman om to mennesker som på hver sin måte har mistet kontrollen over sine liv.
Sensommeren 2023 treffer forfatteren Ruben Strand maleren Helga Nymoen i Oslo etter ti års adskillelse. De vokste opp sammen og har senere levd lenge i et kjærlighetsforhold. Nå er de aldrende mennesker som kjemper for å beholde sin egen verdighet. Den ene gjemmer seg for verden, av frykt for å bli stemplet som dement. Den andre jobber som forlagskonsulent og nattevakt på et hotell i Oslo sentrum. Gjensynet tenner et nytt håp i dem begge.
Gradvis gjenfinner de fortroligheten de en gang hadde. De bestemmer seg for å dra opp til Norefjell, mot lyset fra Soria Moria Slott, til hytta der de levde sine lykkeligste stunder i ungdommen. Skulle det være mulig å leve sammen igjen, til tross for alt som har skjedd?
Tristheten som fylte Ruben Strand, da han fikk kontakt med sin gamle flamme på gaten, og hun avviste ham, fylte også meg. For en start på en roman!
Jeg var fengslet fra første side, fortsettelsen hadde flere små overraskelser på lur, som gjorde dette til en leseopplevelse litt utenom det vanlige.
Bjørnstad er litt knepen med informasjon om disse to gamle, som begge bor i Oslo, men har tråkket sine barnesko i bygda Sigdal. Historiene deres vet vi lite om, verken hver for seg, eller de ti årene de faktisk bodde sammen, for lenge siden. Helga Nymoen har levd som billedkunstner mens Ruben ga ut en roman for mange år siden.
Nå leier han et rom i 97 år gamle Fru Placht sin flotte leilighet, men før vi vet ordet av det blir han bedt om å flytte ut, for hun skal selge. Dette er ikke det eneste som skjer i Rubens liv, uvelkomne forandringer dukker opp på flere måter.
Det som er velkomment er at han greier å få kontakt med Helga, som fremstår som temmelig dement. Hun bor i en lånt leilighet og gjemmer seg for myndighetene som vil ha henne på pleiehjem. Å treffe henne igjen, og gå små kveldsturer i parken med henne, er lyspunktet i Rubens liv. Kan de leve de siste årene av sine liv sammen?
Norefjell er en lavmælt roman med ganske mye dramatikk. Selvmotsigende kanskje, men det var sånn jeg følte det da jeg leste. Jeg lot meg engasjere, følte for de to, spesielt Ruben som så inderlig trengte Helga. Hun derimot, gjør litt som hun vil, prøver å holde seg skjult, også for ham, som bare vil være snill.
Nå skriver jeg litt rundt grøten her, for jeg vil ikke røpe for mye av det som skjer underveis. Skrivemåten og tonen i romanen kjenner jeg igjen fra det jeg har lest av Ketil Bjørnstad før, mens humoren og de litt tvetydige detaljene, var nytt for meg.
Det handler om overgivelse og om glemsel, om å granske seg selv og plukke sine svakheter frem i lyset. Jeg likte Norefjell veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar