Kvitleik - en liten fortelling av Jon Fosse

Siden Jon Fosse debuterte som forfatter i 1983, har det kommet masse spennende fra denne pennen. Han er dramatikeren som også har gitt ut romaner, essays, lyrikk og en rekke barnebøker. Han har oversatt en lang rekke kjente navn, blant annet, Edda, Ibsen og James Joyce, og i fjor fikk vi Kafkas Prosessen i hans språkdrakt. Oppsetningen av Den vesle prinsen som går på DnS nå, er oversatt fra fransk av Jon Fosse, jeg stormet av sted og fikk sett stykket dagen etter jeg leste Kvitleik.

Forlaget om handlingen: 
Ein mann køyrer av garde utan å vita kvar han skal. Han vekslar mellom å ta til høgre og til venstre og kjem til slutt inn på ein skogsveg med djupe hjulspor. Han stoppar ikkje før bilen står bom fast i ei tuve og kjem korkje fram eller tilbake. 

Det byrjar å snø, det blir mørkt og kaldt. I staden for å gå etter hjelp går mannen innover på ein sti i skogen. Han gjer det sjølv om det allereie har vorte så mørkt at han knapt ser noko mellom trea, og sjølv om han tenkjer det er toskeskap å gjera slikt.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2023
Sider: 72
Kilde: Biblioteket

Jeg har etter hvert lest en hel del av Jon Fosse, så jeg har endelig avfunnet meg med hans litt snodige måte å skrive på. I en fosse-bok er det ofte langt mellom punktumene. Bisetning følger bisetning, i en tekst som gjerne repeterer uttalelser flere ganger. Han er god på å gjentagelser, og jeg må innrømme at det tok sin tid, før jeg ante poenget med det. 

Kvitleik leste jeg som en liten pustepause i en annen bok jeg holdt på med, litt før jobb og resten etter jobb. Jeg frydet meg over mannen som lekte høyre, venstre, høyre, venstre mens han kjørte bil, og endte opp i en skogsvei, som til slutt ble en sti.

Det er vinter og kaldt, og han roter det skikkelig til for seg selv, når han forlater bilen. Han trenger helt tydelig hjelp til å komme seg til sivilisasjonen igjen, og noen dukker faktisk opp. Det er ikke mye vi får vite om den ene karakteren i fortellingen, så på den måten avviker Fosse fra mye annet jeg har lest av ham. Som oftest lærer vi karakterenes følelsesliv å kjenne ganske godt, men her får leseren danne sitt eget bilde, av hvem denne karen er. 

Hos meg blir denne lille fortellingen satt i kategorien "helt grei", jeg fikk det jeg forventet, kanskje med litt mindre motstand enn jeg hadde fryktet. Egentlig liker jeg best overraskende vendinger og litt nytt, men det var ok at boken var så lettlest.