Alt inkludert av Marit Eikemo

Romanen Alt inkludert er mitt første møte med forfatteren Marit Eikemo. Hun kommer fra Odda men bor i Bergen. Årets roman er den fjerde i rekken, og jeg kan ikke si annet enn at dette ga mersmak.

Forlaget om handlingen:
Agnes og dottera Maja på 6 år flyttar inn i eit hybelhus i eit vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, pengar eller møblar. Gjennom eit par sommarmånader følgjer vi Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Mens Maja speler Nintendo, bruker Agnes tida si på finn.no, på leit etter møblar og andre ting dei treng.

I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg.


Boken starter med at Agnes og Maja finner frem til leiligheten de har avtalt å leie. De står der med to kofferter og får vite at leiligheten allikevel ikke er møblert. En temmelig stresset utleier gir dem depositumet tilbake så de har noe å kjøpe møbler for, og så stikker han avgårde til Mexico.

Rammehistorien er enkel. Agnes og Maja må finne seg til rette i nabolaget og skaffe seg det aller nødvendigste med de få tusenlappene de har. Hybelhuset de flytter inn i, huser en broket forsamling mennesker, som gjør livet til mor og datter både vanskelig og fint. Nå skal det sies at mye av handlingen bygger på stereotyper som bråkete studenter, øst-europeere som gjør et slett arbeid, snobbete husmødre og ikke minst latterliggjør hun bloggeren, "rosabloggeren" heldigvis :)

Det handler litt om ting, om å eie ting eller om tingene eier oss. Romanen stiller også spørsmål om hvor mye vi egentlig trenger for å klare oss, men mest handler det om forhold mellom mennesker. Hvor mye hjelp kan en ta imot før det går ut over selvfølelsen? Og om hva som kan skje når en liten hvit løgn vokser seg stor.

Når du tror du har nok, har du sannsynligvis for mye.

Agnes lever som i sin egen boble. Hun registrerer det menneskene rundt henne gjør, og tenker at hun burde gjøre det samme, (lage mat, vaske hus, leke med Maja...) men får ikke fingeren ut, og lar det ofte skure og gå. Hun føler seg som en gratispassasjer på alle andres initiativ, men makter ikke å gjøre noe med det. Jeg spør meg selv når jeg leser, hvorfor er hun så treg? I mine øyne er hun helt klart umoden, og jeg synes synd i henne for alt det ubehjelpelige, mer enn jeg irriterer meg.

Då eg og Maja sat i sofaen med kvar vår vesle skjerm etterpå, var det godt rundt og mellom oss. Eg tenkte at eg ønsker det motsette av det Jenny vil. Eg vil ikkje at ting skal løyse seg opp. Eg vil ha desse augeblinkane der ingenting kan skje, berre vi to som pustar inn og ut den same lufta, mens tida sakte forsvinn. 

Hvem er hun, hvor kommer hun fra og hvor skal hun? Dette gir ikke romanen fornuftige svar på. Det er opp til leseren selv å gi henne en fortid, og kanskje en fremtid. Slutten inngir også til dette, selv om avslutningen på en måte setter sluttstrek for historien, tillater måten dette er gjort på leseren å fabulere videre selv.

Marit Eikemo bruker et lekende lett nynorsk, og skriver på en sånn måte at boken er lett å lese. Selv om jeg ikke har vært i Agnes sin situasjon, er det allikevel mange ting i romanen jeg nikker gjenkjennende til. En skulle tro at fattigdom og ensomhet er trist å lese om, men det er det ikke i denne boken. Jeg smilte ofte, når jeg leser av de håpløse situasjonene Agnes og Maja kommer opp i, og nyter moralen som følger med på kjøpet.

Andre om boken: Beathesbokhjerte, Kulturguffen, Groskro og Medbokogpallet

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015

Sider: 320

Kilde: Leseeks