Handlingen i denne romanen foregår i Paris, de første etterkrigsårene. Anne Dubreuilh er psykolog. Hennes mann Robert fører an i kretsen rundt et tidsskrift. Forfatteren og kvinnebedåreren Henri er gift med Paula, som har oppgitt sin sangkarriere til fordel for kjærligheten. I dette miljøet føres diskusjoner om politikk og etikk, journalistikk, frihet og livsutfoldelse.
Selv om dette ikke er en nøkkelroman, har den mange paralleller til Simone de Beauvoirs eget liv. Boken er dedikert til mannen hun hadde et intenst og mangeårig kjærlighetsforhold til, og antyder at den langt på vei forteller deres historie.
Romanen kom ut i 1954, og når en tenker etter, så er dette ikke veldig lenge etter andre verdenskrig sluttet. Handlingen er nemlig lagt til tiden rett etter krigens slutt, og starter faktisk før de fatale atombombene slippes i Japan i august.
Andre verdenskrig gjorde noe med det politiske landskapet, og ikke minst med de sosiale strukturene globalt. De to mannlige hovedpersonene jobber begge for avisen L`Espoir, og diskusjonene i avisen dreier seg stort sett om politikk.
Paulas selvpålagte oppgave her i livet er å pleie kjærligheten til Henri. Henri på sin side blir kvalt, og innrømmer overfor seg selv at han ikke elsker henne lengre, men av medynk forblir han i ekteskapet. Paula gir ham den frihet han trenger, men når hun synes at han blir ledet bort fra sitt sanne jeg, setter hun foten ned.
Anne er psykolog, men hun har godt trett av pasientene sine. Hun og Robert har en nesten voksen datter, som legger seg etter Henri. Han har ikke noe i mot å ta Nadine med seg på tur til Portugal, og la ham være målet for hennes utforsking. Det ser ikke ut som foreldrene eller Paula heller har noe i mot det, og etter en stund blåser forholdet over av seg selv.
Hele Simone de Beauvoirs forfatterskap preges av selvbiografi, men i Mandarinene er det selve fortiden som er skildret på en tilnærmet biografisk måte. Kjønnskampen diskuteres, men aller best kommer den frem på en subtil måte i selve handlingen.
Da åndedragene hans ble tyngre, krøp jeg forsiktig ut av sengen. Det var hardt å rive seg løs fra denne natten som klebet ved huden min. Men jeg ville ikke vekke Nadines mistanke; vi hadde hver vår måte å dupere hverandre på: hun fortalte meg alt, jeg fortalte henne ingenting. Det slo meg der jeg sto foran speilet og ordnet på fasaden at min avgjørelse delvis skyldtes henne, og det ergret meg. På en måte angret jeg ikke på noe. Det er så mye en får vite om et menneske i en seng - langt mer enn om man lar ham ligge på divanen og snakke i ukesvis! Jeg var bare litt for sårbar for den slags eksperimenter.
I Bente Christensens etterord kan vi lese om hvorfor romanen har fått tittel etter et kinesisk ord som beskriver en høyere embetsmann, og om hennes livsledsager, eksistensialisten Jean-Paul Sartre. Det er et spennende tankegods som skrives frem i denne romanen, og som blir glimrende forklart i etterordet.
Beauvoirs kjærlighetshistorie til amerikaneren Nelson Algren som boken er dedikert til, er en sterk passasje i denne romanen. Jeg er mektig imponert over hvordan hun greier å skildre forelskelsen og alle de følelsene som er i sving på godt og vont.
Selv om romanen har kjærlighetslivet til hovedpersonene som tema, anser jeg politikken som det viktige budskapet. Vi hører om kvinner som fikk håret klippet av seg, om jakten på nazistene etter krigen og om oppsporingen av de som anga jøder rundt 1942. Det politiske landskapet etter krigen var som et puslespill hvor bitene var kastet opp og blandet, og hvor det til og med manglet et par brikker. Det var veldig lærerikt å få være med å legge puslespillet. Selv om vi befinner oss i Paris i denne romanen, lærer vi også om fascismen i Portugal og Antonio Salazar, som var regjeringssjef i 36 år, denne delen likte jeg veldig godt.
Historien er lineær, men fortelles fra to synsvinkler, Annes personlige "jeg" og Henri som vi leser i tredjeperson. Noen ganger måtte jeg lese litt inn i avsnittet før jeg ble sitter på hvem om snakket, men det føltes ikke forvirrende. Det blir mye politisk diskusjon i denne romanen, og mye direkte tale, så det la en demper på lesetempo. Ellers fengslet handlingen meg fra begynnelse til slutt.
Trenger du en murstein til sommerferien, og har lyst å lese en av de sterke stemmene i litteraturen, så er Mandarinene et godt alternativ.
Jeg husker at jeg likte denne veldig godt den gangen jeg leste den for mange år siden. Artig at du har lest den og at den fremdeles virker aktuell:)
SvarSlettJeg er nettopp ferdig med Redd deg selv, lille hjerte av Wenche Mühleisen. Den handler om en godt voksen kvinne som får en krise i ekteskapet fordi mannen ikke har lyst på henne lenger og det viser seg at han er utro. Alle reaksjonen, refleksjonene det medfører. Hun nevner også, og siterer, Beauvoir i teksten. Interresant roman det også.
Det er herlig å se at gamle romaner kan være like aktuell i dag. Jeg har begynt på Redd deg selv, og gleder meg til å lese videre. Har den på padda, men den fikk Frode med seg til Senja. Vi treffes på tirsdag, så da er det rett tilbake til den boken, kjekt at du likte den. Nå har jeg en time igjen av Kjære Edward, den likte jeg veldig godt, dryppet noen tårer ned på pizzaen min nettopp, herlig å spise alene i lille Fauske og sitte å sippe :)
SlettSpent på hvordan du liker Redd deg selv..
SlettKos deg videre på tur.:)
Spennende omtale - jeg var veldig opptatt av Simone de Beauvoir i studietiden, så jeg burde vel lest denne.
SvarSlettHvis du allerede er glad i Simone, da kommer du til å elske denne, kjør på Randi!
SlettDenne har jeg på leselisten, og nå som jeg holder på med Det annet kjønn er Mandarinene absolutt aktuell for meg. Spennende innlegg :)
SvarSlett