Det kribler alltid litt ekstra når jeg skal starte på en roman av Sandra Lillebø. Dette fordi en aldri kan vite hva en får, og jeg sitter som oftest utfordret og fornøyd tilbake i lesestolen etter endt lesing.
En kvinne møter igjen sin første kjæreste og trekkes tilbake til ungdomsårene i Dalen, da hun får hesten Vera av foreldrene sine. Vera er et føll, et levende vesen som krever arbeid og tilstedeværelse, og et stort ansvar legges på den unge jenta, som er vant til å tilbringe det meste av tiden alene.
Da hun senere møter gutten, som er to år eldre enn henne, blir han på lignende vis en livline, en skjør og intim forbindelse som er både overveldende og ikke helt til å gripe.
Vera er en vakker, sanselig og dypt bevegende roman om omsorg, ensomhet og hvordan tidlige erfaringer former oss - særlig de vi ikke er rustet for å bære eller har språk for.
En skulle tro at en roman som starter med at en jente på 13 år får et føll av foreldrene sine, er en lykkelig fortelling. Små kommentarer helt i begynnelsen gjorde at det fort la seg en sten i magen min da jeg leste.
Handlingen fortelles fra flere steder, og det veksles hyppig og umerket mellom da hun var 13, da hun møtte Gutten som 15-åring, vennskapet med Rita, livet med Vera og fra når hun er voksen.
Foreldrene er fraværende i livet hennes, faren som er jeger sitter ved kjøkkenbordet og pusser geværet sitt, moren som før var lys og energisk blir bare trøttere og trøttere. Hovedpersonen vår aksepterer dette, hun utagerer ikke voldsomt, men utnytter tilliten foreldrene viser henne, når de lar henne komme og gå som hun vil.
Jeg kjente på masse følelser da jeg leste denne romanen, først og fremst fortvilelse over hvordan Vera blir behandlet. Protagonisten i historien er ikke særlig interessert i hesten sin, ikke kan hun mye om hest heller, og nå står 13 åringen her med et føll som ikke skal ris på, på lang lang tid. Gjennom hele lesningen undret jeg meg over hvorfor hun fikk hesten, når hun er så lite interessert i henne. Svaret kommer heldigvis mot slutten, som oppklarer mye av det jeg har grublet på underveis.
Handlingen er full av konstateringer av fakta, ting er som de er i hovedpersonens liv, mor forsvinner bak sine lukkede øyne, det lille barnet viser ingen forståelse, men irriterer seg over henne. Hun tenker at moren er en klamp om foten på seg og konkluderer kaldt og ærlig med, at hun er et slemt barn.
Et intenst langvarig regnvær mot slutten av boken gjør at klaustrofobien jeg har kjent på underveis, bygger på seg. Elven som stadig stiger føles truende, og når Vera som er så avhengig av mennesket sitt, blir tatt med ut på lufting i leiebåndet, må det jo gå galt.
Sandra Lillebø har skrevet en urovekkende roman som kommer til å sitte i meg lenge. Dette er skrivekunst på høyt plan, handlingen kan virke litt enkel i begynnelsen, men en intrige bygges opp og noen få begivenheter får leseren til å reflektere over oppvekst og ensomhet.
Det er ikke tvil om at jeg lot meg engasjere av Sandra Lillebø sin nyeste roman, og jeg anbefaler gjerne Vera videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar