Der fire veier møtes av Tommi Kinnunen

At en finsk slektsroman med handling fra 1890-årene skulle fenge så voldsomt, hadde jeg ikke trodd. Romanen strekker seg helt frem til i dag, og det er en fryd å følge med på utviklingen, både av det mellommenneskelige og av komforten vi etterhvert har fått.

Forlaget om boken:
I ei lita bygd i det nordlige Finland skiller den unge jordmoren Maria seg ut og blir gjenstand for folkesnakk. Hun er selvstendig, forsørger seg selv, og får datteren Lahja utenfor ekteskap.

Også datteren Lahja får et barn utenfor ekteskap. Men hun ønsker ikke å leve livet alene, slik som moren, og gifter seg med Onni. Etter Andre verdenskrig vender Onni hjem som helt. Men han finner seg ikke til rette i ekteskapet og søker seg stadig vekk. 


Mange år senere bor Lahja alene i det store slektshuset sammen med yngstesønnen Johannes og hans familie - i et hus der alt forblir usagt. Til slutt blir det svigerdatteren Kaarina som finner svarene  på familiens mange fortielser og løgner.

Denne slektsromanen strekker seg fra 1895 frem til 1996 når Lahja ligger for døden. Det er ikke en stor slekt som skildres her, siden utgangspunktet er en enslig mor som bare får ett barn. Kapitlene er godt merket, og selv om fortellerstemmene varierer litt og hendelsesforløpene overlapper noen steder, så er det oversiktlig og (ganske) lett og følge med.

Det er Lahjas mor Maria vi først blir kjent med. Året er 1895 og vi møter henne når hun som nyutdannet jordmor må streve for å finne fotfeste i sitt nye yrke. Hun har et lyst sinn, og med stå-på viljen sin kommer hun langt. Hun forblir enslig gjennom livet av egen vilje. Datteren Lahja er av en helt annen støpning. Hun er sta som sin mor og når hun selv i ung alder finner ut at hun er gravid, er hun bestemt på at om ikke barnefaren dukker opp igjen, vil hun gifte seg med en annen mann snarest.

Hun blir kjent med Onni og gifter seg med ham. De får to barn, og det er yngstemann Johannes som blir værende i huset som faren bygget opp etter evakueringen. Onni er en god mann, flittig og pliktoppfyllende og utrolig flink både med barna og med andre mennesker. Lahja er bitter og innesluttet og vanskelig å ha med å gjøre, men selv skjønner hun ikke hvorfor andre mennesker trekker seg vekk fra henne.

Johannes gifter seg med Kaarina og de får flere barn. Lahja er nå gammel og det er så vidt de andre kan utstå å ha henne i huset. Kaarina er en tålmodig svigerdatter som greier å takle den gamles biske måte å være på, selv om de til det siste sa De og Dem til hverandre, som om de var fremmede. I 1996, etter 40 år under samme tak, dør Lahja som en gammel dame. Frihetsfølelsen Kaarina og Johannes har ventet på uteblir, og en tomhet fyller det lille hjemmet.

Denne romanen rommer flere tema det er spennende å fylle. Jordmorgjerningen som preger romanens begynnelse er ikke tilstede når vi nærmer oss slutten. Da har vi fått et innblikk i nord-finnenes medvirkning i andre verdenskrig, og fått et innblikk i hvordan samfunnet så på homoseksualitet midt på 1900-tallet.

Siden handlingene ses med ulike karakterers øyne, går vi til stadighet frem og tilbake i tid. Det flyter nesten som på film, og jeg frydet meg over å følge med på utviklingen når det gjaldt ting og utstyr i hjemmene. Romanen er flettet sammen av små beretninger som utgjør en helhet som til de grader henger sammen. Skrivemåten føltes ikke oppstykket eller tilgjort, men måten handlingen blir presentert på gir romanen en egen karakter.  Anbefales på det varmeste!

Ingrid Vollan er en av de beste innleserne vi har. Jeg sukket fornøyd etter ett minutt, deretter skjenket jeg ikke innleseren en tanke, og det ser jeg på som et stort pluss. Hun leser passe fort, og med passe mye innlevelse, og stemmen er intet annet enn behagelig å høre på. 

Rose-Marie har skrevet en fantastisk omtale av denne romanen, klikk og les!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 7,5 time

Kilde: Lytteeksemplar