Garrett Carrs Gutten fra havet er en gripende roman om tilhørighet, familie og rivalisering. Fortellingen om det mystiske guttebarnet som blir funnet på stranden i en liten irsk fiskerlandsby har vakt internasjonal begeistring og tatt lesere og kritikere med storm. Jeg falt for skrivestilen til Carr, og nikoste meg med denne ramsalte historien fra Irland.
I 1973, på Irlands forblåste vestkyst, blir en baby funnet forlatt på stranden. Fiskeren Ambrose Bonnar tar gutten til seg og gir ham navnet Brendan. Avgjørelsen setter familien på prøve, ikke minst sønnen Declan, som ser mørkt på den nye lillebrorens ankomst. Den vesle byen følger fascinert med mens gutten vokser opp til å bli en underlig, men karismatisk ung mann.
Gutten fra havet er en roman som spenner over to tiår, om en rastløs gutt på leting etter sin plass i verden, og om en familie som kjemper for å holde sammen gjennom store omveltninger.
Guttens gåtefulle opphav driver uunngåelig byens innbyggere mot en overraskende og stormfull skjebne.
Det er noe helt spesielt med romaner fra Irland, historiske romaner, men også de fra samtiden vår. Mye har skjedd i Irland siden 70-tallet, så romanen har et snev av historie over seg, selv om enkelte lesere vil gjenkjenne detaljer fra romanen, som aktuell også fra egen barndom.
Vi befinner oss i Donegal, som ligger langt nord i Irland, med Nord Irland ganske nær. Atlanterhavet står rett på her, så jeg skjønner hvorfor romanen har dette barske, salte ved seg, med isolasjon og dystre fremtidsutsikter som faste elementer i tankene til folk.
Her er det fiske som gjelder, et farlig yrke hvis inntjening avhenger helt av fangsten og båteierens vilje til å ta sjanser og stadig ekspandere. Vi hører om gleden og forventningen som ligger tjukt over mannskapet når de gjør seg klar til å dra ut på fiske. Smaken på kameratskapet og frihetsfølelsen som følger med livet på en tråler, er ofte det som driver de unge guttene hit.
Ambrose Bonnar eier den lille tråleren Christine Dawn. Han er tro til alle tradisjonene som preger det lille samfunnet, han driver ikke med sladder, og fremsto for meg som en stille og seriøs type, litt uten humor og evne til å senke skuldrene.
Hans motiv for å ville ha det lille spebarnet som Mossy Shovlin fant i fjæresteinene kom ikke klart frem for meg. Rykter vi får helt mot slutten av boken tilbyr en form for løsning på dette spørsmålet, men det er opp til leseren å velge å tro på det eller ikke.
Romanen skildrer en gruppe mennesker som jobber hardt med samholdet, det er ikke selvsagt å få fire måltider om dagen, ei helle alt av klær og utstyr en kunne trenge.
Jeg likte godt utviklingen av forholdet mellom Brendan og Declan, som var 2 år da Brendan kom til dem. Mor Christine og hennes søster Phyllis er ikke akkurat perlevenner når romanen starter. Phyllis bor oppi veien med deres felles far som er gammel, og i dette forholdet skjer det også mye.
Det er i det hele tatt en innholdsrik roman dette, med interessante karakterer og gode miljøskildringer. Handlingen er spennende, vi tas med inn i flere opprivende situasjoner som gjør gjør historien til en engasjerende leseopplevelse. Det viktigste her er de innsiktsfulle skildringene av mentaliteten til befolkningen, hvordan de tenker og føler og oppfører seg mot hverandre, dette synes jeg er romanens styrke.
Har du lyst å kose deg med en ramsalt og medrivende historie,
så anbefaler jeg gjerne Gutten fra havet ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar