I 2017 overvar jeg en forfattersamtale hvor Herbjørg Wassmo var hovedpersonen. Det var et møte som tok meg med storm, slik som også bøkene jeg har lest av henne har gjort. Huset med den blinde glassveranda er første bok i trilogien om Tora og Herbjørg Wassmos debutroman fra 1981. Jeg har også lest de tre bøkene om Dina, og den tøffe romanen Et glass melk takk. I den selvbiografiske romanen Disse øyeblikk, møter vi forfatteren, og det slo meg at kanskje Gorm i Mitt menneske også har noen av Wassmos karaktertrekk. For en dame, jeg er en stor fan av hennes forfatterskap ☺
Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor.
Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet.
I denne romanen skildrer Herbjørg Wassmo to kunstnersjeler. Vi møter to mennesker som virkelig kan kunsten å snakke om følelser, spesielt Gorm er flink til å oppfatte hva som ligger under blikk, uttrykk og humørsvingninger.
Disse to menneskene har levd seg gjennom de første vanskelige årene av voksenlivet. De har begge et voksent barn, fra for lengst havarerte ekteskap, og de har valgt seg en livsvei som de følger. Eller det vil si Rut har fulgt livsveien sin lenge, mens Gorm er i ferd med å bryte ut. Hele livet har han drømt om et annet liv, for han ble i ung alder presset til å overta familiens handelskonsern etter faren.
Rut og Gorm er to privilegerte mennesker, som har lykkes med det de har satt seg fore i livet. De sliter ikke med økonomien, og har nyttige kontakter som hjelper dem over små skjær i sjøen. Denne ytre rammen er en lykkelig historie, men Wassmo tar oss med dypere enn som så, og de har det ikke alltid lett disse to.
Ruts sønn Tor er mer eller mindre vokst opp hos besteforeldrene, på øya hvor også hun kommer fra. Rut selv har mer eller mindre flyktet derfra, hals over hode for å slippe unna emisæren, hennes litt for religiøse far. Når denne faren blir skikkelig syk, spør han etter Rut, og Tor ringer henne:
- Kan du spør han ka det gjelde? Æ vil ikkje bli omvendt berre for at han trur han skal dø.
Det ble stille.
- Mamma.... Han kan nesten ikkje snakk. Æ blir her til det e over. Men det e dæ han spør etter. Ikkje ho tante Eli eller non a oss andre. Kan du ikkje forstå når non ropa om hjelp?
- Æ har ingenting å gje, fikk hun frem.
- Men du e et menneske, ikkje en kunstmaskin, ikkje sant? hørte hun.
Sønnen hennes spurte om hun var et menneske.
- Det nøtta ikkje rope i siste sekund når man trur man skal dø, sa hun hardt.
Dialogen over gir en smakebit på nordlandslialekten det meste av direkte tale skrives i. Det er ikke noe problem å lese, selv for trauste bergensere. Karakterene faller på plass med en gang, og selv om der er mye spenning mellom flere, blir jeg glad i alle sammen. Handlingen bygges opp rundt flere begivenheter, som gir uventede vendinger i en allerede interessant tekst. Det handler ikke bare om mellommenneskelige relasjoner, men også om kunst. Jeg lot meg påvirke og i morgen kan jeg hente Thomas Manns Trolldomsfjellet på min lokale Klikk&Hent- butikk ☺
Mitt menneske er så bra at jeg har problemer med å sette ord på hvorfor jeg synes det, uten at det høres banalt ut. Boken er handlingsmettet, så en skulle tro i underkant av femhundre sider skulle gå fort, men det var en nytelse å lese, så jeg satt bremsene på, og nøt både språket og de kloke refleksjonene som fulgte med.
Mitt menneske er en oppfølger til Det sjuende møte fra 2001. Selv om det er synd å gå glipp av gode bøker, så leste jeg denne nyeste helt uten å savne en forhistorie.
Kleppanrova, Artemisia og Lillasjel har blogget om boken
