Oppsummering av lesemåneden august

August måned startet samtidig som fire ukers sommerferie var over. Kalenderen var ikke fylt opp, og kroppen trengte sårt rekonvalesent, etter ti aktive dager i Irland, så det har blitt mye lesing og ingen trening denne måneden. 

I alle fall i begynnelsen, for siden fikk jeg det travelt med diverse kulturarrangementer. 
Jeg har lest variert og etter innfallsmetoden, sånn som jeg pleier, og det er jeg fornøyd med.

Dette leste jeg i august: 

1. Erling Simon - Narsissisten - 4
2. Samuel Bjørk - Hitra - 5
3. Stefan Ahnhen - En helt annen historie - 5
4. Bo Svernstrøm - Lekene - 3
5. Thomas Bagger - Den nittende øya - 5
6. Tove Jansson - Det usynlige barnet - barn - 5
7. Ulrik Høisæther - Den kongelige kidnappingen - 4
8. Pedro Carmona-Alvarez - Chiquitita - 6
9. Hilde Østby - Å dykke etter sjøhester - sak - 4
10. Sven Petter Næss - Tyv - 6
11. Einar Stenseng - Ute - 3
12. Seàn Hewitt - Gjennom det store mørket - 5
13. Mèlissa Da Costa - Alt det blå på himmelen - 4
14. Thomas Korsgaard - En dag vil vi le av det - 5
15. Andrea Nicolaisen Brun - Verden er tegnet med skjelvende hånd - 5
16. Camilla Grebe - Velkommen til evigheten - 4
17. William Trevor - Å jukse i canasta - noveller - 4
18. Tove Jansson - Billedhuggerens datter - sak - 4
19. Michel Houellebecq - Å holde seg i live - essay - 3

Romaner: 7

Noveller: 1

Essay: 1

Barn: 1

Krim: 8

Sak: 1

Kultur i august:
Måneden skulle nesten være halvgått før jeg slo til på Harmoniens gratiskonsert i Nygårdsparken. Helgen etter gikk turen til Fløyen hvor en kul jazztrio laget god stemning. Så dukket det opp en Konsert i Johanneskirken og etter det oppdaget jeg noe spennende: Puch Pull Matters, moderne dans på Fiskerimuseet. Det fantastiske jentekoret Multa Paucis fyller 15 år i høst, og lørdag var jeg og en venninne på konsert med dem. Endelig var TNT Britain & ADG Europe  tilbake i borggården med sine lystige Shakespearetolkninger, denne gangen var det Romeo og Juliet de hadde med seg til regnbyen. Cinemateket viste filmatiseringen av George Orwell sin roman 1984 og helt sist i måneden var jeg med på Høstmøte med Bonnier forlag. 

Gratiskonsert med Harmonien i Nygårdsparken

Mads, Toivo og Sigurd - dere ruler!

Push Pull Matters - forestilling på Fiskerimuseet

Fra Romeo og Juliet

Håper du har hatt en fin lesemåned ☺

Billedhuggerens datter delvis selvbiografisk av Tove Jansson og litt om Det usynlige barnet

I sommer lot jeg meg begeistre av Hilde Østbys bok Kart over ensomheten. Hun har bygget boken sin rundt Tove Janssons mummiverden, og spesielt karakteren Ninni, den ensomme lille jentas rolle, gjorde inntrykk på meg. Jeg har lest Det usynlige barnet, og ville lese mer om forfatteren, og da falt valget på Billedhuggerens datter. Til tross for at boken ga meg mye, fikk jeg ikke nok, så neste bok ut blir Tuuja Karjalainens  bok om henne, Tove Jansson: arbeide og elske.

Fra bakpå boken: 
I denne boken tar Tove Jansson oss med inn i sin egen barndomsverden: billedhuggeratelieret til faren, sommerlivet i skjærgården, julen i Helsingfors. Opplevelsenes tindrende friske samtidighet gjør dette til mer enn en vanlig selvbiografi. Det er selve barnets verden som åpner seg for oss. Dessuten vil alle Mummi-kjennere ustanselig kunne glede seg over skikkelser og episoder som de før har møtt i Mummiverdenen - slektskapet er tydelig.

Forlag: Heinesen
Utgitt: 2015
Sider: 141
Kilde: Biblioteket

Historien begynner med fortellerens mormor og morfar som bygger et stort eventyrlig hus, med mansardtak, masse værelser, trapper og terrasser og en svær veranda. 

Jeg ser selvfølgelig for meg mummihuset, selv om det ikke er noe som tydelig peker på det. Tove Jansson var et barn med mye fantasi, det skjønner jeg av historiene som kommer frem i denne boken. 

I den første historien tar hun et oppgjør med sjalusien sin, etter at hun har blitt oversett, gjort opprør og kranglet med kusinen sin (?)

            Jeg gikk inn i kottet for alt mulig og satt der lenge og tenkte. Jeg fant en sekk. Den tok jeg på meg og så gikk jeg ut på sletten og subbet rundt foran Karin med krokete knær og håret ned i øynene.
            Hva skal dette bety, spurte Karin.
            Da svarte jeg: Sannelig, sannelig sier jeg deg, jeg er en stor synder.
            Åå, sa Karin. Jeg så at hun var imponert.
            Siden hadde vi det som før igjen og lå under gullregnen og hvisket om Gud. Morfar gikk rundt og fikk alt til å vokse og engelen bodde fortsatt i steinbedet som om slett ingenting har hendt.

Kapittelet med navn Steinen var skikkelig spennende, og etterpå får vi Janssons litt barnlige, men veldig kloke ord om rangling (jeg leser krangling):

        Alle menn rangler og er kamerater som aldri lar hverandre i stikken. En kamerat kan si forferdelige ting men neste dag er alt glemt. En kamerat tilgir ikke, han bare glemmer og en kvinne tilgir alt men glemmer aldri. Sånn er det. Derfor bør ikke kvinner rangle. Det er meget ubehagelig å bli tilgitt.

Gjennom 19 små fortellinger, hvor det lille barnet Tove observerer og tolker omgivelsene sine, lærer vi henne å kjenne som et lite, uferdig menneske. Det er nydelig lesning, vi hører om mor som illustrerer og bader i sjøen, og far som lager atelier i båthuset og drar på fiske. Han er glad i dyr, og apekatten Poppolino får mye oppmerksomhet.

Boken byr ikke på oppvekstskildringer, men gjennom historiene kan en skimte en lykkelig barndom og to kjærlige foreldre. Jeg prøvde å få øye på karakterene i mummiuniverset, men det glapp litt for meg, så jeg håper at Karjalainens bok vil gi meg noe litt mer håndfast, for å bli kjent med mennesket og kunstneren Tove Jansson.

************

Det usynlige barnet er en av ni prosabøker i denne serien. Boken er illustrert med flotte sort/hvit pennetegninger, og fremstår som om den er beregnet for voksne. Den egner seg selvfølgelig godt for høytlesning for barn og forlaget har satt alderen 9-12 på bøkene.

Disse bøkene kom ut fra 1945 til 1970 og senere laget Tove Jansson to billedbøker. Etter det har vi jo alle sett et vell av gjennomillustrerte bøker for små barn, men denne serien er den opprinnelige utgivelsen.

De ni novellene boken består av presenterer oss for mange av karakterene i Mummidalen, også flere som jeg ikke husker å ha hørt om.

Jeg gledet meg spesielt til å lese tittelnovellen, Det usynlige barnet, og jeg ble ikke skuffet. 

Tove Jansson har et stort hjerte for barn, hun fikk aldri barn selv, men har gjort seg bemerket for en hel verden av fantasifulle barnesinn. Jeg gleder meg til å fylle ut mummi-hukommelsen min litt, med flere bøker fra denne serien, men først skal jeg lære denne bemerkelsesverdige forfatteren bedre å kjenne.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1962/ min utgave 2022

Sider: 187

Kilde: Kjøpt selv

Jeg er usikker på hvilken av de andre bøkene i serien 

jeg skal velge meg neste gang,

har du en favoritt?

TNT Britain & ADG Europe presenterer Romeo og Juliet

En gang i året har TNT Britain & ADG Europe besøkt Bergenhus. Jeg har pleid å gå, og savnet dem da det ble et opphold under koronapandemien. Endelig var de på plass igjen, og jeg sikret meg og gubben hver vår billett til årets oppsetning: Romeo og Juliet.

Det er fjorten år siden denne gjengen begynte å reise rundt i Europa og Kina, med forskjellige oppsetninger av Shakespeares stykker, og har til nå besøkt over 30 land. 

Ensemblet er en livlig gjeng, mange av skuespillerne kjenner jeg igjen fra tidligere besøk, og husker hvem som er den morsomme og hvem som er god å synge. 

Musikken de bruker er delvis innspilt og eller utført på barokke instrumenter under forestillingen. Overværer du en av truppens forestillinger, kommer du tett på skuespillerne og ikke minst Shakespeares opprinnelige måte å fremføre teaterstykker på for over 400 år siden.

Kveldens forestilling gikk over all forventning. Regnet holdt seg (nesten) borte og vi ble lite forstyrret av helikopter, måkeskrik, motorsykler og annet som pleier å blande seg inn i lydbildet. Skuespillerne var, som alltid kjempeflinke og humoren var med hele veien, hva de får til med en så liten scene og minimalt med rekvisitter.

"Romeo og Juliet er en av Shakespeares tragedier. En klankrig pågår, byen er i voldelig kaos, revet opp av familiefeider, der døden til to unge elskende bringer de stridende fraksjonene til fornuft. Verona fremstilles på scenen i all sin klassiske prakt, latinske lidenskap og barokkdekadanse. 

Dette er et Italia hvor ære, stolthet og familielojalitet verdsettes over moral, fred og kjærlighet. I vår moderne verden som er like revet av vold og intoleranse, hvor fred virker like unnvikende som ekte kjærlighet, er denne store tragedien like relevant som alltid. 

Dette er ikke en historisk, men en mytisk setting som gjør det mulig for moralspillet og den romantiske tragedien å nå sitt sanne potensial.

Altfor ofte lider Shakespeare av at regissører og til og med designere påtvinger originalen en tolkning som kveler essensen. TNT jobber nøye med å få frem den sanne rikdommen og dybden til Shakespeare. 

Denne tilnærmingen har blitt satt stor pris på av et bredt publikum som ofte blir overrasket over hvor tilgjengelige og relevante Shakespeares skuespill blir, når de fremføres på den måten Shakespeare kanskje hadde tenkt. Skuespillene ble skrevet for å fremføres med begrenset kulisser som påkaller publikums fantasi. 

Her er levende musikk, små rollebesetninger, energiske fysiske forestillinger og en følsomhet for poesi. Alle disse elementene er til stede i en TNT Shakespeare-produksjon. Less is more eller, for å sitere HAMLET, "skuespillet er tingen."

(Lånt fra Visit Norway sin side, så smått redigert og googleoversatt)

Da vi forlot denne gjengen, var alle med på å pakke stoler og utstyr inn i truckene sine, for å tilbringe natten på veien. De kom fra Ulstein Kloster, og neste stopp er Bø i Telemark hvor de har forestilling på Gullbring Kulturanlegg, torsdag og fredag er det Oslo sin tur. Heldige oss som får oppleve dette ☺

Lyst å se noen flere bilder fra forestillingene deres, kan du klikke på: 
Troll kan temmes 2013, Købmannen i Venedig 2015,  The tempest 2016, Twelfth Night 2017 og Macbeth 2018. 

Synes du dette høres spennende ut, så må du være på hugget i august til neste år, når de kommer tilbake til Bergen med A midsummer nights dream.

Alt det blå på himmelen av Mèlissa Da Costa

Mèlissa Da Costa er en populær forfatter i hjemlandet Frankrike. Jeg har ikke lest noe av henne før, men denne søte historien har jeg kost meg med. Det eneste som ikke var søtt er antallet sider, som er heftig for en roman hvor leseren hele tiden vet hvordan det ender.

Forlaget om handlingen:
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

Èmile hater tanken på at bestevennen, søsteren og foreldrene hans skal trenge å forholde seg til hans sykdom og tidlige død, så han rømmer unna dem. Han vil ikke bli et forskningsobjekt, og tilbringe det lille som er igjen av livet sitt på sykehus, omgitt av tårevåte pårørende.

Tanken er god, men etter at han og reisefølget hans Joanne har vært på farten en stund, dukker det opp utfordringer han ikke hadde tatt høyde for. 

Det skjer noe hele tiden i denne romanen, så selv om boken er i lengste laget, så blir det aldri kjedelig. Frankrike er ikke mitt land, men med de spennende reisebeskrivelsene fra Provence og Pyreneene, fikk jeg lyst å reise i Joanne og Èmilies fotspor. De pakker lett, overnatter enkelt, og passer på å ikke fotfølge hverandre hele tiden.

        Hun har akkurat betrodd ham noe. Hun vet hvorfor han går, og hun går av samme grunn som ham. Hun leter etter svar, forklaringer. Som antakelig gjelder Lèon. Hun håper å komme tilbake til ham med nytt blikk. Det var det hun halvveis betrodde ham nå... Tror han i hver fall...

Selvhjelpsboken som også finnes i handlingen, ble litt for overtydelig etter min smak. Jeg har lest min andel Paulo Coelho-bøker, men det er lenge siden, og nå ble det skivebom for min del. 

Det som er mest interessant er hvordan de to gir hverandre rom, de lærer hverandre å kjenne på den forsiktige og respektfulle måten, og i dette ligger det to oppvekstromaner og lurer. Vi får en forklaring på Joannes dystre væremåte, et litterært knep som ga en god nerve til handlingen.

I tillegg likte jeg den delen av boken som omhandler sykdommen til Èmile, og hvordan Joanne forholder seg til den, og løftet hun ga ham før de reiste.

Jeg hadde stor glede av denne boken, selv om den ikke bød på noen overraskelser. Slutten frembrakte tårer hos meg, men tilstanden til Èmile mot slutten ble litt i overkant "mye". Da Costa har et fint språk, og vet  hvordan hun skal nagle leseren til boken, som var både tankevekkende, og pirret litt i reiselysten min ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 656

Oversatt av: Amanda Åserød

Kilde: Leseeksemplar

Verden er tegnet med skjelvende hånd av Andrea Nicolaisen Brun

Andrea Nicolaisen Brun er den første debutanten jeg leser denne bokhøsten, og etter å ha lest om boken, gledet jeg meg veldig til å ta fatt. 

Forlaget om handlingen: 
Psykologen Paula befinner seg alene på en avsidesliggende familiehytte. Også denne høsten skal hun jakte ryper i høyfjellet, og hun forsøker å opprettholde rutiner, bevege seg langs vante ruter. 

Men i år stemmer ikke proporsjonene. Hun kjenner ikke igjen sin egen kropp, hun kjenner ikke igjen verden. Selv skyggene ligger i uvante vinkler. Hjemme i byen har pasienten Adrian tatt sitt eget liv, og nå trer han frem på nye måter i minnene. 

Hva var det hun ikke så, i skikkelsen og ordene hans? Kan hun se det nå? Og hva slags gåtefull maskin er det som står i terrenget utenfor hytta, og som Paula kjenner en stadig sterkere dragning mot? 

Spørsmålene tvinger frem et møte med det desorienterende mørket i henne selv - et mørke som synes å gli over i natten og skjule noe det kan være enda mer risikabelt å forsøke å forstå.

Hvis du tenker at dette kan synes litt for ullent for deg, så tenk om igjen. Historien har faste holdepunkt i virkeligheten, og bare ørsmå hint av noe overjordisk. Mye av det eteriske som preger handlingen ligger i språket, som når den forheksede bilen svever gjennom landskapet, eller stemmen på bilens gps har en helt spesiell klang.

Paula kjører opp på fjellet. Det er lenge siden hun har vært på familiens lille hytte nær jaktterrenget, og nå reiser hun alene dit. Foreldrene holder hun på avstand, ved å ikke svare telefonen, og også skjule at hun faktisk ikke jakter. Haglen setter hun fra seg i vedboden når hun kommer frem, den blir som et ris bak speilet, og lenge kvier hun seg for å gå inn dit.

Små detaljer hinter om årsaken til Paulas plutselige tur til fjells, men en skikkelig uggen følelsen klarer å feste seg i meg, før det er helt klart. Mye av handlingen er Paulas tankestrøm hvor hun stiller spørsmål ved, og tolker tidligere opplevelser.  Hun observerer egne følelser mens hun leiter etter veien tilbake til seg selv. 

Romanen er dessuten bygget opp av flere interessante hendelser, som gjør den medrivende til tusen. Som for eksempel det underlige kommunesentrumet hun må oppsøke, denne blinkende maskinen som har dukket opp utenfor hytten, elbilen som er et high tech-kapittel for seg selv, og ikke minst forholdet til hyttenaboen Ada, som bor en 2 timers gåtur unna:

                    Ada veivet med en arm og det så ut som hun ropte noe, før jeg vendte haglen i motsatt retning og fyrte av to skudd. 

Lyden hadde ønsket effekt. Flokken med ryper, som var større enn jeg først hadde sett, blafret kaotisk, før de fant en retning og fløy samlet i trygghet et langt stykke unna både meg og Ada.

Jeg slapp haglen ned på bakken, kroppen skalv så voldsomt at jeg ikke klarte å holde den oppe. De to prosjektilene hadde pløyd seg gjennom hukommelsens mørke og etterlatt seg to tunneler av lys. Gjennom dem så jeg alt.

Romanen har mange fine naturskildringer, bekken, himmelen og steinene på stien blir gitt menneskelige egenskaper, og det føles ikke påklistret på noen måte. Det fineste syntes jeg var skildringene av den lille bekymringen som ligger før redsel, den vi gjerne har når vi må orientere oss i en mørk skog, eller hører ukjente lyder utenfor hytteveggene. 

I tillegg til Ada møter vi flere andre karakterer, noen av dem litt karikert, som operatøren eller ordføreren, men kunstneren som også er parkeringsvakt likte jeg veldig godt. Det som trakk vekk en prikk på terningen er slutten, den syntes jeg var veldig annerledes enn resten av boken, og jeg må innrømme at historien ikke riktig ble forløst i meg. 

Bortsett fra det, en mer velskrevet roman skal du lete lenge etter, og det er imponerende siden dette er debutromanen til Andrea Nicolaisen Brun. Den har et dypt menneskelig tema, men også nerve som holder leseren klistret til boken.

Denne må du få med deg! ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 220

Kilde: PDF fra forlaget 

Gjennom det store mørket av Seàn Hewitt

Seàn Hewitt har en stor irsk familie på morsiden, og en liten engelsk familie på farsiden. Han er oppvokst i Warrington nord i England, men er nå professor på Trinity College, det betyr at jeg gikk rett forbi arbeidsplassen hans da jeg var i Dublin i sommer. Han skriver litteraturkritikk for The Irish Times, og har selv gitt ut en rekke romaner og blitt nominert til, og mottatt flere priser. 

Forlaget om handlingen:
Da Seán møter Elias faller de fort inn i et kjærlighetsforhold, men idyllen blir kortvarig da Elias' alvorlige depresjon dytter de forelskede mot en krise. I denne utfordrende tiden reflekterer Seán over snubletrådene i sitt eget liv - om å vokse opp som skeiv når man er oppdratt i katolsk tro, og om den kronglete veien frem til å endelig kunne lande i seg selv. Fra en 1800-talls kirkegård i Liverpool, til furuskogene i Gøteborg, kaster han seg inn i det ukjente mørket på leting etter håp og lys.

Gjennom det store mørke er et ømt portrett av hvordan det er å være fanget i understrømmen av en annens lidelse og om kjærlighetens smerteterskel. Det er en vakker fortelling om hjertesorg og om å finne trøst i litteraturen - og om å snu seg tilbake for å kunne finne veien fremover.

Gjennom det store mørket handler i det store og hele om å få lov å være seg selv, få slippe å skjule sin egentlige identitet, og slippe å føle skam og utilstrekkelighet.

Begynnelsen setter stemning, når vi er med til en skrekkinngytene nygotisk katedral, og dens mørke kirkegård utenfor Liverpool. Romanen er en memoar, en ærlig skildring av Seàn Hewitts egne tanker rundt hvordan han vil konfrontere behovet for å skamme seg eller lyge om sitt sanne jeg. 

Historien veksler sømløst mellom nåtid, hvor Seàn studerer litteratur generelt og Hopkins spesielt, siden han skriver doktorgrad på ham.
resten og poeten Gerard Manley Hopkins, er som en hovedperson nummer to i romanen, et svevende spøkelse som guider oss gjennom tanker om religion og seksualitet. 

Språket i denne romanen er nydelig, det strømmer lett og gir en beroligende hånd på kinnet til leseren. Denne trøsten trengs, for enkelte av begivenhetene som skildres er temmelig brutale. Tidsspennet i boken er på rundt ett år, men tilbakeblikkene gjør at narrativet føles lengre.

6-7 år gammel fikk han beskjed av naboen at han ikke måtte være homo. Etter det var oppveksten en rasende ferd mot katastrofen. Handlingen byr på mange nydelige scener, som mer enn noe, antyder de detaljene som ikke trengs å blåses opp. 

En tydelig lengsel etter frihet ligger over hele historien, mens diskusjonene kan bli av det djerve slaget når likekjønnet ekteskap og den katolske kirke kommer på agendaen.

Så kommer svenske Elias inn i livet hans. Seàn flytter med Elias til Gøteborg, hvor han skal skrive mens Elias studerer. Seàn holder fremdeles på med Hopkins, men nå kommer også Karin Boye sine dikt på programmet. Da skjer det som ikke skal skje, Elias blir rammet av en sterk depresjon, og siste del av boken er tydelig preget av traumet dette medfører for dem begge.

Seàn og Elias` foreldre tar seg av Elias så godt han kan, men problemene vedvarer. Seàns liv blir vanskelig, med Elias på et sykehus langt fra der de bor. Samtidig som vi hører om den psykiske belastningen Seàn opplever i denne perioden, får vi fine tanker rundt det å skulle føle, på et fremmed språk. Han må "forenkle seg selv" i møte med andre, noe som utfordrer hans tanker rundt egen eksistens.

                    Det er vanskelig å gjøre rede for det traumatiske i en ting som ikke skjedde, vanskelig å håndtere en frykt som er basert på en nesten-hendelse, noe som kunne ha inntruffet, men som ikke gjorde det. Men sannheten er at Elias hadde vært så tett på livets ytterkant, kommet så nær stupet, at han forandret oss begge for alltid. Flere år senere er det fortsatt melodien i det som nesten skjedde, som hjemsøker meg mest, og som aldri forsvinner fra hodet mitt.

Gjennom det store mørket er en usentimental og innsiktsfull memoar. Innsiktsfull, lest som at forfatteren helt tydelig tolker seg selv på flere plan. Romanen er oppslukende og dypt menneskelig i handling og språk, og absolutt en roman du bør få med deg!

Lenken under er fra en intervjuserie som Dublin museum of litterature har med Seàn Hewitt. Aldri før har jeg sittet og hørt på et intervju på pc`en så lenge, dette var virkelig bra. Du finner den her: https://moli.ie/digital/pastpresentpride/ ☺

Om ikke jeg har klart å overbevise deg, les gjerne omtalen på Beathes bibliotek!

Forlag: SolumBokvennen

Utgitt: 2022/på norsk 2023

Sider: 240

Oversetter: Agnete Øye

Kilde: PDF fra forlaget

Ute - ny bok fra Einar Stenseng

Einar Stenseng er vokalist, musiker og låtskriver og i 2020 debuterte han med En riktig stygg bok. Ja den het det, og nå kommer bok nummer to, romanen Ute. Jeg har ikke lest, eller hørt ham før, men føler jeg fikk et temmelig brått møte, med en spesiell kunstner.

Forlaget om handlingen:
Ute er en østerriksk forlagsansatt i Linz: alenemor annenhver uke, på fylla når hun har barnefri. Da den  danske poeten Mogens kommer til byen for å promotere en diktsamling, innleder de en romanse.

Romanen Ute tar for seg kjønn, seksualitet, rus, kunst og litteratur, med upassende doser humørfylt harselas over kulturmenneskene, mens gamle Donau flyter stille og sorgfullt gjennom byen og boken.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 90
Kilde: Leseeksempar

Kunst, litteratur og rus, leser jeg veldig gjerne om, kjønn også, har lest mange romaner som tar for seg kjønnstematikk og seksualitet, men i denne boken kan en tolke ordet kjønn på en mer konkret og kroppslig måte. Hadde det vært opp til meg ville jeg byttet ut ordet seksualitet med sex, for denne historien er sterkt preget av Ute og Mogens, og flere andres kreative sexliv. 

Sånn begynner boken: 

                            Ute våkner og føler seg pult. En behagelig, men sår følelse i fitte og hjerte. Mogens har gått i løpet av natten/morgenen, hun har fremdeles den emne smaken av pikken hans i munnen. Hun har sans for å suge pikk, bevares, men ettersmaken er mindre god, kuksvetten eller hva det nå er, den setter seg fast i gommene. Hun reiser seg og går mot kjøkkenet etter et glass vann.

Handlingen går enkelt fortalt ut på at østeriske Ute som jobber i et forlag har ansvar for den danske poeten Mogens, den uken han besøker byen deres Linz. Hun kjører ham til forskjellige intervjuer og arrangementer, og resten av tiden så holder de på, enten de to, eller sammen med andre. De fester og ruser seg og har seg, som om verden skulle gå under hvert øyeblikk.

Historien drives fremover av en fortellerstemme, (forfatteren?) som ved hjelp av 18 fotnoter lar leseren høre om forskjellige (for det meste) østeriske historiske skikkelser. En organist, enken etter komponisten Mahler, apoteker og poet Georg Trakl og arkitekten Peter Behrens, for å nevne noen. 

Enkelte navn var kjente for meg, og spesielt morsomt var det at Ludwig Wittgenstein dukket opp, en wiensk filosofiprofessor som gjorde Skjolden i Vestland til sitt favorittsted på jord. Jeg besøkte Skjolden i sommer, og der vet de virkelig hvordan de skal løfte ham frem, for å takke for besøket.

Innimellom all sexen finnes det gode betraktninger rundt livet, og menneskers samhandling, men for meg som prøvde å lukke øynene for alle forstyrrelsene, så ble det ikke lett å dvele så lenge i de filosofiske tankene.

Dette ble en anstrengende bok å lese, her finnes sikkert gull mellom linjene, og det skal jeg lete etter i eventuelt andre omtaler jeg kommer over. 

This was not my cup of tea ☺