Forfatteren Balsam Karam er kurder, med røtter i Iran og Irak, som siden barndommen har bodd i Stockholm. Karam jobber på et bibliotek, og debuterte som forfatter i 2018, Singulariteten er hennes andre roman.
En mor leter etter sin forsvunne datter. Hun går langs klippene der datteren gikk hver dag på vei til jobb, vandrer hvileløst gatelangs og roper navnet hennes i desperasjon. Lengselen og sorgen gjør henne gal.
En gravid kvinne er på ferie og ser plutselig en fremmed kaste seg i døden fra en klippe. Senere må hun føde sitt dødfødte barn, overbevist om at barnet døde idet hun var vitne til selvmordet. En tanke hjemsøker henne: om hun nekter å føde barnet, vil det aldri kunne forlate henne.
Forlag: SolumBokvennen
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 203
Oversatt av: Monica Aasprong
Kilde: PDF fra forlaget
Jeg googlet ordet singularitet før jeg begynte å lese boken, så jeg hadde med meg i tankene relativitetsteoriens idè om at en egenskap er uendelig. En trenger ikke sette seg inn i dette, før en leser boken, men vær forberedt her er det mye sorg og savn, og ikke minst mangel på det viktigste vi mennesker trenger - håp.
Moren leter etter datteren som er forsvunnet, på cornichen. Dette ordet, fant jeg ut kan bety strandpromenade, og det var det jeg så for meg, alle gangene ordet dukket opp.
Hovedpersonen har tre døtre til, disse går for lut og kaldt vann, da deres mor har alle sine tanker hos den forsvunne datteren. Heldigvis er det en gammel mormor inne i bildet, så barna har litt tilsyn og tilgang til mat, men det er bare så vidt.
De lever i et område preget av fjell, hav, sukkerrørsplantasjer og ikke minst ørken. Fattigdommen er stor, like stor som søppelbergene som ser ut til å vokse fra dag til dag. Bare føtter beveger seg på støvete veier, når barna leter etter mat, og moren leter etter den fjerde datteren.
Apatien preger befolkningen, barna slutter å leke og å synge. Vi hører om hjelpeorganisasjoner som kommer med skriveplater og blyanter, og heldigvis mot slutten emigrerer familien til et annet land. Her famler de med tradisjonene, og har problemer med å finne seg til rette.
Selvmordet som blir observert av den gravide kvinnen, er en del av historien som ikke grep meg like mye som den om de tre barna som led. Rozia er også en fortellerstemme, som bidrar til å bygge ut historien til den fine helheten den har blitt.
Kvinnen som leter etter barnet sitt våkner i brennende morgensol og setter seg opp i sanden. Det store tapet har allerede rullet inn over jorda, sorgen og tørken, et ødelagt landskap i solskinn og to tomme hender langs sidene; dagene er ikke lenger dagene og rommet et annet rom, luften tung og gammel og byen et hull mellom det som ble og det som kunne ha blitt.
Singulariteten er sterk kost, rett og slett hjerteskjærende lesning. Fortellermåten er ikke preget av konkrete navn og hendelser, men antar en litt løselig form. Her er det rom for leseren til å danne seg sine egne bilder, og sette handlingen til det område, som måtte passe en selv.
Balsam Karam deler ikke ut skyld eller skam, hun fokuserer ikke på overgriperne i landet vi befinner oss i, men på håpløsheten menneskene lever i, og sorgen som preger alle som har mistet noen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar