London 2018 - litt mer kunst enn vanlig

Ut av det blå materialiserte det seg en lang helg. Jeg er ikke glad i vinter og mørke, så å ha en alenehelg i London å se frem til, har vært gull verdt. Det er ikke første gangen jeg reiser til London alene, og legger jeg til alle gangene jeg har vært i London med venner og familie, så sier det seg selv at jeg er godt kjent. Jeg går ikke i Oxford Street hvis jeg ikke absolutt må, og utstrakt shopping eller sightseeing bedriver jeg heller ikke, så hva gjør jeg?

Stikkord for min 17 mai i London:
Saatchi Gallery i Kings Road var mitt første stopp. Dette ligger nær Victoria Station hvor toget fra Gatwick har sitt endestopp. Jeg har vært her flere ganger før, men aldri blitt så begeistret som jeg ble første gangen jeg var her. Dagens besøk var heller av det kjedelige slaget, men heldigvis er det gratis å komme inn, så jeg kom fort over det. Den detaljerte planen for dagen ble allerede på andre posten justert, for jeg droppet å gå ned til nr. 402 i Kings Road for å besøke Boxgalleri, å se kunsten til Guy Denning. Det var i Alice Osemans siste roman jeg ble kjent med denne kunstneren, men jeg hedret heller hennes forfatterskap med å kjøpe boken som kom ut på engelsk nå i mai,
I was born for this.
Kings Road er btw, en mye bedre gate å shoppe i enn den famøse Oxford Street, bare så det er sagt!

Litt av kunsten på Saachis i mai

Bygget og området er nydelig, vel verdt et besøk bare det

Etter min start i Chelsea tubet jeg til Piccadilly for å besøke Wholefoods, min foretrukne matbutikk på disse kanter. Her var det kaos da jeg var der, og jeg var ikke særlig sulten, så jeg snudde nær sagt i døren, og satte nesen mot Brewer Street.  Med forventning spaserte jeg mot Greek Street nummer 7 hvor pubben Pillars of Hercules ligger. Puben har sine aner tilbake til 1700-tallet, men har fremstått som den gjør i dag siden 1910. Dette er stedet å være for oss som liker Charles Dickens, som ble så inspirert av denne pubben at han tok den med i sin roman A tale of two cities. Etablisementet gjengjeldte æren, ved å kalle gaten bak puben Manette Street, etter bokens Doctor Manette.
Kritikere og forfattere frekventerer stedet, og ryktene sier at du ikke skal bli forbauset om du får øye på Martin Amis, Julian Barnes eller Ian McEwan i lokalene.
Min forbauselse besto i at stedet var fylt av arbeidsfolk, sementstøv og intens støy. Det var kanskje på tide med en oppussing, ikke vet jeg, men mitt besøk til denne historiske pubben får vente til neste besøk i London.

Som en trøst besøkte jeg Foyles på vei til hotellet, og i motsetning til Waterstones hvor jeg ikke fikk krysset av noen av bøkene på handlelisten min, fant jeg på Foyles hele fire stykker. Nå var det Seven Dials next, og igjen ble jeg overrasket av byggearbeider, for her utvider de det lille, sjarmerende hotellet som vi alltid bruker, med heis og 4 rom ekstra per etasje. Jeg vil ikke gå inn på hvordan det ser ut her akkurat nå, for det er ingenting å skrive hjem om.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, gikk jeg ned til Nasjonal Galleriet. Her er det også gratis å komme inn, og heldigvis for det, for min tålmodighet strakk ikke til, til et langt og intenst besøk.


En liten "note to self", restauranten Polpo i Covent Garden var et lite funn av et spisested, her må jeg ta med meg min kjære, for maten de serverer var av det slaget som kan deles.

Inspirert av Oscar Wildes teaterstykke An ideal husband, som jeg skulle se om kvelden bestemte jeg meg for å finne granittmonumentet av Wilde, som ligger ved siden av Nasjonal Galleriet, og like bak kirken St. Martin in the fields.

Det er skikkelig travelt her, med trafikk og masse turister, og ved Oscar Wildes monument sto det en mann som ropte ut "Big issue" i ett sett, så noen stille stund på benken hans var ikke mulig.

Granittmonumentet som hedrer Oscar Wilde 

Kvelden på Vaudeville Theatre på The Strand, hvor jeg så An ideal husband av Oscar Wilde, ble en suksess. Spesielt dialogen som avsluttet første akt tok meg med storm. Skuespillerne var kjempeflinke, og tematikken og fremførelsen var helt etter mitt hjerte.

18 mai var også en fin dag å være i London

Siden jeg som vanlig våknet tidlig, og de ikke ha spesielt spennende frokost på favoritthotellet mitt i Covent Garden, tok jeg beina fatt tidlig. Jeg gikk mot City of London som var området jeg skulle utforske i dag. En kaffe og en Energizer-juice på Joe and the Juice fikk meg i gang, og etter litt om og men, fikk jeg funnet veien til første stopp på planen.

St. Bartholomew The Great

St. Bartholomew the Great - den eldste kirken i The City, som har sine historiske røtter helt tilbake til 1100-tallet. Kirken har vært brukt til smie, kjeller, bolig, trykkeri og stall, men fra 1800-tallet ble den igjen brukt som kirke. I rundskipet finnes det noen massive søyler som er et av de sjeldne minnesmerker over normannisk arkitektur i London.

Da jeg var der i dag var jeg helt alene inne i kirken, og fikk studere detaljene uten forstyrrelser. Det var det nok av utenfor, for vegg i vegg med kirken var det et massivt byggeprosjekt i gang, noe som skrudde støynivået på max. Det kostet 5 £ å komme inn, men det var det verdt. Kirken hadde et kjempestort og et lite kirkeorgel, og utenfor var det mange eldgamle gravstøtter oppetter husveggene.

Klokken nærmet seg 10 og Museum of London åpnet. Jeg heiv meg foran en skoleklasse som kom ramlende inn, og fikk tatt en runde i museet nesten uten forstyrrelser. Det var spennende å lære mer om historien til denne fantastiske byen, spesielt interessant er det å høre om tiden da romere og dansker regjerte i London, om den fæle pesten og om oppbyggingen etter den store brannen i 1666. Til min store skuffelse sto det ingenting om da Olav den Hellige befridde London fra et langvarig dansk styre, men senere skulle jeg komme over St. Olav House og St. Olav Court.

Ruten jeg fulgte etter jeg gikk over London Brigde, krysser Tooley Street. I Mine gleders by leste jeg om bragdene til Olav Haraldsson (den hellige) som i 1014 var en ung viking som gjorde en heltemodig innsats for å befri England fra danskene. Navnet Tooley er altså en forkorting for Olav, og det er denne kongen vår, som blir hedret med en lang gate midt i London.

Til min store overraskelse befant London Stone seg på museet, en stein jeg skulle oppsøke som neste post på programmet. Den ligger opprinnelig i nr. 111 Cannon Street, men var nå flyttet til museet, for "safekeeping" mens gaten renoveres.
Steinen sies å være det nullpunktet som romerne målte alle avstander i Britannia ut fra. I middelalderen ble steinen et symbol på byens uavhengighet, der folk samla seg for å diskutere viktige saker, eder ble sverget, avtaler sluttet og lover forkynt.
Steinen befant seg opprinnelig i gata, før den ble innmurt i St. Swithun's kirke, som ble ødelagt av tyske bomber under krigen, men steinen kom ikke til skade. I dag ligger den i en nisje i veggen på en sportsforretning rett overfor Cannon Street stasjon.

The London Stone som nå hospiterer på Museum of London

Jeg hadde på forhånd bestilt meg en plass på lunchkonserten som The Barbican Center reklamerte for. Det viste seg at konserten fant sted i LSO St. Lukes, en tidligere kirke 10 minutter unna, som nå er bygget om til en moderne konsertsal. Londonsymfonien har konserter her, men i dag var det musikere fra Academy of Ancient Music som spilte for oss. De fire musikerne var veldig flinke, musikken vi fikk høre var satt sammen av tre komponister som alle var samtidige fra Tyskland, Bach, Handel og Telemann.

Det som var litt ekstra gøy var at dette var en innspilling til BBC 3 som skal på luften i juni, så hver promp og host vi i publikum utførte, vil komme på radio!

Før jeg kom så langt måtte jeg slå ihjel litt tid, og få i meg noe mat. Det er ikke lett for tiden, for meg som ikke spiser verken kjøtt eller karbohydrater, men et fantastisk gatemarked i Whitecross Street reddet meg. 

Noter deg denne gaten, jeg vet i alle fall en som kommer til å elske den!

Jeg kom også over en gravlund som sies å være over 1000 år gammel. Flere noble navn ligger gravlagt på Bunhill cemetary, og den mest kjente av dem er nok Daniel Defoe, som ble begravet her i 1731 (du vet han med Robinson Crusoe...) Da gravlunden ble stengt midt på 1850-tallet hadde over 120000 mennesker blitt gravlagt her.


Jeg som har trodd at City of London var kjedelig, med rettsbygninger, aviser og sånt no, men dette er jo det eldste området i byen, der hvor romerne bosatte seg og hvor brannen i 1666 herjet mest, og hvor arkitekten Christopher Wren har fått utfolde seg, så historisk sett er denne delen veldig spennende. 

Bunhill gravlund som er over 1000 år gammel

St. Mary Le Bow, Cafè below og Williamson Tavern ligger helt nær hverandre. Jeg har vært på jakt etter disse stedene før og har måttet gi opp å finne dem, men i dag fant jeg dem alle tre. Krypten i St. Mary, som jeg hadde lest så mye fint om, var ikke stor, så jeg tuslet opp trappen ganske raskt. 

Hos Williamson derimot tok jeg meg en pitstopp, lesket ganen og hvilte undersåttene, for her var det koselig. Denne puben ble bygget ikke lenge etter den store brannen i 1666. Stedet ble adressen til den nye ordføreren i London, og jernportene (som vi ikke ser på bildet) sies å være en gave fra Kong William III, etter de hadde spist her.

Brannen i 1666 leste jeg også om i Richard Herrmanns bok, så på min vei videre fant jeg frem til monumentet som skal minne oss om da 4/5 deler av byen ble ødelagt.  Heldigvis var det bare 8 mennesker mistet livet i brannen, og hell i uhell, de fikk slutt på den grusomme pesten som hadde herjet.


Dette monumentet står rett utenfor undergrunnsstasjonen Monument, så bruker du tuben til sightseeing, vil du lett finne dette. Det er svært, og jeg hørte noen turister woaoe noe voldsomt da de kom ut av stasjonen og så det. Kunne ikke si meg annet enn enig, men jeg var alt for opptatt av å se på 7-8 sykkelturister som ankom samtidig som meg, og som begynte å danse makarena foran monumentet, mens noen tok bilde av dem.

St. Stephen Walbrook, var neste sted jeg skulle gruble meg frem til. En kirke som har sine røtter over 1000 år tilbake i tid. Den har stått på grunnen den står nå siden 1428, og ble bygget opp igjen av Sir. Christopher Wren etter den store brannen. Det sies at dette er hans "masterpiece", noe jeg gjerne kan være enig i. Kirken har strenge fasader men bak dem skjuler det seg en juvel innen engelsk barokk. Kuppelen bæres av 8 søyler og har en lanterne i toppen som kaster lys ned mot alteret.
Taket var fantastisk, og jeg nikket anerkjennende til meg selv da jeg gikk inn, for dette er utvilsomt barokk.

Taket i kirken St. Stephen Wallbrok

På vei fra museum til Borough Market ligger pubben The George Inn. Her skryter de også av at Dickens var stamgjest, noe William Shakespeare også var. Jeg har aldri vært innom her, for det ligger ikke helt på ruten fra Borough mot Tate, men i dag oppsøkte jeg den. Her var det travelt, utenfor i det fine været var alle bordene okkupert av snakkesalige engelskmenn, så stemningen var høy. Også dette stedet kan skryte på seg lang historie siden et inn har blitt drevet her siden 1542. Vel og merke røk bygningen med i brannen i 1666, så de nåværende bygningene stammer fra tiåret etter dette.

George Inn - en pub i Borough med lang og saftig historie

Først var det Covent Garden så var det Camden men nå er det Borough Market som er favorittmarkedet mitt i London. Her har de et vanvittig utvalg av matvarer, ferdig mat og andre ting relatert til mat, fra alle verdens hjørner. I dag handlet jeg ost, oliven, favorittkrydderet vårt, bær og nøtter, noe som ble til en fantastisk picnic i sengen da jeg kom tilbake til hotellet.

Tate Modern er et massivt bygg som ligger rett ved Millenium Bridge

Tate Modern lå og lokket i horisonten da jeg forlot Borough Market. Det er gratis å komme inn, men hvis jeg ville se Picasso måtte jeg ut med 30 £. Jeg hadde mer enn nok med alt det andre, og fikk følt både undring, frykt og glede da jeg i en time tok meg rundt i det enorme bygget som utgjør Tate Modern.

Joan Jonas imponerte med sine videoinstallasjoner, og ikke minst Jordan Wolfsons Colored Sculpture fra 2016 gjorde et massivt inntrykk. 

Publikum sto som fjetret rundt det store kvadratet som utgjorde "tumleplassen" til dette monsteret, og når han ble heist opp og deiset i gulvet av kjettingene var det lett å føle medlidenhet. Men, så begynte han å snakke, og medlidenheten forsvant. 

Får jeg ikke mareritt om dette her i natt, vet ikke jeg. 



Moderne kunst er ikke alltid lett å bli klok på, noe jeg merket at mange av de rundt meg også følte. Allikevel glimter det til, og får lirket litt følelser ut av en amatør som meg.

I dag har jeg gått overalt. Oysterkortet har lagt klart i lommen, men beina har holdt denne dagen. Telleren hadde passert 30000 skritt da jeg gikk inn i Covent Garden og nærmet meg hotellet. Heldigvis er Seven Dials Hotel nærmeste nabo til en Offlicens, så jeg fikk det jeg trengte til å avslutte dagen på rommet.

I morgen er det bryllup her i byen. For meg som er skrekkelig lite opptatt av celebreties, måtte det litt googling til for å navngi Prins Harry og hans kommende kone Meghan.  Det hadde kanskje vært en ide å forkaste alle planer og overvære denne begivenheten, men jeg gidder ikke kave meg til Windsor i den galne menneskemengden som det vil være der. Da holder jeg meg heller til min plan, og håper "alle" engelskmenn tar seg en tur på landet for å prøve å få øye på dem.

I London i dag og i går har det ikke vært mulig å merke at det er et kongelig bryllup i helgen. Gatene er dog pyntet med flagg, men siden jeg ankom London på 17-mai, tolket jeg dette som helt naturlig.