Alt det blå på himmelen av Mèlissa Da Costa

Mèlissa Da Costa er en populær forfatter i hjemlandet Frankrike. Jeg har ikke lest noe av henne før, men denne søte historien har jeg kost meg med. Det eneste som ikke var søtt er antallet sider, som er heftig for en roman hvor leseren hele tiden vet hvordan det ender.

Forlaget om handlingen:
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

Èmile hater tanken på at bestevennen, søsteren og foreldrene hans skal trenge å forholde seg til hans sykdom og tidlige død, så han rømmer unna dem. Han vil ikke bli et forskningsobjekt, og tilbringe det lille som er igjen av livet sitt på sykehus, omgitt av tårevåte pårørende.

Tanken er god, men etter at han og reisefølget hans Joanne har vært på farten en stund, dukker det opp utfordringer han ikke hadde tatt høyde for. 

Det skjer noe hele tiden i denne romanen, så selv om boken er i lengste laget, så blir det aldri kjedelig. Frankrike er ikke mitt land, men med de spennende reisebeskrivelsene fra Provence og Pyreneene, fikk jeg lyst å reise i Joanne og Èmilies fotspor. De pakker lett, overnatter enkelt, og passer på å ikke fotfølge hverandre hele tiden.

        Hun har akkurat betrodd ham noe. Hun vet hvorfor han går, og hun går av samme grunn som ham. Hun leter etter svar, forklaringer. Som antakelig gjelder Lèon. Hun håper å komme tilbake til ham med nytt blikk. Det var det hun halvveis betrodde ham nå... Tror han i hver fall...

Selvhjelpsboken som også finnes i handlingen, ble litt for overtydelig etter min smak. Jeg har lest min andel Paulo Coelho-bøker, men det er lenge siden, og nå ble det skivebom for min del. 

Det som er mest interessant er hvordan de to gir hverandre rom, de lærer hverandre å kjenne på den forsiktige og respektfulle måten, og i dette ligger det to oppvekstromaner og lurer. Vi får en forklaring på Joannes dystre væremåte, et litterært knep som ga en god nerve til handlingen.

I tillegg likte jeg den delen av boken som omhandler sykdommen til Èmile, og hvordan Joanne forholder seg til den, og løftet hun ga ham før de reiste.

Jeg hadde stor glede av denne boken, selv om den ikke bød på noen overraskelser. Slutten frembrakte tårer hos meg, men tilstanden til Èmile mot slutten ble litt i overkant "mye". Da Costa har et fint språk, og vet  hvordan hun skal nagle leseren til boken, som var både tankevekkende, og pirret litt i reiselysten min ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 656

Oversatt av: Amanda Åserød

Kilde: Leseeksemplar