Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur: Søkeresultat for galgen

Viser innlegg sortert etter relevans for søket galgen. Sorter etter dato Vis alle innlegg

søndag 24. mars 2019

Galgen - ny krim fra islandske Yrsa Sigurdardottir

Endelig! et nytt møte med Huldar og Freya. Jeg har lest det meste av Yrsa Sigurdardottir sin krim, og blir igjen og igjen slått i bakken av kvaliteten på plott og spenningskurve. Dette er krim som du sluker i en fei, uten å sette noe i halsen ☺

Forlaget om handlingen:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord.
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne.
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten?

I Yrsa Sigurdardottirs serie møtes politi og barnevern på Island. Bøkene i serien står støtt på egenhånd, men forfatteren er grei med trofaste lesere, og bruker ikke mange ordene på å repetere hendelser fra tidligere bøker i karakteroppbyggingen. Tenker allikevel at det går greit å hoppe rett inn i Galgen, som er den ferskeste boken.

Igjen skaper forfatteren et plott hvor den endelige løsningen på mysteriet ikke avsløres før helt mot slutten. Handlingen innbefatter en del krangling på kammerset, hvor Erla, den kvinnelige politisjefen fremstår som en skikkelig bitch. Nykommeren, studenten Lina er et friskt pust, og den nylig avslørte homofilien til Gudlaugur, gir en menneskelig fønvind inn fra siden.

Med privatlivet til Huldar skjer det ikke så mye i Galgen, mens Freyas historie utvikles videre. Hun har vært behjelpelig med å passe broren Baldur sin lille datter, når han har sittet i fengsel, og nå når han skal løslates oppstår det noen utfordringer hun må ta seg av.

Handlingen foregår i Reykjavik, og siden jeg tilbrakte ti dager her for et par år siden, var det med glede jeg fulgte karakterene rundt i gatene. Det var lite vær og vind og øde landskap denne gangen, men det er greit for Island er jo så mye mer enn stemninger skapt av ødemark og værguder.

Tematikken som ligger til grunn for handlingen dreier seg om ufrivillig sex, distribusjon av dette og ikke minst hevn. Kanskje ikke så originalt, men den godeste Yrsa har skrevet sammen en skikkelig bladvender, så det gjorde ingen verdens ting.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2019

Sider: 383

Kilde: Leseeks

Artemisias verden har en fin omtale av boken!

En av mange flotte gater i Reykjavik

søndag 14. februar 2021

De tause av Yrsa Sigurdardottir

Har du fulgt serien om Huldar og Freya, er jeg sikker på at du vil ha med deg den sjette og siste boken i serien. Jeg har lest dem alle sammen, og noen til av Yrsa Sigurdardottir, som nå kalles Islands krimdronning - tittel ærlig fortjent! Snakk om sterk avslutning på serien, nå er jeg spent på hva Yrsa kommer med neste gang ☺

Forlaget om handlingen:
En kald dag forsvinner et lite barn fra en barnevogn i Reykjavik. Elleve år senere dør en jente av meslinger, og faren søker oppgjør med personen som smittet henne. En kvinne blir funnet død i en forlatt bil. Politimannen Huldar og psykologen Freyja må igjen samarbeide om en sak med mange irrganger, der ingen svar er åpenbare. Rundt alle involverte hersker en taushet som ingen vil bryte.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 434
Kilde: Lånt på BookBites

Denne spennende serien i rekkefølge:

DNA, Dragsug, Syndsforlatelse,

Galgen, Dukken

To spennende innledninger gjør at denne historien har nerve fra begynnelse til slutt. Det er en fryd å møte igjen Huldar og Freyja, og ikke minst sjefen Erla som nå er høygravid og følgelig temmelig hormonell av seg.

Barnepsykologen Freya er helt ny i jobben på politihuset. Hun gjør sitt beste for å skjule at hun og Huldar kjenner hverandre fra før, så ikke de andre skal tro at det er han som har skaffet henne stillingen i politiet. Hennes bakgrunnshistorie er den samme som i de forrige bøkene, først helt mot slutten skjer det noe som påvirker hennes familiekonstellasjon.

De to korte handlingstrådene som ble skisset opp innledningsvis, dukker opp et godt stykke ut i historien. Etterforskerne får det enda mer travelt, siden graviditeten til avdelingssjefen nærmer seg slutten, og hun insisterer på å løse krimgåten(e) før hun føder.

Å ha en gravid sjefsetterforsker, var en artig vri. Hvis en synes gretne kjerringer er morsomt, så er det bare til å gi seg over. Erla vrir seg unna alle personlige spørsmål, og kollegene vet verken når hun skal føde, eller hvem som er barnefaren. Historien tar for seg tankevekkende samfunnsspørsmål, som surrogati og vaksinevegring, så det er ikke bare hei hvor det går i denne krimmen.

De tause er en til de grader velskrevet krim, med et plott som er godt bygget opp, og mer enn nok av action underveis. Handlingen er lett å følge med på, og lesingen går som en lek, siden det aldri føles naturlig å legge ned padda. Nå må det sies at persongalleriet blir stort, og mot slutten blir trådene litt vel viklet inn i hverandre, før tusen biters puslespillet avslører løsningen i all sin prakt, når de siste bitene legges ned.

Der vadet Huldar ut mot den tredje jenta. Hun fløt med ansiktet ned et godt tykke lenger unna. Imot Huldar kom så en mann gående på vei inn mot land. De gikk hverandre i møte, og uten å nøle eller advare mannen dundret Huldar et slag mot hodet hans med en eller annen gjenstand som han holdt i hånden. Mannen falt over ende i sjøen som om ryggraden hadde blitt revet ut av ham. Strimer av blod farget overflaten omkring hodet der han fløt. Men Huldar senket ikke farten, og tok seg heller ikke tid til å sjekke mannens tilstand. Han fortsatte ufortrødent til han nådde frem til jenta.

Omgivelsene i historien er frosne på flere måter, så hvis du har begynt å planlegge lesestoff til påsken, må denne være midt i blinken ☺

fredag 4. januar 2019

Bokliste Jan - Des 2019

For å holde orden på hva jeg har lest lager jeg i år igjen en oversikt over leste bøker, du finner den igjen på høyre side på bloggen. I fjor leste jeg 195 bøker, noe som er litt mer enn året før, men det er ikke et mål for meg å lese mer.
I mange av omtalene mine vil du se at jeg har merket med "leseeksemplar". Det betyr ikke at jeg er kjøpt og betalt av forlaget, men at de har ønsket å sende meg boken, i håp om at jeg vil lese og blogge om den. Mine tanker om bøkene er min ærlige mening om det jeg har lest.

Håper noen har lyst til å følge bloggen også i år ☺

Forfatter - tittel og terningkast
(fargene indikerer ny måned)

søndag 10. mars 2013

Smertens aveny av Roar Sørensen

Selv på strikt ketosediett (lavkarbo) er det ikke noe pes om familien vil ha pizza, for jeg har verdens beste oppskrift på pizzabunn nesten uten karbohydrater.
Kvelden ble en riktig fin en, med pizza, halvtørr hvitvin i glasset og en spennende bok.

Lørdagen er reddet, lavkarbopizza, halvtørr hvitvin og spenning....

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Roar Sørensens første bok om Stingo på Filippinene, Magellans kors. Denne likte jeg veldig godt, og da Commentum Forlag sendte meg et leseeksemplar på Smertens aveny, tok jeg bølgen av glede.
I andre bok fortsetter Stingo sin litt bedrøvelige hverdag på livets skyggeside.
Siden Roar Sørensen faktisk bor på Filippinene, tviler jeg ikke på at beskrivelsene hans av steder og forhold er sanne, og det gjør dette til en tøff bok å lese.

Smakebit fra Smertens aveny

Bokelskerinnen har et kjempeflott intervju med Roar Sørensen på bloggen sin, som jeg anbefaler deg å lese.
Bokbloggeir har en flott anmeldelse av Magellans kors, og her kan du lese hva han skriver om Smertens aveny.

Denne boken føltes mer "voksen" i formen, mer moden og gjennomarbeidet, om du vil. Jeg savnet litt galgen humoren, som det var masse av i begynnelsen av forrige bok, men det kan bli for mange innskutte bisetninger, og digresjoner.
Handlingen er spennende gjennom hele boken. Det er en "guttebok" dette her, med action og dækelskap, men jeg likte den godt. Spesielt avsnittene godt uti boken når vi blir kjent med Chi-Chi.
Jeg leser gjerne fler bøker fra Roar Sørensen sitt Filippinene.

På bloggen Artemisias Verden finner du en fin anmeldelse av boken, og en liste over andre som har snakket om den.

torsdag 27. februar 2014

Alma Whittakers betydelige oppdagelser av Elizabeth Gilbert

Elizabeth Gilbert er forfatteren bak "Spis, elsk, lev", ja du leste vel den? Jeg digget den boken, og gledet meg storveis til å lese hennes nyeste bok. Denne her så ikke ut som en koloss, men rommet 540 innholdsrike sider. Boken er delt inn i 4 deler, og etter å ha lest noen sider av første del, pustet jeg lettet ut, jeg kjente igjen Gilbert`s skrivestil.
Del to og tre er de lengste delene og her følte jeg at der måtte ha vært en ghostwriter inne i bildet, for flyten og følelsen var helt annerledes. Ikke før del 4 kjente jeg igjen Gilbert`s penn, og de siste 180 sidene frydet jeg meg gjennom.

Dette er en bok om å være annerledes, om å leve et liv ærlig mot seg selv, og gjøre det en må gjøre for å leve opp til sine egne forventninger.
I første del er vi i 1760, i Richmond og vi blir kjent med Henry. Hans far klarer så vidt å brødfø familien som fruktdyrker i Kew Gardens, mens han og familien bor i en hytte med jordgulv, vegg i vegg med et grisehus. Henry hater fattigdommen, han er en smart gutt, og når han vokser til begynner han å stjele avleggere som han selger videre. På denne måten klarer han å legge seg opp litt penger, men før han får glede av dem, tar hans far ham på fersken, og tar ham med til sjefen. I stedet for å sende ham til galgen, sender han ham ut på en jordomseiling med Captein Cook sitt skip, for å samle planter.
Han blir på denne måten rik, finner seg en hollandsk kone og emigrerer til Philadelphia hvor han bygger et herskapshus. Innen alle former for opportunisme vant han, det virket som om pengene elsket Henry og innen 1880 var han byens rikeste mann. Alt dette skjer på de 40 første sidene som utgjør del 1, og avsluttes med at Alma blir født.
Del to og tre omhandler oppveksten til Alma. Hun tegner et grundig bilde med massevis av hendelser som lærer oss Almas personlighet å kjenne. Hun er et stygt barn, men veldig bok-smart. Foreldrene hennes er begge to beleste personer, så hun mangler ikke på inputt på dette feltet. Midt i barndommen får hun plutselig en søster på samme alder. Prudence er ikke smart som henne, men umåtelig vakker. De er så forskjellig at de ikke kan gå godt sammen, men de er begge godt oppdratt, så de klarer å forbli venner gjennom hele barndommen.
Kort fortalt, moren Beatrix dør, Alma gifter seg med Ambrose som reiser på tokt til Tahiti og dør der. Faren dør og Alma arver alt, søsteren eller den trofaste hushjelpen får ingenting. Alma finner ut at hun vil la Prudence og Hanneke arve alt og rotter seg sammen med advokaten for å få til dette. Selv beholder hun bare nok verdisaker til å legge ut på en reise til Tahiti, her slutter del 3.
Del 4 begynner i året 1851 og Alma er blitt en 51 år gammel enke. Det første som skjer når hun ankommer bestemmelsesstedet sitt, er at hun blir frastjålet alle tingene sine, men det meste dukker opp igjen, litt etter litt. Oppholdet i jungelen på Tahiti ble en nervepirrende reise for denne leseren, som er tilhenger av privatliv, låser og renslighet, for ikke å snakke om aversjon mot kravlende kryp. Alma får etterhvert svar på spørsmålene hun kom for, og reiser derfra. Hun kan ikke returnere til Philadelphia, og forstyrre søsteren på ranchen, men vil tilbake til sin mors røtter i Holland. Derfor oppsøker hun sin onkel dr. Dees van Devender. Når han får øynene opp for Almas meritter tar han imot sin niese med åpne armer. Alma skriver en avhandling om hvilke hendelser som former en art, og bruker moseforskningen sin til å bekrefte det hele. Onkelen prøver hele tiden å få Alma til å publisere teoriene sine om konkurrerende endring, men hun ser et hull i avhandlingen som må fylles før hun vil sette sitt navn på det, derfor utsetter hun det i det uendelige.
Vel, avslutningen på boken er intet mindre enn elegant. Jeg vil ikke røpe for mange detaljer, for overraskelsesmomentet her var for meg gledelig.

En smakebit fra Almas overfart mot Tahiti:
Alma svevde hele tiden mellom håp og frykt, overbevist om at hun kunne dø når som helst - men ikke en gang skrek hun i panikk eller hevet stemmen i redsel. Da været klarnet opp og alt var over, sa kaptein Terrence: Du er jammen en liten datter av Neptun, frøken Whittaker, og Alma følte at hun aldri før var blitt så skamrost.

Alma Whittakers betydelige oppdagelser var betydelige, og boken om henne var fornøyelig lesning. Det var ikke en "slukebok" fra Gilbert denne gangen, men en nydelig roman om de store spørsmålene her i livet. Anbefales varmt!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2013

Sider: 540

Kilde: Leseeksemplar

fredag 21. februar 2020

Dukken - ny krim fra Yrsa Sigurdardottir

Siden ingen av de femten bøkene jeg leste i januar var krim, kjente jeg at det nå var på tide med litt spenning i hverdagen. I februar gikk jeg inn for å fornye bekjentskap med flere av mine krimhelter, og Yrsa Sigurdardottir er en av dem. Hun er nå ute med den femte boken i serien om politimannen Huldar og barnevernsarbeideren Freya, men dessverre bidro ikke denne til den etterlengtede spenningen.

Forlaget om handlingen:
En gammel dukke, dekket av rur, følger med fangsten i et fiskenett. Samme kveld blir kvinnen som tok med dukken hjem, funnet død. Fem år senere flyter rester av kroppsdeler til havets overflate. Identifiseringen av kroppsdelene er vanskeligere enn antatt, og samtidig blir politimannen Huldar involvert i etterforskingen av drapet på en uteligger. Psykologen Freyja dras inn i undersøkelsene etter anklager om overgrep på en barnevernsinstitusjon. Sakene viser seg å være knyttet sammen av et vitne, som ingen kan finne: jenta som fikk moren sin til å plukke opp dukken fra havet.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2020

Sider: 436

Kilde: Leseeksemplar

Etter en kort innledning hopper vi fem år frem i tid, hvor enda en liten innledning ønsker oss velkommen, før vi befinner oss i august, og historien starter på ordentlig. En mer oppmerksom leser enn meg vil gjerne huske detaljer fra den todelte innledningen, men jeg våknet liksom ikke opp før Huldar kom på banen i tredje kapittel.

Det er sommer i Reykjavik og stille på kriminalavdelingen, så Huldar tilbyr seg å hjelpe til på avsnittet for seksualforbrytelser. Freya har det også rolig i barnevernsetaten, men snart skal hun møte på Huldar, når begge involveres i dette som utvikler seg til å bli en sak på tvers av avdelingene.

Jeg lar Erla, den humørsyke sjefen for kriminalavdelingen oppsummere handlingen med sine egne ord: "Vi har knoklene til to briter, og ingen aner hvordan de har havnet her. Vi har en myrdet uteligger som ser ut til å ha vært langer på si. Vi har en tenåringsjente som også ble myrdet".

Enda så mye jeg har lyst å skryte av denne serien, så er det bare til å erkjenne, Dukken er langt fra den mest spennende av bøkene til Yrsa Sigurdardottir. Litt over halvveis fikk jeg følelsen av at actionnivået endelig skulle stige noen hakk, men akk nei, hjerterytmen dalte dessverre ned til hvilepuls igjen. Huldar har kontroll på livet sitt, og Freya sjonglerer jobb, en mulig forfremmelse og brorens datter, uten problemer.

En stor del av handlingen tar for seg rusmisbruk og barn som trenger hjelp av det offentlige. Dette er jo hjerteskjærende, og et spennende bakteppe for en krim, men denne gangen fikk det ikke meg til å føle noe som helst.

I denne historien er det mye etterforskning og maaaange møter hvor ting blir repetert. Dette gjør ikke underverker for verken tempo i historien eller spenningsnivået. Erla holder sine ansatte i et jerngrep, så verken Huldar eller noen av de andre tar initiativ til å gjøre noe på egenhånd. Takk og lov for sommervikaren Lina, som ikke blindt respekterer Erlas kommandoer.

Sigurdardottir skriver godt, men i Dukken surfer hun på at vi kjenner hovedpersonene, mens fokuset er på plottet, for det er innfløkt og godt bygget opp. Mot slutten repeteres forbindelseslinjene, godt for de som har falt av i svingene, men litt masete, siden plottet tross alt åpenbarer seg ganske tydelig.

Er du på utkikk etter krim uten blod og gørr, som lander alle ballene som blir kastet opp, ja da er Dukken midt i blinken for deg ☺☺☺

Artemisia kaller boken for slappe greier i sin flotte omtale!

Serien i rekkefølge med lenke til mine omtaler:
DNA
Dragsug
Syndsforlatelse
Galgen
Dukken

Jeg har også lest Løgnen og De uønskede.

Jeg syntes jeg kjente igjen den fjellformasjonen på coveret, jeg har jo vært på stranden Reynisfjæra

Fjellturer og ferieturer

søndag 24. mars 2019

Galgen - ny krim fra islandske Yrsa Sigurdardottir

søndag 14. februar 2021

De tause av Yrsa Sigurdardottir

fredag 4. januar 2019

Bokliste Jan - Des 2019

søndag 10. mars 2013

Smertens aveny av Roar Sørensen

torsdag 27. februar 2014

Alma Whittakers betydelige oppdagelser av Elizabeth Gilbert

fredag 21. februar 2020

Dukken - ny krim fra Yrsa Sigurdardottir