Malin C.M. Rønning er en norsk forfatter som ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for for Skabelon, som kom ut i 2020. Jeg har ikke lest den, men presentasjonen av denne romanen, fenget oppmerksomheten min.
Molli er tilbake i hjembyen for første gang på flere år. Broren Bill ligger i dyp søvn med alt mulig kobla til kroppen og et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen. Bill ble funnet ved elva, han lå der sammen med Ib.
Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Det lå ei jernstang på bakken ved sida av.
Det starter i barndommen da mamma Karla blir valgt av en forferdelig mann. Karla, Bill og Molli flytter inn i Franks hus, så kommer det forferdelige til syne. Men det finnes et barn i speilet som maner noe fram. Elva renner gjennom sommeren. Sola brenner over asfaltplassen. Alt glimrer som en nattehimmel. Og ved utløpet av elva skimtes Galgeholmen, der de fredløse ligger i jorda og en kvinne ble brent på bålet i 1623 for å ha ønsket noen død.
Persongalleriet i denne historien kan telles på to hender, og flere trenger man ikke for å levere en knakende god roman. Skrivemåten Rønning bruker gir leseren litt å jobbe med, historien fortelles fra to tidsepoker, oppveksten til Molli og Bill og en stund etter når Bill ligger på sykehus, og Molli sitter ved hans side i 7 dager.
Plottet er bygget opp på en sånn måte at skrekken kryper innpå deg mens du leser. Du ser potensialet til vold og mishandling, mens familien egentlig skildres ganske så fredelig. Mor sier at hun har kontroll og vet hva hun gjør, når hun lar Frank herje med både henne og barna, men det hun gjør for å beholde roen i huset, går jo utover Bill og Molli.
Dette er glimrende skildret, en forstår valget Karla tar, men det gjør at Molli må leve i en verden, hvor det ikke er samsvar mellom alt, ord, handling og konsekvens.
-Du veit, sånne som oss har allerede tapt. Mye kan sies om mamma, men dèt rakk hun å lære meg, så slipper jeg å kaste bort tida på å håpe på noe bedre. Ingen hyggelige menn vil ha en kjæreste som ikke veit hvordan bruke bestikk. Skikkelige folk vil ha skikkelige folk, og resten må bare finne seg i hverandre, dessverre.
Romanen har et ferniss av overnaturlighet ved seg, som helt mot slutten får gjenklang i en liten anekdote fra 1600-tallet. Gjennom romanen har vi blitt kjent med Molli som en einstøing, en dømmer som søker naturen og ensomheten. Det turbulente familielivet, og mobbingen på skolen har knyttet henne til virkeligheten, men det finnes en sfære som gir henne trøst.
- Hvis du leiter i et mareritt, kan du finne noen der som du kan be om hjelp. Du må bare komme over frykta først, gjøre det om til en drøm.
Det 12 huset er velskrevet, usentimental og absolutt engasjerende. Oppbyggingen av de mellommenneskelige relasjonene er troverdige, og fremstilles for leseren på en litt besnærende måte.
Dette er en roman med karakter, som jeg gjerne anbefaler videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar