Oppsummering av lesemåneden august

Vi er vel alle enige om at tiden flyr, jeg ante fred og ingen fare og plutselig var den siste sommermåneden over. Jeg hadde tidlig ferie, så jeg har vært tilbake på jobb hele måneden, men kveldene har gått med til trening og lesing, siden kulturlivet fremdeles ligger temmelig brakk. 

I august leste og hørte jeg: 

1. Jorun Thørring - Skyggemannen - 4
2. Ninni Schulman - Når alle klokker har stanset - 6
3. Knut Nærum - Likbilen - (tegneserie) - 5
4. Therese Aasvik - Boksen går - 4
5. Camilla Grebe - Alle lyver - 4
6. Viola Ardone - Gutten fra Napoli - 4
7. Hans Rosenfeldt - Ulvesommer - 5
8. Jorun Thørring - Tarantellen - 4
9. Gaute Hevoll - Forklaringen - 4
10. Agnes Lovise Matre - Til døden - 5
11. Tommi Kinnunen - Ingen anger - 5
12. Ninni Schulman - Gutten som sluttet å gråte - 5
13. Sumaya Jirde Ali - Ikkje ver redd sånne som meg - 4
14. Sumaya Jirde Ali - Når jeg ser havet, slokner lyset - (dikt) - 5 
15. Stanislav Lem - Solaris - 4
16. Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned - 5
17. Mattias Edvardsson - Gode naboer - 4

Tegneserie: 1

Romaner: 5

Biografi: 1

Sci-Fi: 1

Krim: 8

Dikt: 1

Diktlesesirkelen for september har fått sitt bidrag denne måneden, men jeg har ikke lest noe til 1001-lesesirkelen, for Trekkoppbilen som er mitt bidrag for august, leste jeg før sommeren. Jeg har utfordret meg selv med å lese sci-fi, og så avsluttet vi måneden med å se filmversjonen av Solaris fra 2002, med selveste George Clooney. 

Bergen Filharmoniske Orkester hadde sine årlige tre sommerkonserter i august. Jeg var tilstede på to av dem, og de innfridde med Grieg den første dagen, og Bartòk og Prokofiev den andre dagen.

Amalie Skram hadde 175 års dag 22 august. Jeg var forhindret fra å være tilstede på Amalie Skram-selskapets feiring slik jeg pleier å være, men så prisutdelingen på streaming etterpå. Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali, den er vel fortjent (mer her) Jeg har tatt bilde av pc`en min, og vi ser prisvinneren i midten med to av de flinke damene i Amalie Skram-selskapet som intervjuer henne.

Bokhøsten er i gang, så planen min for september er å lese bøkene jeg får i postkassen noenlunde i den rekkefølgen jeg mottar dem. Ellers er jeg alltid åpen for fristelser, så jeg leser bokblogger og hiver meg rundt hvis det er noe som lokker. 

I dag går jeg hjemmefra ved soloppgang og kommer hjem igjen ved solnedgang, etter en dag på jobb, middag hos mamma og pappa og kveldsmøte. Det var første gang det var mørkt, da jeg står opp om morgenen, så nå er høsten virkelig på vei ☺

Soloppgang 06:30

Solnedgang 20:45

Ha en super lese-september alle som en!!

Ingen anger - ny roman fra Tommi Kinnunen

Leste du debutromanen til Kinnunen, Der fire veier møtes er jeg sikker på at du også leste oppfølgeren Lyset bak øynene. For to år siden kom også Skår, og jeg var like begeistret for den, som jeg var for de to andre romanene. Gjett om forventningene var høye da jeg skulle begynne på Ingen anger!?

Forlaget om handlingen:
Våren 1945 befinner fem finske kvinner seg på den finsk-norske grensen etter å ha blitt sendt tilbake fra fangeleir i Tromsø. Kvinnenes hoder er snauklipte for å markere at de blir ansett som «tyskerjenter» eller kollaboratører. Andre verdenskrig går mot slutten, og det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.

Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera tvinges til fots gjennom et utbrent Lappland. På sine vandringer hjemover gjennom ødelagte byer og bygder blir de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stilt til doms for feiltrinnene sine under krigen. Brakt til stillhet av skam og frykten for hva som vil møte dem når de kommer hjem, finner kvinnene trøst og fellesskap i hverandre. For hvordan er det å vende hjem, vel vitende om at ingen ønsker deg tilbake?

Den tematiske rammen med tyskertøser, som vi finner i denne romanen, er velkjent for meg, så forventningene ble skrudd ned i forkant av lesingen. Etter femti siders lesning, skjønte jeg at denne romanen rommer så mye mer enn skamklippingen av disse hardt prøvede kvinnene.

Skrekken for hva som kommer til å skje med dem nå når krigen er slutt, preger begynnelsen på historien. At de bare kan bli sendt rett hjem, streifer dem ikke, så overraskelsen er stor når det er akkurat det som skjer. De blir fraktet til et hentested, og mens de sitter her finner og venter på skyss videre, skjønner de at de kommer til å bli fraktet rett i fangenskap i Finland, så fem av dem begynner å gå.

I fortsettelsen befinner de fem damene seg underveis, med Rovaniemi som første mål. Kvinnene kommer fra forskjellige steder, og er veldig forskjellig både av alder og lynne. De blir egentlig ikke kjent med hverandre, til tross for denne lange, strabasiøse vandringen, for de har ikke lyst å røpe hvorfor de dro med tyskerne da de trakk seg ut av Finland.

        Vi kunne jo ikke vite, forsikret de hverandre. Hvem kunne ha tenkt seg? Ingen ville ha trodd dette. De hadde forlatt hjemmet bare fordi det i deres situasjon hadde vært mer fornuftig å dra enn å bli.

De blir tvunget til å vurdere hvilken rolle de selv hadde spilt i krigen, og den lange vandringen ga mye tid til å tenke på sin egen delaktighet. Katri som vasket kulehull på de døde i Finnmark, Siiri som maskinskrev de finske dødslistene, og alt det Veera, Aili og Irene har sett. De har ikke gjort seg skyldig i alvorlige handlinger, men arbeidet de har gjort hjalp tross alt tyskerne.

Romanen fremstår som en feministisk krigsroman, som fokuserer på de vanskelige valgene og skammen som følger med hver enkeltes livsavgjørelse. Irene er den karakteren som leder an historien, men de andre kvinnene får også stor plass. Handlingen er lett å følge, og så pass fengslende at jeg ikke hadde problemer med å sette av mye lesetid, den helgen jeg leste boken ☺

Forlag: Pax

Utgitt: 2021

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Solaris av Stanislaw Lem

Stanislaw Lem (1921-2006) var en polsk forfatter, essayist og futurolog. Han regnes som en av verdens fremste science fiction-forfattere. Han har mange utgivelser på samvittigheten, og Solaris er hans mest kjente roman, som har blitt oversatt til over 40 språk. Boken har blitt filmatisert tre ganger, blant annet av Steven Soderbergh i 2002, men filmene sies å være mye dårligere enn boken. I år er det 100 år siden Stanislaw Lem ble født, og 60 år siden Solaris kom ut første gang.

Forlaget om handlingen:
Psykologen Kris Kelvin ankommer forskningsstasjonen på Solaris og oppdager raskt at det ikke bare er den vanlige besetningen som befinner seg om bord. Stasjonen er hjemsøkt av skapninger som synes å ha opphav i besetningens minner. Kelvin blir selv konfrontert med en naturtro kopi av sin avdøde kone, Harey. Kan det være oseanet som frembringer disse såkalte «gjestene», og i så fall, hvorfor?

Kultklassikeren Solaris er en psykologisk thriller, en tragisk kjærlighetshistorie, en vitenskapssatire og en elegi over menneskets ensomhet i universet. Romanen innbyr til refleksjoner omkring menneskets plass i universet og om hvordan man kan forstå en utenomjordisk eksistens som er radikalt forskjellig fra alt vi kjenner.

I likhet med de fleste bøker som får betegnelsen "klassiker", så er Solaris en bok jeg syntes var interessant av flere grunner. Jeg har hørt Litteraturhusets forståsegpåere snakke om boken, og er imponert over deres tolkning.

Jeg skal ikke prøve meg på noen kvalifiserte uttalelser, for denne teksten er meningsmettet og byr på mye handling, observasjoner og tematikk, mellom linjene, men si noe om min leseopplevelse.

Vår hovedperson Kris Kelvin stiger i romanens begynnelse inn i kapselen som skal ta ham til vannplaneten Solaris, eller det vil si til en romsonde som befinner seg like over Solaris` overflate. På romstasjonen befinner det seg tre andre forskere, og nå skal de fire bestemme om de skal legge ned romstasjonen.

Kort fortalt så må Kelvin finne ut hva som egentlig har skjedd på Solaris. Etter hvert legger han turen inn i et bibliotek (med store tunge bøker) og i store deler av teksten blir vi satt inn i teorier fra hundre år med solarisme, oseanologi, matematikk, vår hjernes begrensinger og forholdet mellom ånd og materie. Dette er fascinerende ja, men ble en smule langdrygt i mine øyne, selv om det er interessant å høre tanker rundt menneskets forsøk på å forstå det uforståelige.

Tilbakekomsten av det fortrengte gir en god nerve i historien, når det viser seg at disse forskerne har fått besøk av hver sin dobbeltgjenger. Disse har oppstått ut fra hver enkelts tankegods og minner, og er ufattelig levende. Kelvins kone dukker opp hos ham, hun er død, men fremstår som et levende menneske, som ikke er klar over opphavet sitt. Det litt underlige kjærlighetsforholdet deres, er en viktig del av handlingen, som innimellom er med på å gi teksten litt humor. 

Man må ikke like sci-fi for å ha glede av denne romanen, for her settes søkelys på menneskets søken etter sannhet. Omgivelsene og teknologien blir ikke skildret med mange ord, så selv om dette er fantasi skrevet for seksti år siden, så føles det ikke utdatert.

Jeg synes det var kjekt å lese Solaris, og like kjekt å lese om boken og forfatteren. Planen er å se en filmatisering også, selv om advarslene er tydelige, boken er bedre enn filmen!

Få med deg omtalen på Artemisias Verden, med et fyldigere handlingsreferat, fun fackts og litt om forfatteren!

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1961/denne boken 2021

Sider: 262

Kilde: PDF fra forlaget

Forklaringen - ny roman fra Gaute Heivoll

Gaute Heivoll er kjent for å bruke sin egen, eller andres historie i romanene sine. Det har han gjort denne gangen også, her er det en mordsak i Baneheia i 1967 som har vært inspirasjon. Jeg har tidligere lest Over det kinesiske hav, De fem årstidene, Sang for sekstiåtte forrædere og Drøm om de levende, men Før jeg brenner ned, som han fikk Brageprisen for, hadde jeg ikke fått med meg enda, så nå er jeg i gang med den på øret.

Forlaget om handlingen: 
November 1967. En femten år gammel jente blir funnet knivstukket i et skogsområde like utenfor sentrum. Avisene tar frem krigstypene. Hele byen befinner seg i sjokk. Hvem kan ha gjort dette? En ung mann kommer raskt i politiets søkelys. Arne Isaksen er tjueen år gammel. Han har allerede en historie med ordensmakten, og betegnes som «åndssvak». De tar ham med til stasjonen i byen, og han tilstår. Likevel er det noe som ikke stemmer med forklaringen hans.

Utviklingen i saken er uvanlig og full av overraskelser. For jo nærmere politiet kommer oppklaringen, desto mer uforklarlig blir det som har hendt.

Forklaringen er en roman om menneskene på utsiden: De fordømte og de urørte. Det er også en roman om vår tørst etter mening i møte med det meningsløse, hvor det til slutt kanskje ikke er selve forbrytelsen som er den største gåten, men mennesket i seg selv.

Forklaringen heter romanen, og etter hvert som handlingen skrider frem, får vi forklaringer på litt av hvert. 

Femtenåringene Kristin og Eli går i samme klasse, men de kjenner hverandre ikke så godt. Eli setter pris på at Kristin tilbyr seg å følge henne til døren, så vennskapet vokser. Romanens begynnelse skildrer deres gåtur hjem fra skolen, og i løpet av denne korte scenen har vi fått presentert omgivelsene på en inngående måte. 

Det samme skjer når vi leser etterlysningen av offeret, en snedig måte å få frem mye informasjon og tydelige bilder av en av de viktige karakterene.

Vi hører også om Arne som savner storebroren Helge som tilbringer en tid i Amerika. Det er ikke så mye vi får vite om Arne i nåtid, men minneboken ligger åpen, så etter hvert lærer vi hans litt brokete historie å kjenne. 

Handlingen utspiller seg i 1967, så det er mye som føles gammelmodig i denne romanen. Spesielt det at det røykes på kontorer og over alt, virker veldig rart på oss nå. Politibetjent og hundefører Uldal får avhøret av Arne skrevet på skrivemaskin, og litt munterhet blir oss til del når vi ser for oss problemene det førte med seg.

Det er ikke mye humor i denne historien, men litt av hvert å fundere på. Et sted spør en seg, hvordan en kan rope på en jente, som selv er så stille. Vakkert synes jeg, og når alt koker rundt en, kan jeg lett se for meg hvordan en ikke orker ord og blikk på gaten, men bare vil knuse noe, skrike og slå.

Som krim er historien fortalt på en original måte. Noe spenning å snakke om finnes vel ikke, men hvem morderen er holdes skjult til sluttfasen. Selv ble jeg litt forvirret over alle løgnene og de forskjellige forklaringene som dukket opp, og synes kanskje at fortellerstilen var i overkant kunstnerisk. 

Les gjerne Marta Norheim sin flotte omtale her!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 270

Kilde: PDF fra forlaget

Gratulerer med 175 års dagen i dag Amalie Skram!!

Hvert år den 22 august feirer vi i Amalie Skram-selskapet hennes fødselsdag. Jeg har deltatt i mange år, på beblomstringen av statuen som står på Klosteret, og på festen etterpå, hvor Amalie Skram-prisen blir delt ut. Prisen skal gå til en kvinne som skriver i Amalie Skrams ånd, og etter å ha lest to av vinnerens utgivelser, skjønner jeg at det er nettopp det hun gjør. 

Jeg er ikke med på festen i år, men det var ikke så farlig, for juryen hadde allerede frarøvet oss spenningen, og røpet hvem som er vinneren av årets pris. Vinneren debuterte i 2017 med diktsamlingen Kvinner som hater menn. Året etter kom en ny diktsamling, samt en liten biografisk pamflett. Formiddagen i dag, ble brukt til å lese prisvinnerens biografi fra 2018, som jeg var så heldig å finne på BookBites. Årets utgivelse, diktsamlingen Når jeg ser havet, slokner lyset, ble også lastet ned på Kindelen og lest i solen på balkongen. 

Hennes stemme er virkelig verdt å lytte til, diktsamlingen gjorde sterkt inntrykk på meg. Vinneren har mottatt flere priser, blant annet Zola-prisen, hun er spaltist i Morgenbladet og har siden juni i år vært ansvarlig redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. 

Vinneren av årets Amalie Skram-pris heter Sumaya Jirde Ali

Fra juryens begrunnelse:

Sumaya Jirde Alis forfatterskap er en høylytt og krevende protest, det er såre erfaringer, og balanserte, kloke betraktninger. Jirde Alis tekster, hennes poesi så vel som hennes prosa og essay, rykker oss ut av våre behagelige, vante forestillinger. Hun tvinger oss til å se en annen virkelighet og livserfaringer som er ukjente for mange av oss. Jirde Alis litteratur bringer nye innsikter og åpner for en dypere forståelse, slik god litteratur skal gjøre.

Som Amalie Skram, gir Sumaya Jirde Ali stemme til de undertrykte, de umyndiggjorte og de marginaliserte. Som Skram, våger hun å utfordre dominerende oppfatninger, og som Skram, har hun fått kjenne på hva det koster å kritisere det etablerte. 

Gjennom sine tekster krever Jirde Ali et videre rom for å ytre seg som minoritet, og som Skram er hun nådeløs i dette kravet. Ved å sloss for et større ytringsrom gjennom litteraturen, skapes nye innsikter, og, kan vi håpe, større forståelse og mer solidaritet. Jirde Ali er en viktig stemme i det norske litterære landskapet, som hun er det i samfunnsdebatten.

Prisutdelingen strømmes direkte fra Litteraturhuset i Bergen i dag kl. 19,

sjekk ut denne lenken om du har lyst å følge med.

Forlaget om Ikkje ver redd for sånne som meg:
Det er først no, som tjueåring, eg forstår kor knusande 22. juli var for meg. For identiteten min. Eg var tretten år, og eg slapp ikkje unna det politiske. Eg bar det med heile meg.

Sumaya Jirde Ali kom til Bodø som barn og blei behandla som alle andre, ho kjende at ho høyrde til. I boka fortel ho om dei bekymringslause dagane i barndommen. Ho fortel om sjokket då ho fekk høyre om attentatet i Oslo 22. juli 2011, og kva det gjorde med synet hennar på eigen identitet og tilhøyrsel. Ho skildrar kjensla av skam og sjølvforakt, av å bli umenneskeleggjort og lengselen etter å høyre til. Vi får også innblikk i kva ho gjer for å motverke hat, halde oppe motet og stå for det ho meiner.

Mine tanker om boken: 
Jirde Ali var bare 21 år da hun på forespørsel fra Samlaget skrev sin biografi. Heldigvis takket hun ja, for hun hadde opplevd mye, til tross for hennes unge alder. Her skildres hennes barndom, med sterkt fokus på det å være i en minoritet. 

Da Jirde Ali skrev denne biografien hadde hun vært gjennom mye. Her hører vi om alt som har skjedd fra hun flyttet til Norge som 7 åring, til hun som 20 åring måtte gå med voldsalarm, siden politiet mente at trusselbildet mot henne var forverret. 

Etter en myk start i første klasse får hun etter hvert en ny virkelighetsforståelse, siden det er mye nytt å venne seg til. Sumaya er 13 år i 2011, og med ett vet hun ikke lenger hvem hun er. En identitetskrise presser seg frem, når hun føler at hun må velge hjemland, men heldigvis overbeviser familien hennes henne, om at de er hjemme.

Går det an å venne seg til at mennesker ytrer sine ekstreme meninger rett opp i ansiktet på en? Heldigvis har Sumayas selvbevissthet gjort henne sterk, der hun like gjerne kunne rømt eller bukket under. 

Denne biografien er sterk lesning, en hører om frykt, selvforakt og skam og om hvordan det oppleves å være flerkulturell i Norge. Det er ikke en jente som sutrer og klager vi møter her, men en modig kvinne som stirrer kommentarfeltene i hvitøyet, svarer på tiltale og ytrer sine meninger. Jeg var selv på 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, hvor Sumaya Jirde Ali dukket opp, til tross for at hun hadde meldt avbud på grunn av sykdom, les gjerne her!

I diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden, er utfordringen i september "et nytt norsk talent", Sumaya Jirde Alis diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset passer perfekt som mitt bidrag her. 

Forlaget om boken:
Jenta Samira husker lukten av saltvannet. Hun fløt. Hun svømte. Hun levde videre. Men hun sank likevel. Inn i bildene som sitter igjen. De spør om hva hun husker. De spør ikke om hva hun ikke glemmer. Hun fikk et nytt liv.

Du har et vakkert språk å beskrive smerten med, sier terapeuten.

«Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø.»

Når jeg ser havet slokner lyset er Sumaya Jirde Alis tredje diktsamling. Hun gir stemme til de mange som satser alt på en ny tilværelse. Både til dem som lever videre, og til dem som havet tar.

Diktsamlingen er delt i tre deler, som har et naturlig forløp. I korthogde setninger deler hun med oss Samiras historie fra hun flyktet over havet, havnet først i en flyktningleir, og siden i Bodø. 

Ordene og setningene gir mening, og kniper seg fast i hjertet mitt. Savnet av bestemoren og villigheten til å kjempe, formelig oser av sidene. 

lyset har ikke alltid sloknet. Noen ganger gikk det av og på, av og på, akkurat som barnet i meg svømte, holdt pusten, inn og ut, inn og ut

I flyktningleiren er Samira en av 65 millioner flyktninger, kroppen er reddet men sinnet er fremdeles på flukt. Går det an å fatte dette? klarer vi som har levd med puter under armene hele livet, å skjønne hvordan mange av medmenneskene våre har det?

Fremme i Bodø er det tid for å ta grep, lære seg språk, øve på våre ord på vår jord i vårt land, og gå til psykolog for å lære å glemme, lære de sosiale kodene, bli ny. Uttrykket "å bli ny" har aldri føltes så feil, som når Sumaya Jirde Ali presenterer det i denne konteksten.

venterom, alltid venterom
å være i eksil er som å være i stil, ler
terapeuten

hun sier jeg har 
posttraumatisk stressyndrom

*******

når jeg tenker Europa, låser kjeven min seg

de krever svar, men stiller ingen spørsmål,
vil ha kvittering, men lar meg ikke kjøpe noe

hver kveld tar jeg av smilet, språket, klærne

jeg nekter å være takknemlig

Dette her er sterk lesning, Jirde Alis poesi klinger godt i mine ører, og forsvinner ned i hjertet i stedet for opp i hjernen. Jeg trenger ikke streve for å finne mening i ord og setninger, men nyter og lider, lider og nyter, mens jeg leser. 

Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali, jeg ser for meg deg og Amalie, to sterke kvinner, som med rett rygg går foran og viser vei for oss andre ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 95

Kilde: PDF fra forlaget

Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali
 - den er vel fortjent!

Alle lyver av Camilla Grebe

Camilla Grebe er en av dem som blir kalt krimdronning i Sverige. Ikke rart siden hun har vunnet prisen for beste krim i Sverige to ganger, og det samme for Glassnøkkelen, prisen for beste nordiske krim. Jeg har lest mye av det hun har skrevet, og grugledet meg til Alle lyver.

Forlaget om handlingen:
Maria er heldig, og hun vet det. Hun trives i jobben som lærer, hun elsker sønnen sin, sin nye mann Samir og – som oftest – bonusdatteren Yasmin. Men når Yasmin sporløst forsvinner en desembernatt og Samir blir anklaget for å ha drept sin egen datter, raser Marias tilværelse sammen. 

Ingen kan vel drepe sitt eget barn? I alle fall ikke mannen hun elsker og kjenner så godt?

Alle lyver handler om den fine linjen mellom løgn og sannhet som vi stadig balanserer på. En besettende kriminalroman og en skildring av en familie i fritt fall.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 448

Kilde: Leseeksemplar

Hvordan føles det å få livet sitt satt på vent av en hendelse som er blitt en påtvunget? I denne historien opplever hovedpersonen det, og speilet i det jeg håpte var utradert rasistisk tankegods, gir Grebe oss her en spennende innfallsvinkel til denne krimmen. 

    - Takk for at du fortalte det, sa jeg. - Hvordan har du det, er du syk?
    Han tidde en lang stund før han til slutt kremtet.
    - Det skjedde noe. Vi kan ta det senere.
    Men det ble ikke noe senere, for dagene fortsatte å komme og gå mens livet krympet.

Alle lyver er en av flere kriminalhistorier jeg har lest den siste tiden, som minner mer om en roman enn en krim. Yasmins forsvinning etterforskes som et mord, men når plottet skisses opp er synsvinkelen  stemoren Maria sin, og etterforskingen er ikke noe vi får særlig innblikk i. Dette gjør ikke meg noe, "politikrim" er ikke min favoritt i krimsjangeren, men jeg kunne allikevel ønske at historien bød på litt mer spenning.

Maria befinner seg i en uholdbar situasjon, hva er egentlig hennes rolle, er hun et offer? eller er hun medskyldig i form av å ikke ha skjønt hvilken person hun hadde giftet seg med. At Samir er muslim, og noen muslimers syn på kvinner og familie blir et tema, selv om han selv er født og oppvokst i Paris, og ikke er praktiserer sin religion. 

Etter hvert møter vi flere fra persongalleriet som fortellerstemme, først ut er Vincent som er Marias sønn som har Downs. Dette er også interessant å lære mer om, hvordan en med Downs kan fungere i hverdagen. Jeg synes Vincent er skildret på en troverdig måte, samtidig som de delene som omhandler ham byr på en slags styrke jeg ikke hadde forventet.

Det var to ting jeg var kjemperedd for.
    Det ene var at jeg skulle våkne og ikke ha Downs syndrom, for jeg likte å være meg. Og hvis jeg ikke var meg lenger, så ville jeg ikke få beholde assistenten min Maja eller gå til logopeden, og jeg tror heller ikke jeg ville få lov å bake like mye. 
    Det andre var døden.

Siden historien fortelles fra flere synsvinkler blir enkelte hendelser fortalt flere ganger. På denne måten bekreftes bokens tittel, for alle løgnene skrives liksom frem gjennom det varierte fokuset. Mot slutten hoppes det også tjue år frem i tid, og spørsmålene som har drevet historien fremover får sine svar.

Alle lyver er en medrivende historie hvor jeg som leser var oppriktig interessert i løsningen. Dette mer enn spenningen drev handlingen fremover, samtidig som gode observasjoner og variert tematikk gjorde det interessant å lese. Liker du rolig krim, uten for mye fokus på etterforskning så er Camilla Grebe sin nye bok midt i blinken for deg.

Andre bloggere om boken: Medbokogpalett, Artemisias Verden og Hverdagsnett

Til døden av Agnes Lovise Matre

Til døden er Agnes Lovise Matres bidrag til krimserien, hvor hver bok bygger på et av de ti budene. Her er det det sjette budet, Du skal ikke bryte ekteskapet som ligger til grunn. Bøkene jeg har lest i denne serien har vært i forskjellige sjangere, men fortvil ikke Matre holder holder seg til krim, også her ☺

Forlaget om handlingen:
Ella forelsker seg i Mathias. Mathias forelsker seg i Ella. Etter tre måneder gifter de seg og flytter inn i Mathias’ luksuriøse leilighet i Barcode, Oslos nye, skinnende fasade. Snart oppdager Ella mørke hemmeligheter i ektemannens fortid. Hemmeligheter som er så skremmende at hun ikke ser hvordan hun kan fortsette ekteskapet med ham. For Mathias er ekteskapsløftet også avgitt til Gud, et løfte som ikke kan brytes ved annet enn at døden skiller dem ad. 

Det begynner å haste om alt Ella har jobbet mot ikke skal være forgjeves.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2021
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar

Agnes Lovise Matre har skremt livskiten av meg før, så etter å ha lest omtalene på bloggene Artemisias Verden, Beathes bokhylle, Bokblogger og Henningbokhylle grugledet jeg meg til å ta fatt på Til døden. 

Verken forlagets intro eller disse bloggene, legger skjul på at det som i innledningen virker som et solid forhold, nok er det motsatte. Allikevel legger uroen seg over meg når jeg leser, samtidig som forventningen øker. 

    Jeg reiser meg som fra en døs. Står på ustøe bein. Glatter den hvite sommerkjolen med maniske bevegelser. Over hodet mitt slipper dagslyset inn gjennom vinduer formet som diamanter. Det føles som om jeg står i midten av et romskip og stirrer ut i verdensrommet. Innser at vi har mistet motoren, at vi går i bane. I etasjene over meg går kvinner, menn og barn som ikke kjenner skipet, som ikke skjønner hva som skjer.

Handlingen utspiller seg i Oslo, i noe som jeg i begynnelsen oppfattet som nær fremtid, for mye er kjent, men her er også elementer av iherdig byplanlegging. Det var nok bare mitt hode som spilte meg et puss, for videre i historien møter vi representanter fra bibelbeltet og fiffen i Holmenkollåsen. 

Historien veksler hyppig mellom to fortellerstemmer, Ella og Mathias. Det er lite dialog i denne historien, men lesingen flyter lett og de 191 sidene, leses fort. Språket er godt med bare en liten personlig irritasjon.

(Jeg liker å lese bokmål eller nynorsk, litt dialekt i dialogene går an, men når nynorsken, eller dialekt lekker inn i teksten som er skrevet på bokmål, blir jeg litt satt ut. Ord som stemma, heilt, sjøl, framføre og flere til, fikk meg til å rykke til hver gang det dukket opp. Her brukes også de der jeg ville skrevet dem, og han der jeg helst ville lest ham. I mitt hode blir setningen "Noe jeg fester meg med" helt annerledes enn "Noe jeg fester meg ved".) 

Nok om det, dette blir bare pirk i den store sammenhengen, men Mathias sin stemme ble temmelig irriterende å lese, selv om jeg etter en stund forsto at det er dialekten hans som liksom skal skinne gjennom. 

Til døden er en forfriskende original psykologisk thriller. Leseren får små hint gjennom hele boken, om bakgrunnen til de to hovedpersonene, og hva det kan være som har preget personligheten deres så sterkt. Scenen mot slutten da de var på en vennemiddag var spesielt spennende, men gjennom hele boken holdt nerven seg høy, og interessen min for hva som kom til å skje intakt. Jeg er enig med Artemisias Verden, og flere andre, at dette er den beste av de fire bøkene, som har kommet i denne serien.

Serien om de ti bud ser slik ut:
Se også her!

Andre guder av Jørgen Brekke

Sannheten av Knut Nærum

Min sønn av Arne Svingen

Til døden av Agnes L. Matre

Gutten fra Napoli av Viola Ardone

Gutten fra Napoli fant frem til bokhyllen min etter tips fra Heartart sin flotte omtale. En viss annen forfatters mange romaner fra Napoli, har skildrer byen opp og i mente, så det var kjekt å reise tilbake, å få en helt annen historie fra denne byen.  

Forlaget om handlingen:
Napoli 1946. Sju år gamle Amerigo strever seg gjennom dagene sammen med moren sin i et av Napolis fattigste kvarterer. Men så får moren tilbud om å sende ham til det mer velstående Nord-Italia, og Amerigo blir satt på et tog til Bologna for å tilbringe vinteren der. Der blir han kjent med en familie som skal forandre livet hans for alltid, og et hjem fylt av varme, latter og musikk.

Førti år senere vender Amerigo tilbake til Napoli for å begrave moren og få svar på alle spørsmålene han har båret på siden barndommen.

Gutten fra Napoli forteller om en kritisk periode i Italias historie, en tid da nøden fikk fram det mest hjelpsomme i et hardt prøvet folk. Samtidig er det en hjertevarm fortelling om tilknytning, identitet og familie.

Når du leser kan du stille deg spørsmålet "hvor langt kan og bør man strekke seg for sine egne? " Rammen rundt romanens handling er absolutt verdt å dvele ved, samtidig som du kan risikere å få en litt nyansert definisjon på kommunister.

Amerigo er en liten gutt når vi blir kjent med ham. Han er glad i sin mor, men hun er avvisende og lite kjærlig, og det er mye hun ikke kan noe med. Hans far er borte og storebroren er død, så de to må klare seg som best de kan.

En dag tar hans mor ham med til et kontor hvor de møter Maddalena Criscuolo, hun har sloss for frigjøringen fra nazistenes undertrykkelse, og nå arbeider hun med å hjelpe de aller fattigste. Maddalena er kommunist, og alle i området hvor Amerigo bor er redd for kommunistene, for de har et dårlig rykte. 

Amerigo får ikke forklart hva som skal skje, men en dag blir han satt på et tog som frakter ham, og mange andre barn nordover i Italia, der menneskene ikke er så fattige. Det er en fin ting det som skjer, nå slipper han å gå i hullete sko, og gå sulten, han møter mennesker som vil ham vel, men alt blir ikke bra likevel. Følelsen av å være forvist henger igjen, og den gode maten han får smaker av veldedighet ikke av velkomst. 

     Jeg fikk hjelp, visst fikk jeg det, men jeg har også kjent på mye skam. De åpne armene, solidariteten, som du kaller det, ha også en bitter smak for begge parter, for dem som gir, og for dem som tar imot. Derfor er det så vanskelig. Jeg drømte om å være som andre. Jeg ville at de skulle glemme hvor jeg hadde kommet fra og av hvilken grunn. Jeg fikk mye, men jeg har betalt en pris for alt og avstått fra mye. Tenk bare at jeg aldri har fortelt historien min til noen, aldri!

Gutten fra Napoli skildrer forskjellene på levestandard sør og nord i Italia rett etter andre verdenskrig. Jeg satt igjen med følelsen av at detaljene i historien er fargelagt litt vel rosenrødt, men at beslutningen om å sende Amerigo vekk fra sin barndoms nabolag fikk følger, er det ikke tvil om. Dette kommer tydelig frem i bokens siste del, hvor vi møter ham som godt voksen.

Jeg er enig med uttalelsen på coveret til boken, dette er en vakker fortelling, romanen var fin å lese, og den bød på detaljer fra etterkrigsårene i Italia som jeg ikke hadde hørt om før. Boken anbefales gjerne videre!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 269

Kilde: Leseeksemplar

Dagny av Aasne Linnestå

Aasne Linnestå er et nytt navn for meg, men det klang så forunderlig kjent. Hun debuterte i 2000 og har siden da gitt ut en mengde romaner og diktsamlinger. Ikke før jeg så at hun mottok Amalie Skram-prisen i 2018, kom jeg på hvorfor navnet lød så kjent, hun er jo en av Amalie sine venninner ☺

Forlaget om handlingen:
Dagny har penger på bok, et eget hus og egen hage, hun har to hunder og en katt og en liten boksamling. Og hun har Temuri. Likevel er ikke livet enkelt.

Dagny er en roman om omskiftelige livskrefter, om hvem vi er og gjerne vil være. Det er en humoristisk, mørk og absurd fortelling om å våge å leve, midt i tiden, og om å finne sine veier ut av det som iblant lukker seg, og som truer med å stenge alt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 256
Kilde: Biblioteket

Sukk, sukk, sukk... dette var en nyyyydelig roman ☺ Jeg kjente meg igjen i Dagny, både usikkerheten hennes, det store hjertet hun har for sønnen sin, og i lekenheten som preger personligheten hennes. 

Mye har skjedd i livet til Dagny på kort tid. Sønnen stakk ut i verden for tre år siden og har nesten ikke gitt lyd fra seg. Hun har blitt uvenner med sin beste/eneste venninne, svenske Janna som bor i Australia. Mannen hennes døde for ikke så lenge siden, hun har fått en ny nabo, og dagene som assistent i barnehagen er på hold, siden alle ble sendt hjem. Det er ikke lett å være Dagny, når vi møter henne.

Med noen fiffige vrier, plasserer Linnestå romanen i tid, og det samme gjør hun for å fortelle leseren hvor vi befinner oss geografisk. Når Dagny like brutalt blir plassert i kategorien "har ikke mailadresse", kjenner jeg at jeg liker denne bruken av knagger som vi alle kan relatere til, den gjør noe helt spesielt med språket, som igjen gjorde at jeg nøt å lese denne historien.

Jeg vil reise meg, men kan ikke reise meg. Jeg vil si noe til sønnen som handler om alt dette jeg ikke forsto, og fremdeles ikke forstår, vil si noe til Albert om tilkortkommenhet. Og kjærlighet. Og vansker. Og sår. Alt dette man ikke har ord for. Som man går og tviholder på, eller skjuler. 
        Og jeg har ikke de ordene, men nå klemmer han meg, og jeg klemmer tilbake, og kanskje, kanskje kan vi greie å gjøre noe litt enklere sammen, allikevel.

Det er mye humor i denne historien, ikke minst har forfatteren lekt seg med språket, for i tillegg til norsk, snakkes det både svensk og engelsk. Dagny er noe helt for seg selv, jeg vil ikke gå nærmere inn på hva det er hun finner på, eller tenker, men selv om hun er litt sær, så føles det ikke karikert. Hun har så pass sosial intelligens at hun ikke lever ut alt hun tenker og føler.

Romanen om Dagny er medrivende og handlingsdrevet, men pass på, den skyter piler rett i hjertet ditt når du minst venter det! Jeg likte boken veldig godt, som dere sikkert har skjønt, og anbefaler den gjerne videre ☺

*******

Sånn oppsummerer Amalie Skram-prisens jury begrunnelsen for hvorfor de valgte Aasne Linnestå prisen i 2018:

Det er en sterk vilje i Linnestås forfatterskap, en vilje til endring, et engasjement for de svakeste, en anerkjennelse av redsel og sinne. Tapsopplevelser er en katalysator for handlingen i mange av tekstene – tap av et barn, en ungdomskjæreste, en mor, tap av et hjem, et trygt hjemland, en drøm om asyl i et nytt land. Det er ikke alltid de nærmeste som ser klarest hva vi trenger eller er best i stand til å gi det.

Og her ligger oppfordringen i Linnestås forfatterskap: Vi må våge å ta ansvar for våre medmennesker, ikke bare for våre nærmeste, men også for dem tilfeldighetene har ført vår vei. Vi må våge å invitere en fremmed inn. I det å være et medmenneske ligger vår menneskelighet, og i det ligger håpet for menneskeheten.

*******

Søndag om en uke, 22 august er det igjen Amalie Skrams bursdag, og jeg skal også dette året, være sammen med Amalie Skram-selskapet, og gjøre stas på denne forfatteren, som kom fra fattige kår, men gikk inn i historien som en av landets mest anerkjente forfattere. Jeg er spent på hvilken nåværende forfatter som i år er så heldig å motta denne gjeve prisen.

Fortsatt god søndag dere!

Likbilen - en grafisk roman av Karstein Volle og Knut Nærum

Jeg har for lengst lagt til side min skepsis til dystopier, og litt senere gjorde jeg det samme med tegnede romaner. Karstein Volles kunst har jeg ikke vært borti før, mens ordkunstneren Knut Nærum selvfølgelig er kjent for meg. 

Forlaget om handlingen:
År 81 Ny tid. Menneskene har reist nye byer. Høyest av dem er Utropolis – et sted med mange mennesker, lite plass og et umettelig energibehov. Hvor kommer energien fra? Hvor blir de døde av?

Denne tegneserieromanen tar deg høyt og lavt: opp i styrerommene og ut i brakkebyene, til de som ikke ønsker å bli hørt og de som aldri kommer til orde.

Likbilen er en intrikat og spennende framtidsfortelling om mennesker som søker svar og maktpersoner som holder befolkningen for narr. 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 88
Kilde: Leseeksemplar

Klarer du å se for deg hva som har skjedd, når menneskeheten faktisk har fått en ny tidsregning? Det er ikke vakkert det som utspiller seg på min netthinne, og heldigvis skildrer ikke denne fortellingen detaljer rundt, hva som førte til de store omveltningene på kloden.

Du tror kanskje du vet hva en likbil er, men etter å ha lest denne boken vil du få helt nye assosiasjoner når du hører dette ordet. De første sidene i boken, stemningsfulle helsider uten tekst satt meg i rett lesemodus. Det føltes helt naturlig å speile handlingen i denne romanen, opp mot de utfordringer vi lett kan se for oss, at vi vil stå overfor i vår verden, om kanskje ikke så veldig lenge. 

Volles tydelige strek og glimrende valg av farger og symboler, bærer historien fra begynnelse til slutt. Nærum sin tekst byr på noen etiske dilemmaer, som vi nødvendigvis ikke lett kan enes om. Boken er lett og rask å lese, men du blir ikke ferdig med den så lett, for flere gjennomlesninger vil dra øyene dine til ytterligere detaljer, så dette er ikke en bok du leser og legger bort.

Tulleruska har også blogget om boken ☺

Boksen går av Therese Aasvik

Er du klar for en roman om ambisjoner og avgrunner? Det er ikke tvil om at denne fornøyelige romanen har store doser av begge deler. Jeg har tidligere lest Noe skal skje, Fie faller og Byer uten deg, alle romanene til Aasvik har et element av kunst i seg, og karakterer som snubler og faller litt i livet.

Forlaget om handlingen:
Ruth er samfunnsfaglærer. Hun er ikke kunstner, slik hun en gang drømte om, hun bor i et hus midt i byen med to barn og ektemannen Alf, som hun ikke forholder seg til lenger. Hver dag sykler hun til skolen der hun forsøker å vekke lærelyst i elevene og livslyst i seg selv, men den eneste som virker lysten på noe som helst, er den barmfagre kunst- og håndverkslæreren May – som tekster Alf sent på kvelden. 

En dag kaller rektor alle lærerne inn til et hastemøte på lærerværelset – og både kunstnerspiren og konkurranseinstinktet vekkes på nytt i Ruth.

Boksen går er en fortelling om samliv og arbeidsliv, om ambisjoner og avgrunner – om å se hverandre og å møte seg selv.

Er du interessert i performance/installasjonskunst, så kan du glede deg til å bli kjent med Marina Abramovic. Aasviks roman er inspirert av hennes historie, og kunstneren selv er med i form av en "skrikegreie" og en bok. 

Ruth og Alf har vært gift i seksten år. Hun presset gjennom at de skulle kjøpe en stor enebolig med fire etasjer, og her bor de sammen med sine to barn. De jobber begge på den samme ungdomsskolen, men til tross for at det ligger til rette for at de kan ha mye tid sammen, så snakker de forbi hverandre, og unngår hverandre mer og mer. 

Historien er lineær, men i begynnelsen skildrer Ruth blant annet visningen og oppussingen av huset, og vi hører om hennes møte med Mariana Abramovic, da hun for mange år siden ble med sin mor på en utforende kunstevent. 

Ruth selv drømte om å bli kunstner, men ble avvist to ganger og ga opp. Da hun var yngre laget hun en kunstinstallasjon, og det var før hun visste hva en kunstinstallasjon er for noe. Nå er hun en sliten ungdomsskolelærer, som irriterer seg over den minste ting. Hun føler at hun og mannen lever i en videoinstallasjon, som hele tiden spoles tilbake.

Når skolen mottar penger for å sette opp en kunstinstallasjon i skolegården, går det en kule varmt, siden det ikke bare er Ruth som melder sin interesse. Dette prosjektet driver handlingen fremover, samtidig som vi ser ekteskapet til Ruth og Alf gå gjennom en vanskelig tid.

Jeg koste meg med denne romanen, spesielt det som handlet om kunst. Den andre delen hvor de to voksne begynner å oppføre seg heller merkelig, syntes jeg ble litt karikert, men jeg la ikke så stor vekt på det. Therese Aasvik er absolutt en roman å ta med seg ut i solen i noen timer.

På bloggene Artemisias Verden og Beathesbibliotek
finner du kjempefine omtaler av boken ☺

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2021

Sider: 260

Kilde: PDF fra forlaget

Rotteøya - en ny spennende novellesamling av Jo Nesbø

Joda, jeg er en svoren Nesbø-fan, og har lest og likt alt jeg har kommet over. Jeg liker at han ikke bare skriver Harry Hole-krim, men har mye annet, forfriskende nytt å komme med. Den forrige novellesamlingen Sjalusimannen var veldig bra, så jeg frydet meg over å kunne tilbringe min aller siste sommerferiedag med flere av Nesbøs herlige fortellinger.

Forlaget om handlingen:
Her er fem fortellinger fra fremtiden. I «Rotteøya» befinner vi oss i et post-pandemisk USA, hvor eliten venter på å bli evakuert fra taket på en skyskraper mens massene kriger i gatene for å overleve. I «Svart springer» møter vi en psykolog, som også er leiemorder på oppdrag for de multinasjonale selskapene. I «Sikadene» er to bestevenner på vei til okseløpene i Pamplona da de forelsker seg i den samme jenta. I «Makulator» har en mann som forsker på evig liv oppsøkt en minnemakulator i håp om å glemme alt, for det haster.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 350
Kilde: Lånt på BookBites

Jeg skulle bare lese litt, og før jeg visste ordet av det hadde det gått over to timer. Rotteøya er den første av fortellingene i denne samlingen, og den er lang, så jeg begynte på et tidspunkt å lure på om jeg husket feil, det var en novellesamling, eller?

Rotteøya er superspennende fra første side, det at den er satt i en post-pandemisk verden, burde jo gjøre at jeg kunne kjenne meg igjen, men det kan du bare glemme, for her går det virkelig på livet løs i god gammel Nesbø-stil.  

Noen stikkord noterte jeg meg underveis, og de fleste handlet om respekt for lov og rettsstat, den sterkestes rett, øye for øye, tann for tann, og hevn. Vi møter den følelseskalde forbryteren og i løpet av handlingen får han sjansen til å gjøre gode ting i stedet for jævlige. Tar han imot muligheten eller...

Makulator begynner sånn: En flue setter seg på håndbaken min. Jeg stirrer på den. En flue har en gjennomsnittlig levetid på 28 dager. Vet den det? Skulle den ønske at livet var lengre? Hvis den fikk tilbud om et lengre liv mot å måtte slette alle minnene om sine kjære, om det den har oppnådd, og sine beste dager og øyeblikk, hva ville den valgt?

Vi er i en stinkende leilighet i El Aaiùn, hvor hovedpersonen har gjemt seg en stund. Han vil komme til å glemme alt, men først må han huske. Her utsettes vi for bakterier som er resistent mot medisiner, og har utviklet egne selvoppholdelsesstrategier. Skrekk og gru, jeg som igjen har begynt å lese Krigen mot bakteriene, turte nesten ikke lese videre. Historien tok flere uventede vendinger, og jeg beholdt mitt ansiktsuttrykk som sa "jeg tror ikke mine egne øyne", gjennom hele novellen. 

Sikadene tar oss med til en tid hvor menneskene vet hvilken genpool de tilhører, og hvilke styrker og svakheter dette medfører. Kvantefysikk, relativitetsteorier og parallelle univers flettes inn i en spennende historie med et trekantdrama mellom noen helt spesielle personer.

Serum handler om far og sønn Abbot, far en superriking og sønnen en som klumser til det meste han forsøker seg på. Faren drar til Botswana på slangejakt, han har god greie på disse farlige slangene, og vet hva som må gjøres om noen får et bitt. Sønnen oppsøker ham på sitt favorittsted i Afrika, og vi får bivåne et møte med egyptisk kobra eller var det afrikansk steinpyton? Moralen er tydelig, hør etter når din far forteller deg noe!

Svart springer er den siste novellen, og kanskje den korteste. I likhet med Serum, er den ikke utpreget dystopisk, men et snev av noe analogt preger den. Historien er fortalt i tre deler, og utspiller seg som et slag sjakk. Vi er i Milano, som i nåtid er verdens tredje største slum. Hovedpersonen er psykolog med hypnosekunnskap, men på si er han en leiemorder, med hevnlyster. Det er litt av en kamp han går inn i mot sine konkurrenter, her snakkes det om å drepe på en måte som gir gjenklang i bransjen.

De kommer ubehagelig tett på disse historiene, selv om her er mange utrolige scenarier, så klarer jeg ikke å helt avfeie det som skjer som totalt urealistisk. Plottene er glimrende snekret sammen, i Sikadene ble det nesten litt for kompleks for meg, men de andre var imponerende. Jo Nesbø gir oss både action og noe å tenke på, med disse fem historiene - anbefales!

Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman

Når alle klokker har stanset er den sjette boken i serien hvor Magdalena Hansson er hovedperson. Jeg har bare lest Jenta med snø i håret, som jeg likte veldig godt, og oppdaget ikke de manglende bøkene, før jeg hadde ønsket meg årets utgivelse. Jeg leste Bare deg i fjor, men tror ikke den er i Magdalena-serien.

Forlaget om handlingen: 
Når årets bygdeteater skal ha premiere forsvinner en av skuespillerne. Et par dager senere blir hun funnet druknet i Klarälven. Like etter blir en ung mann funnet skutt. Også han hadde en rolle i forestillingen om den legendariske urmakeren Johan Tilglöf. De uvanlig bestialske mordene ryster så vel Christer Berglund og Petra Wilander som journalist Magdalena Hansson. På en måte virker det som det er en sammenheng mellom mordene, men tilnærmingene er helt ulike. Jo lenger de kommer i etterforskingen, desto tydeligere blir det at de har med en sadistisk morder å gjøre, og som kommer til å slå til igjen. Spørsmålet er bare hvordan, hvor og når. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 459

Kilde: Leseeksemplar

Og han slår igjen! Som leser ble jeg nesten litt matt av alt det grusomme som skjer på det lille stedet. Da jeg nærmet meg slutten hadde jeg fremdeles ikke peiling på hvem morderen kunne være, og politiet famlet i blinde. 

Ninni Schulman er en mester på karakteroppbygging, og ikke minst i å skildre de mellommenneskelige forholdene, på en realistisk måte. Her møter vi voksne mennesker, og ungdommer som alle er preget av relasjonen de er i, og som alle skjuler noe for de rundt seg. Mine/dine/våre barn, graviditet med mulige utfordringer, depresjon, alt dette og mer til, skrives frem gjennom karakterene i denne historien.

Gjennom historien hører vi om urmaker Johan Tinglöf og presten i Ekshärad, Gunnar Lindberg som er opphavsmannen til Tinglöf-spelet. Et gammelt gulvur, får en viktig rolle i historien, og i etterordet skriver Schulman, at alle myter og skrøner som siteres i denne boken, er autentiske.

       Han var akkurat i ferd med å sovne, da han hørte gulvuret slå. Ding-dong.
       Hannes for opp fra madrassen. Hjertet hamret så hardt at det føltes som om et dyr forsøkte å sprenge seg ut av brystkassen.
       Da han kom inn i salen, sto moren midt på gulvet i morgenkåpe og med tekoppen i hånden mens hun stirret på klokka i hjørnet.
       Kvart over elleve.
       Selv om Hannes ikke trengte å se etter for å vite det, kikket han på mobilen han holdt i hånden.
       23:15
       Tror du meg nå, da? spurte han.

Handlingen er lineær og foregår i sin helhet på samme sted. I små drypp innimellom hører vi, det som må være morderen, som røper litt, men ikke nok, til at leseren skjønner hvorfor alle disse drapene må finne sted. Før helt mot slutten, og et ekkelt tema materialiserer seg mellom linjene. 

Det er dette for lengst (håper jeg) begravde tankegodset som gir historien en salutt av en avslutning. Jeg vil ikke røpe mer, for det at dette kom uventet på, gjorde Når alle klokker har stanset til en spesielt god leseopplevelse. Denne må du få med deg!

Det var Åslaug på Minbokogmaleblogg som tipset om denne ☺

Rekkefølgen på serien:

Jenta med snø i håret
Gutten som sluttet å gråte
Svar hvis du hører meg
Vår egen lille hemmelighet
Velkommen hjem
Når alle klokker har stanset

Bare på besøk av Beth O`Leary

Beth O`Leary bor i Sør-England. Hennes første bok I samme seng, skrev hun på pendlertoget til London. Da hennes andre bok, Bare på besøk kom ut, lå begge romanene hennes på topp på bestselgerlisten samtidig. Det er lenge siden jeg har lest "feel-good", så jeg var litt spent på om jeg ville like denne. Jeg falt vel for fristelsen til å lese den, fordi handlingen er lagt til London, og det er jeg glad for, for boken gjorde leselørdagen min helt spesiell. 

Forlaget om handlingen:
Leena lever et travelt liv i London, med en gryende karriere og en flott kjæreste. En dag, midt under en viktig jobbpresentasjon, får hun et panikkanfall, og sjefen sender henne på en lang ferie. På samme tid er bestemoren Eileen blitt nysingel. Den lille bygda Eileen bor i, består av særdeles få attraktive menn, så Leena kommer med et kjempeforslag: Hva om de bytter bosted for en liten stund? Eileen kan reise til London der det er flust av ungkarer å treffe.
Men så begynner problemene, for Leena er sikker på at alle i landsbyen hater henne. Og er det varme følelser hun kjenner for den kjekke naboen? Samtidig, i London finner Eileen en etterlengtet flørt i en eldre, galant skuespiller, og setter også nabolaget til Leena på hodet med et stort, hjertevarmt prosjekt. Og hva skjer når de reiser hjem igjen?

Det er ikke ofte jeg skratter høyt når jeg leser, men med denne boken i fanget ble det mye latter. For noen herlige damer Eileen og Leena er. Bestemor og barnebarn bærer på en stor sorg etter at Leenas søster Carla har tapt kampen mot kreften. Mor til jentene har også en rolle i boken, og er den som inviterer sorgen, og med det alvoret, inn i historien.

Eileen er fan av lister og prosjektbøker, og hun trenger virkelig dette for den superspreke syttiniåringen har mange prosjekter på gang. Det lille lokalsamfunnet hun kommer fra stoler på henne, for å ordne opp i store og små problemer, og er det noe som må arrangeres, forberedes eller forbedres, så er Eileen den selvsagte "doer". Eileen fortsetter sånn når hun bor i Leena sin leilighet i Shoreditch, hun vil starte en liten klubb i blokken, så beboerne får møte hverandre litt, men en dame i nummer 6 stemmer imot:

        Fritz fnyser. Godt poeng. Jeg skal sende henne en mail og forklare hvorfor.....
        Jeg vifter ham av. Bare glem det mailfjaset. Jeg skal gå og snakke med henne.
        Fritz blunker og blir stående med jakken min slapt mellom hendene. Åh, sier han. Okei. 

Leena har også dette fixermoduset i seg, men hun lever et travelt kariereliv i London, og er mest opptatt av seg selv for tiden. Når hun tabber seg ut på jobb, blir hun tvunget til å ta en pause, og nå begynner hun å bli kjent med seg selv på en helt ny måte. 

Det er herlig å være med når de to damene blir kjent med hverandres venner og naboer. Morsomme episoder kommer som perler på en snor, og jeg humrer og ler når jeg leser. Som sagt, jeg har egentlig sluttet å lese "sånne" bøker, så jeg priste meg lykkelig over at jeg valgte å lese denne. 

Flere bloggere om boken: Bokstabelig talt og Lillasjel 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Det hvite kartet av Cecilie Enger

Cecilie Enger debuterte som forfatter i 1994, og etter det har hun gitt ut åtte romaner og en barnebok. Hun har mottatt flere priser, blant annet Amalie Skram-prisen i 2008. Jeg har tidligere lest Pust for meg og Mors gaver, to romaner jeg likte godt nok til å hive meg rundt, da jeg oppdaget at årets utgivelse var tilgjengelig på BookBites. 

Forlaget om handlingen: 
De stakk seg ut som pionerer i sin samtid på slutten av 1800-tallet, men skjulte privatlivet sitt. Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs er ukjente for de fleste, men historien om de to butikkpikene som traff hverandre i et hardt og maskulint gruvesamfunn på Karmøy, og -– ikledd herrehatt og frakk -– brøytet seg vei inn i mannsdominerte stillinger, er både fantastisk og vond. De to overskridende «mannedamene» holdt kjærligheten skjult for omverdenen, foretok en uvanlig klassereise, men opplevde også elendighet i kjølvannet av sine livsvalg.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 304
Kilde: Lånt på BookBites

I åpningsscenene til romanen er Bertha en ung pike, som skal få sin første fabrikkjøpte kjole, til konfirmasjonen. Det er Hanna som ekspederer henne, og Bertha undrer seg over hennes mandige utseende. Vi er i Haugesund, og skildringene av hvordan menneskene lever og hva som er viktig for dem er nydelig lesning.

Når Bertha som 20 åring, blir tilbudt en butikkstilling på Karmøy, lytter hun til farens råd og gjør det store spranget ut i voksenlivet. Fra båten blir hun møtt med bråk og travelhet, fra Nord-Europas mest moderne gruveby, hun tar farvel med Jostein Olsen som hun pratet med på overfarten, og blir forbauset da hun gjenkjenner Hanna Brummenæs på kaien.

Resten er historie, som vi så kjekt sier, Hanna og Bertha ble ikke venner med det samme, men smått om senn kommer de i prat. Underveis i historien lærer en mye om kvinners kamp for å bestemme over seg selv. På Visnes fikk ikke kvinner lov å jobbe nattskift ved smelteverket, noe som ergret Hanna, og ordvekslingen dem i mellom angående dette viser hvordan kvinner tenkte på denne tiden.

Denne romanen har flere høydepunkter, og ett av dem er hendelsen som utløser selverkjennelsene hos Bertha, som leseren hele tiden har ventet på. Dette er magisk lesning, som jeg sparer til deg når du leser boken, men deler en liten epistel fra et annet høydepunkt:

       Da Bertha den aprilkvelden fulgte ham hjem til tantens lille og folksomme leilighet i en av arbeiderboligene i Visnes, fortalte Peder at hannen og hunnen til storspova hadde samme farge på fjærene.
 - De er ikke som andre, der hannen har mest farge, sa han. - Og begge to ruger på eggene. Men hunnen har det lengste nebbet. Og hunnen drar tidligst fra ungene, så det er hannen som passer på dem helt til de kan fly.

Gruveaktiviteten avtar på Visnes, fraflytting og dårlige tider begynner å prege livet til de to, som nå samarbeider om driften av butikken, hvor de en gang ble ansatt som hjelpepiker. I del to, tar historien oss ti år frem i tid til 1909, og ulikhetene i de to kvinnenes personligheter, sier mye om kvalene som fantes i tiden.

      Nå hadde hun også hørt tale om et nytt ord, homofili. Som om man hadde funnet et ord som lot seg uttale i medisinske kretser og i domstolene.
      Selv om de for det meste levde som peppermøer flest, hvorfor viket ikke ordet farlig for Hanna?
      Hun tenkte annerledes om så mange ting, Hanna. Som om hun ikke hadde tid til å bry seg om det samme som Bertha ble sittende fast i. 
     Hanna som ville ut på havet, mens hun selv ankret opp der det var trygt. 

Handlingen tar oss med gjennom to kriger, og den mest turbulente tiden i norsk skipsfart. Tranmæl som raser mot rederne som skor seg på at skipene går ned på overfarten, får en stemme, og minner meg om Nordal Grieg og Vår ære og vår makt, som jeg så på DnS i 2016.

Cecilie Enger går varsomt frem når hun skildrer hvordan det var å være lesbisk, den gang åpenhet rundt dette kunne få store følger. Scenene som utspiller seg passer fint inn i tidsånden, karakterene er glimrende fremstilt og bidro til at jeg ble helt oppslukt i lesingen. 

Denne må du få med deg!

Blomsterdalen av Niviaq Korneliussen

Blomsterdalen er Grønlands nominerte til Nordisk råds litteraturpris i 2021. Forfatteren er landets store stjerne, som også fikk sin debutroman Homo Sapienne fra 2014, nominert til denne gjeve prisen. Kanskje det er hennes tur i år? I november får vi vite om hun vinner prisen for sin andre roman.

Forlaget om boken:
Hun opplevde det første selvmordet da hun var bare tretten år gammel. Selv vil hun begraves mellom de høye fjellene i den østgrønlandske byen Tasiilaq, hvor de navnløse gravene på kirkegården i Blomsterdalen er dekket med blå, røde og rosa plastblomster som stille skrik i den hvite snøen. Hun har en kjæreste hun elsker, en omsorgsfull familie, og hun er nettopp kommet inn på universitetet i Århus. Verden ligger åpen for hennes føtter, men ingenting føles riktig. Den lukker seg stadig tettere rundt henne, og en nedtelling begynner.

Blomsterdalen er en hardtslående og fandenivoldsk, men også gripende og poetisk roman om tilhørighet, kjærlighet, vennskap og sorg – og om å leve i et samfunn hvor ingen snakker om de døde.

Dette er ikke den første boken jeg leser fra Grønland, så menneskene, miljøet, landskapet og språket er ikke nytt for meg. Det er langt fra den første romanen jeg leser hvor tematikken, eller i alle fall hovedpersonen er lesbisk, så også de delene av historien var kjent for meg.

Handlingen er linèær, men minner fra den navnløse hovedpersonens barndom, tar oss med litt tilbake i tid. Boken er delt i tre, De, Du og Jeg, og med skifte av del, skiftes også fokus ørlite. Det er lett å følge med på handlingen, men jeg lot meg ikke rive helt med.

Kanskje fordi avstanden mellom meg og den anonyme hovedpersonen forblir distansert, jeg liker henne egentlig ikke, hun er utakknemlig og frekk mot sine foreldre, måten hun tenker med underlivet blir for rått for meg, når hun kommer på universitetet i Århus er innsatsen laber, for hun har tankene sine hjemme på Grønland hos kjæresten Maliina. 

Fra første side telles det selvmord. Tallene begynner på 45, også telles det nedover, gjennom hele den delen som heter De. Selv om oppramsingen fortsetter i en annen form i de to neste delene, gjør dette den røde tråden tydelig, og hendelsene i Du og Jeg byr ikke på noen overraskelse.  

45. Kvinne. 38 år. Hengning.

Etter hvert som jeg leser fengsler handlingen mer og mer, og den siste tredjedelen av boken, slukte jeg i en jafs. Leseren får en slags forklaring på hvorfor hovedpersonen er navnløs, noe som gjør at jeg setter mer pris på skrivemåten. 

Har du lyst å lese en roman som på en fin måte setter søkelyset på identitet i forhold til den dansk/grønlandske problematikken, så er dette definitivt et bra valg. Korneliussen får i romanen frem essensen av det å være grønlender, noe som er skildret i lys av den høye selvmordsraten som landet har.

9. En gang fant jeg ro hos dere. Dere trakk meg ut av ensomheten, nå er jeg på mitt mest ensomme når jeg er sammen med dere.

Til tross for mine egne innvendinger tidligere i omtalen, så likte jeg Blomsterdalen godt.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 288

Kilde: Biblioteket

Moby Dick av Hermann Melville

En av de 66 klassikerne i Janne Stigen Drangsholts bok Fra Shakespeare til Knausgård, er historien om hvalen Moby Dick. Jeg har nå lest 55 av hennes utvalgte klassikere, og er snart i mål med mitt lille klassikerprosjekt. Jeg sto med boken i hånden men de nærmere 600 sidene så drøy ut, hvor lenge kan en hvalfangst fenge...? Heldigvis dukket lydboken opp på Storytel, og da var jeg i gang ☺

Forlaget om romanen: 
Moby Dick ble først utgitt i 1851 og regnes som et av de betydeligste verk i amerikansk litteratur. Bokens hovedperson, kaptein Ahab, er besatt av å jakte på en hvit kaskelotthval kalt Moby Dick. Kapteinen mangler et bein takket være et tidligere møte med hvalen, og ønsker hevn. Romanen åpner med den velkjente replikken "Kall meg Ishmael". Sjømannen Ishmael er nemlig stemmen som forteller oss historien om jakten på hvalen Moby Dick.

I romanens åpning møter vi Ishmael som ankommer vertshuset hvor det er mulig å skaffe seg hyre på en hvalfangstskute med kurs for Stillehavet. Handlingen som utspiller seg før han entrer skipet, drar seg over drøye fire timer, men for ivrige lesere er dette et overflødighetshorn av referanser til annen litteratur, så det er kjekt å høre på.

Kaptein Akab er den egentlige hovedpersonen i denne beretningen, men i begynnelsen av historien er han med bare som et rykte, eller en skikkelse som de andre venter på og frykter. Når han først viser seg, lærer Ishmael, og de andre som ikke kjente ham fra før, at det er om å gjøre å svelge fornærmelser, og ikke si ham i mot. 

Moby Dick er ikke den eventyrlige spenningsromanen jeg hadde sett for meg, for måten den er skrevet på gir store huller i actionnivået. De fleste dagene på overfarten over Stillehavet mot Det Indiske Hav er rolige om bord i Pequod (bildet). Iblandet scener fra hverdagen til sjømennene får vi lange tanker og vide betraktninger rundt mangt og meget.

Hvalene blir betegnet Leviatan, det dragelignende sjøuhyret som alle frykter, Gomora nevnes, Homer, Pytagoras og Linnè sine klassifiseringer. Gjennom hele romanen utdypes hierarkiet om bord, deres omgangsformer, bibliografiske systemer og annen teori, interessant nok, men det føles som om jeg leser to bøker på en gang. 

Scenen når de skyter hval og må dele fangsten med haiene, er artig lesning, og etterpå får vi høre om hvordan mennene skreller hvalspekket. Fortelleren foreleser i detalj om forskjellige hvalers plassering av øyet, og hvordan dette virker, for så å gå videre med øret, "nesen" og halen. Noe er interessant å høre på, men tankene farer lett av sted.

Boken minner meg om Frankenstein som også var helt annerledes enn det jeg hadde trodd, før jeg leste originalen. De som lager spenningsfilmer av disse gamle klassikerne vet å fokusere på de dramatiske episodene ☺

Moby Dick er en fantastisk blanding av realistisk roman, naturvitenskapelig reisejournal og prosalyriske visjoner. Det var en fryd å høre Jan Grønli lese denne eventyrlige historien, som i små glimt er spennende, men også langdryg i sine zoologiske utbroderinger. 

Leser en om forfatteren Herman Melville, vil en se, at han vet litt av hvert om det han forteller om i romanen sin.

Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:

Kaptein Ahab er besatt av tanken på å drepe en hvit hval som har bitt av ham det ene beinet. Han vier harpunen sin til Satan, men det hjelper ingenting.
Hvalen vinner.