Gileads døtre av Margaret Atwood

Trettito år etter utgivelsen av Tjenerinnens beretning kommer Margaret Atwood med en oppfølger. Bøkenes handling skilles av femten år, og igjen er vi i midt i den dystopiske og fascinerende fortellingen om Offreds fremtid i Gilead. Litt stas er det jo at boken kommer ut på norsk og engelsk samtidig.

Forlaget om boken:
Margaret Atwoods dystopi ble kjent over hele verden da HBO filmatiserte Tjenerinnens beretning som tv-serie. Gileads døtre er en nyskrevet og selvstendig fortsettelse av Tjenerinnens beretning. Endelig får sultne fans svar på hva som skjedde med Offred etter at hun steg inn i varebilen etter å ha blitt anklaget av Føreren og hans kone. Kan hun overvinne undertrykkelsen og bli fri, eller må hun i døden? Gileads døtre gir svar.
Gileads døtre utspiller seg femten år etter Tjenerinnens beretning og her hører vi tre andre kvinner fortelle om den kristne fundamentalistiske staten Gilead.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha gjenlest Tjenerinnens beretning, gikk jeg sporenstreks videre på Atwoods fortsettelse Gileads døtre. Romanen er bygget opp med tre jegstemmer. De er tydelig merket med overskrifter som forteller leseren at det hele er utskrifter som gjenforteller hendelser fra fortiden.

Vi møter flere av karakterene fra forrige bok, og Tante Lydia er den som i sine hemmelige nedtegnelser starter denne historien. I tillegg til Tante Lydias historie får vi innblikk i to forskjellige vitneforklaringer hvor vi i den ene møter Agnes som bor i Gilead og skal giftes vekk til Fører Judd. I den andre vitneforklaringen møter vi sekstenårige Daisy som på bursdagen sin sin får verden snudd opp ned.

Samfunnet i Gilead skildres med detaljer som nevnes så vidt. På den måten får leseren bygget sitt eget bilde på tilstanden, samtidig gir det rom for ettertanke. Det er ikke tvil om at kuppet som fratok Kongressen all makt har snudd opp ned på tilstanden i de delene av USA som inngår i Gilead. Religionen er sterkt konservativ, katolisismen benevnes som kjettersk blant annet, kriger på går og det er mangel på alt fra strøm til mat.

Kvinnene er fremdeles undertrykt på det groveste, men i denne romanen hører vi ikke så mye om utfordringen med synkende antall barnefødsler og bruken av Tjenerinner. Vi hører om steining, henging og henrettelser, om mangelen på frihet og om hvordan alle kvinner må være ytterst lydige.

Tantene som har sitt hovedsete på Aruda Hall er de det handler mest om, og vi får høre en del om hvordan landene som grenser til Gilead forholder seg til dette totalitære styret. Romanen har en god spenningskurve, med tanke på jentene som vil forsøke å lure seg inn i, og ut av Gilead.


Det jeg frykter mest: at alt mitt strev vil være fåfengt og at Gilead vil bestå i tusen år. Stort sett er det slik jeg opplever det her, langt unna krigen, i stormens stille øye. Så fredelig det er i gatene; så rolig, så ordentlig; skjønt under den bedragersk stille overflaten ligger det en sitring, som i nærheten av en høyspentleding. Vi er anspente, alle sammen; vi dirrer, vi skjelver, vi er alltid i beredskap. Terrorvelde, sa man før i tiden, men terroren hersker ikke. Den lammer. Det er derfor det er så unaturlig stille.

Dette er glimrende lesning, Margaret Atwood har greid det igjen!

Romanen blir oppsummert med et symposium som forskere i Canada hadde lenge etter hendelsene vi har tatt del i. Dette ble en avklarende og ganske så morsom avrunding av romanen.