Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf

I Elidas 1001-lesesirkel for oktober var utfordringen å velge seg en bok som kom ut på 1800-tallet. Boken jeg først valgte meg ble levert tilbake halvlest, og godt uti november lånte jeg på nytt Selma Lagerlöfs prisbelønnede bok, for å gjøre et forsøk nummer to. Romanen fra 1891, er skrevet av en av femten kvinnelige mottakere av Nobelprisen i litteratur. Sammen med Beathe prøver vi å lese alle de kvinnelige nobelprisvinnerne, så med denne romanen blir det kryss i to lesesirkler.

Forlaget om handlingen:
Gösta Berling bor sammen med andre "kavalerer" på gården Ekeby i Värmland. Den eies og drives av Majorinnen. I boken berømmes skjønnhet og livsglede. Lystige påfunn og romantiske episoder avløser hverandre, men under overflaten fremtrer en moralsk og sosial tendens i den høye vurderingen av arbeidet, omsorg for Jorden og uselvisk kjærlighet. Grunnproblemet er hvordan mennesket skal kunne være "både glade og gode". 

Lagerlöf ønsket å fortelle om sin værmlandske hjembygd på 1800-tallet med utgangspunkt i gamle sagn hun selv hadde hørt i sin barndom. Boken kom første gang i 1891.



Før vi kommer så langt som til Göstas liv på Ekeby, får vi gjennom to innledende kapitler et bilde av hvordan livet var for ham før han mistet presteembetet og ble reddet fra tiggerferd av den hjertegode majorinnen.

Det er en lang bok dette her med sine 370 tettskrevne sider, og selv om jeg vet at jeg har lest begynnelsen før så har den lesningen ikke gjort særlig inntrykk på meg. Tydeligvis er "lesehumøret" mitt endret, for denne gangen hadde jeg stor glede av å følge Gösta Berling og hans liv.

I begynnelsen av sagaen lever Gösta glade dager som en av tolv kavalerer på Ekeby bruk. Vi hører om oberst Beerencreutz kortspilleren, om bjørnejæger Fuchs, trommeslager Ruster og mange flere. Berling er den unge vakre poeten, mens de andre kavalerene er eldre gubber med en tilsvarende brokket fortid som ham selv. Karakteren Sintram anses å stå i ledtog med djevelen, og flere av episodene utspilles med ham i hovedrollen.
Majoren kommer tilbake og fordriver sin kone majorinnen fra gården som er hennes arv, noe de tolv kavalerene applauderer, men hun får siden sin hevn til slutt.

Romanen har en rød tråd, men teksten er delt opp i hyppige kapitler som hver har en egen liten historie, stort sett med Gösta, majorinnen eller Sintram som førende skikkelse.

Vi hører om Marianne som vil gifte seg med Gösta, men faren stenger henne ute i snøen, og moren får ikke lov å slippe henne inn. Det ender godt, hun blir tatt inn i varmen igjen, men hun blir syk og noe giftermål med sin hjertenskjære blir det ikke til. Hovedpersonen vår er i det hele tatt en karismatisk person som får mye til å skje, uten at alt er av det positive for dem han påvirker.

Mot slutten har menneskene i Värmland kommet seg litt ut av armoden de levde i. Kavalerene har begynt å gjøre sjel for seg, og når majorinnen reiser fra gård til gård for å forhøre seg om forholdene, blir hun møtt med utelukkende godord. Det er her hevnen hennes blir fatal, som noe av det siste hun gjør tar hun skikkelig innersvingen på de som tidligere var med på å drive henne fra gård og grunn.

Språket Selma Lagerlöf bruker er ikke overdrevet gammelmodig, men min norske oversettelse er fra 1958, så kanskje en modernisering av språket fant sted da. Romanen er lettlest, de små historiene underholdende, men selv savnet jeg et skarpere blikk på samfunn, leveforhold, kvinnespørsmål og andre detaljer som kunne skildre samtiden med mer følelse.

Det var litt av en debut Selma Lagerlöf gjorde med Gösta Berlings saga, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det står å lese at hun var politisk aktiv og deltok i kampen for kvinnelig stemmerett, så hvis noen har tips om hvilken av titlene hennes som er den "skarpeste" i den anledning, tar jeg gjerne imot ☺

På bloggen Betraktninger kan du lese en fin omtale av boken