All gjeldende fornuft - en brevroman av Wencke Muhleisen

Det var med en viss skepsis til formatet, jeg startet å lese denne boken. En brevroman kan føles oppstykket og uten sammenheng, men Muhleisens roman gjorde skam på min skepsis, og jeg endte opp med å like den veldig godt.

Fra bakpå boken:
Gjennom brevskriving har mennesker i århundrer delt tanker, følelser, lengsler. Brevene i denne boken utgjør en slik henvendelse, drevet av desperasjon og et ulmende ønske om forandring. Vekk fra rasjonalitet og målstyring, i drift mot frihet og de grunnleggende relasjonene livet består av. Med et utgangspunkt i den aldrende kvinnens knapt synlige posisjon i vår kultur skriver avsenderen brev til en livsledsager, til en venninne og til et ukjent «du». Hele veien drives hun av et ønske om å tenke klare tanker, lytte til inderligheten og alvoret og ta gode avgjørelser. Om det så står i motsetning til all gjeldende fornuft.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 152
Kilde: Leseeksemplar

Vi møter en navnløs 62 år gammel kvinne, en akademiker og forsker som har levd sitt yrkesaktive liv under universitetets beskyttende tak. I løpet av et år følger vi henne gjennom brevene hun skriver, fra hybelen i Stavanger, fra Oslo og noen brev skrev hun også i Italia, der hun reiste for en periode.

Jeg er fortærende rastløs, på tross av den evinnelige travelheten min.

Gjennom brevene tar hun oss med tilbake til sin tid i et kunstnerkollektiv hvor hun tilbrakte mange år, og skildrer livet og løsrivelsen derfra. Hun har en mann og det kommer frem at hun også har to barn, uten at romanen handler mye om disse. Forholdet til mannen blir skildret, men ikke i utbroderende ordelag, men heller ved dypdykk inn i detaljer av forholdet deres.

Temaene er mange men de belyser de store eksistensielle spørsmålene i livet. Som kjønnsforsker i sinn og virke, er hun opptatt av frihet og egen vilje, og er veldig tro til sine egne prinsipper. Opplevelsen av å bli sett ned på av en gammel grå mannlig lege, når hun skulle ta abort har brent seg fast i henne, og hun kaller det å flytte hjemmefra som å unnslippe sin egen familie.

Vi er innom mange kontraster og dualiteter, som gir svar i leserens hode uten at forfatteren prediker hva det rette svaret er. Med betraktninger rundt eksistensen av helt vanlig meningsløshet, setter hun fingeren på aspekter av livet mange kan kjenne seg igjen i.

Denne latterlige kontrasten mellom oss - du føler deg kontrollert og ufri, jeg føler meg invadert og ufri. Er vi virkelig i gang med verdens mest ynkelige kjønnskamp? 

Min lesing av All gjeldende fornuft startet litt famlende, men etterhvert som jeg begynte å bli kjent med brevskriveren gikk det opp for meg at hun snakket om ting som angår meg i mitt liv. Det er en tankevekkende liten roman Wencke Muhleisen har gitt ut, og jeg anbefaler den gjerne videre!

Wencke Mühleisen var for meg en ukjent forfatter, men har gjennom et helt liv markert seg som en aktiv deltaker i samfunnsdebatten, både som performancekunstner og kjønns- og medieforsker. Forlaget forteller om henne at hun er en uredd forkjemper for menneskers fellesskap, utfoldelse og friheten til å forme egne roller.