Leste du Gutten-trilogien, er jeg sikker på at du blir henrykt over at forfatteren er tilbake med en ny historisk roman av klasse. Han viser nok en gang hvorfor han regnes som en av Islands viktigste nålevende forfattere. Jòn Kalman Stefànsson debuterte med Sommerlys og så kommer natten i 2005, jeg leste denne og falt hodestups for denne forfatteren.
Forlaget om handlingen:
Året er 1615, og verden er gått av hengslene fordi jorden ikke lenger er universets sentrum.
I vestfjordene på Island blir skipbrudne baskiske hvalfangere fanget, torturert og drept. Presten Pétur av Meyjarhóll skriver et brev – eller en rapport, ja man kan til og med si en tiltale – for å uttrykke sin vrede over de rystende hendelsene.
Selv om Brúnasandur befinner seg på verdens ytterste rand, blåser det internasjonale vinder dit som bærer med seg et nytt verdensbilde, ideer og bøker, engelsk dugg, spanske hvalfangere og ordrer fra kongen i København.
Men menneskenes hjerter adlyder ingen annen lov enn sin egen.
At mennesker fra Island foretrekker å gjøre ting på sin egen måte, er noe jeg har fått inntrykk av fra alle romanene jeg har lest fra dette landet. Når vi befinner oss på 1600-tallets spede begynnelse, er denne egenskapen enda mer befestet i det bestemte folkeslaget, en det kanskje er nå.
Pètur er hovedpersonen i denne brevromanen, som fortelles gjennom det han skriver, til en kvinne han elsker. Han er en godt utdannet og bereist prest på 40 år, som ikke er spesielt ydmyk overfor sine overordnede.
Dòròthea er husholderske på prestegården, noe hun har vært gjennom flere presteskifter. Når Pètur lar henne lytte til det han har skrevet, viser det seg at hun har klisterhjerne, og blir en god sparringspartner i arbeidet hans.
Verdens uroligheter skildres, og vi ser hvilken påvirkning dette har på Island. Innad i landet skjer det også mye, spanske hvalskip blir knust til pinneved av isfjell, store deler av mannskapet blir strandet på øya, de plyndrer og voldtar og blir erklært fredløse av sysselmannen.
Pètur reagerer på at de blir beordret drept, for i hans øyne er det bare Herren som har overblikket, mennesket ser bare bruddstykker av det som skjer rundt seg. Ellers er historie, litteratur og språk Pèturs gebet, han skriver på latin, og leser Shakespeares verker, og gjendikter hans sonetter. Vi hører om Galileos kikkert og Keplers regnekunst i en tid hvor hunder blir populære kjæledyr for første gang.
Gjennom romanen blir vi kjent med et stort persongalleri, fiske og hvalfangst gir næring til folket, men her hører vi også om de geistlige sitt virke, maktkampen blant de som styrer og steller i landet. En tur til Thingvellir blir det også, (kjekt for meg som har vært der).
Romanen følger årstidene, den fryktede havisen som legger seg i fjorder og viker, har med seg en lammende stillhet når jungeltelegrafen blir skrudd av. Menneskene når ikke hverandre med nytt, så når våren åpner opp fjordene bringer det folk tilbake til øya, de engelske kjøpmennene, falkejegere og fangstfolk lager liv og røre. Kvinnene får solgt strikkevarene sine og leid ut hester til mennesker som har ting fore i landet.
Pètur reflekterer over mangt, for eksempel hvor skillet går mellom et rykte og en nyhet? Han reagerer sterkt på Kopernikus` tanker om at jorden ikke er verdens navle, noe som i følge Pètur bestrider Herrens ord.
Himmelsk måne over verdens ytterste rand er en innholdsrik roman som skildrer livet på Island på 1600 tallet på en troverdig måte. Jeg som nettopp har lest Seksti kilo solskinn som har sin handling 300 år senere, mener romanene bekrefter hverandre på en fin måte.
Jòn Kalman Stefànsson har mye på hjertet i denne boken, tålmodigheten min fikk prøvd seg, for enkelte scener var litt langdryge. Det andre jeg har lest av forfatteren minnes jeg som preget av refleksjon på et menneskelig nivå, her er det det islandske samfunnet som får mest oppmerksomhet.
Det handler om vold og maktmisbruk i denne romanen, flere av situasjonene som skildres er hentet fra faktiske historiske hendelser. Befolkningen har begynt å stille spørsmål rundt filosofi, kultur, religion og ikke minst de nyheter forskningen bringer til landet. Alt dette er veldig interessant, men det er det som skjer på det menneskelige plan, med kjærlighet, begjær og tiltro til hverandre, som gjorde historien interessant.
Jeg anbefaler gjerne Stefànssons nyeste roman videre ⚃

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar