fredag 25. august 2023

Verden er tegnet med skjelvende hånd av Andrea Nicolaisen Brun

Andrea Nicolaisen Brun er den første debutanten jeg leser denne bokhøsten, og etter å ha lest om boken, gledet jeg meg veldig til å ta fatt. 

Forlaget om handlingen: 
Psykologen Paula befinner seg alene på en avsidesliggende familiehytte. Også denne høsten skal hun jakte ryper i høyfjellet, og hun forsøker å opprettholde rutiner, bevege seg langs vante ruter. 

Men i år stemmer ikke proporsjonene. Hun kjenner ikke igjen sin egen kropp, hun kjenner ikke igjen verden. Selv skyggene ligger i uvante vinkler. Hjemme i byen har pasienten Adrian tatt sitt eget liv, og nå trer han frem på nye måter i minnene. 

Hva var det hun ikke så, i skikkelsen og ordene hans? Kan hun se det nå? Og hva slags gåtefull maskin er det som står i terrenget utenfor hytta, og som Paula kjenner en stadig sterkere dragning mot? 


Spørsmålene tvinger frem et møte med det desorienterende mørket i henne selv - et mørke som synes å gli over i natten og skjule noe det kan være enda mer risikabelt å forsøke å forstå.

Hvis du tenker at dette kan synes litt for ullent for deg, så tenk om igjen. Historien har faste holdepunkt i virkeligheten, og bare ørsmå hint av noe overjordisk. Mye av det eteriske som preger handlingen ligger i språket, som når den forheksede bilen svever gjennom landskapet, eller stemmen på bilens gps har en helt spesiell klang.

Paula kjører opp på fjellet. Det er lenge siden hun har vært på familiens lille hytte nær jaktterrenget, og nå reiser hun alene dit. Foreldrene holder hun på avstand, ved å ikke svare telefonen, og også skjule at hun faktisk ikke jakter. Haglen setter hun fra seg i vedboden når hun kommer frem, den blir som et ris bak speilet, og lenge kvier hun seg for å gå inn dit.

Små detaljer hinter om årsaken til Paulas plutselige tur til fjells, men en skikkelig uggen følelsen klarer å feste seg i meg, før det er helt klart. Mye av handlingen er Paulas tankestrøm hvor hun stiller spørsmål ved, og tolker tidligere opplevelser.  Hun observerer egne følelser mens hun leiter etter veien tilbake til seg selv. 

Romanen er dessuten bygget opp av flere interessante hendelser, som gjør den medrivende til tusen. Som for eksempel det underlige kommunesentrumet hun må oppsøke, denne blinkende maskinen som har dukket opp utenfor hytten, elbilen som er et high tech-kapittel for seg selv, og ikke minst forholdet til hyttenaboen Ada, som bor en 2 timers gåtur unna:

                    Ada veivet med en arm og det så ut som hun ropte noe, før jeg vendte haglen i motsatt retning og fyrte av to skudd. 

Lyden hadde ønsket effekt. Flokken med ryper, som var større enn jeg først hadde sett, blafret kaotisk, før de fant en retning og fløy samlet i trygghet et langt stykke unna både meg og Ada.

Jeg slapp haglen ned på bakken, kroppen skalv så voldsomt at jeg ikke klarte å holde den oppe. De to prosjektilene hadde pløyd seg gjennom hukommelsens mørke og etterlatt seg to tunneler av lys. Gjennom dem så jeg alt.


Romanen har mange fine naturskildringer, bekken, himmelen og steinene på stien blir gitt menneskelige egenskaper, og det føles ikke påklistret på noen måte. Det fineste syntes jeg var skildringene av den lille bekymringen som ligger før redsel, den vi gjerne har når vi må orientere oss i en mørk skog, eller hører ukjente lyder utenfor hytteveggene. 

I tillegg til Ada møter vi flere andre karakterer, noen av dem litt karikert, som operatøren eller ordføreren, men kunstneren som også er parkeringsvakt likte jeg veldig godt. Det som trakk vekk en prikk på terningen er slutten, den syntes jeg var veldig annerledes enn resten av boken, og jeg må innrømme at historien ikke riktig ble forløst i meg. 

Bortsett fra det, en mer velskrevet roman skal du lete lenge etter, og det er imponerende siden dette er debutromanen til Andrea Nicolaisen Brun. Den har et dypt menneskelig tema, men også nerve som holder leseren klistret til boken.


Denne må du få med deg!

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 220
Kilde: PDF fra forlaget 

1 kommentar:

  1. Høres ut som en bra roman, selv om slutten ikke var helt ok. Men det at den er velskrevet og har fine naturskildringer gjør at jeg kan tenke meg å lese den, så takk for tips :)

    SvarSlett