Søndagsskole på Litteraturhuset i Bergen med Pedro Carmona Alvarez

Litteraturhuset i Bergen har søndagsskole hver søndag, men i dag var første gangen jeg deltok. Siden det er første søndag i advent var adventsstaken tent, og stemningen blant publikum var god.

Pedro Carmona Alvarez hadde fått det ærefulle oppdrag å snakke til oss om ventetid, og han åpnet, til publikums fornøyelse, med å røpe at dette kanskje ville minne om pludring.
Sånn pludring kan jeg like, siden denne søndagsskolen ikke minnet noe om søndagsskoleklassene jeg gikk på som liten. Ingen forkynning, kun en julenisse-skråstrek-Jesus fra barndommen, som vi fikk et fornøyelig bilde av. Med bildet av et sølvfarget plastjuletre med blinkende lys på netthinnen åpner han med å fortelle om sin barndoms jul i Chile, i årene før familien flytter til Norge.
Med uttalelsen om at bibelen er verdens beste bok, tør han å være enda litt mer personlig, når han forteller om sitt forhold til Jesus. Han ser på Jesus som en revolusjonær, og en som gir den slagne et ansikt.
Den delen av opplesingen hans jeg likte aller best, var når han snakket om sitt forhold til Beatles, boken ikke gruppen. Som 12 åring med ennå dårlige norskkunnskaper, leste han om de fire barna i Lars Saabye Christensens bok. Han var syk og lå i sengen med ordliste og noterte nye ord i gloseboken mens han jobbet seg gjennom boken.
I handlingen i romanen er barna 8 år i begynnelsen og det er noe han kan forholde seg til. Etterhvert som han leser blir jo barna eldre, mens han forblir 12. Han reflekterer over at litteraturen foregriper livet, og han ser frem til, med skrekkblandet fryd, det som vil komme senere. På denne måten ser han på litteratur som et gigantisk nøkkelhull leseren ser igjennom. Et utrolig flott bilde, som viser at vi lesere har glede av å være flere steder samtidig.
Det var en god del mennesker tilstede i dag, og skal jeg dømme fra humring og latter i salen, så koste alle seg, like mye som meg.