En smakebit fra Flokkdyr av Tana French

Mitt første bekjentskap med Tana French og Dublin Murder Squad-serien var Flukt (Faithful Place), som den tredje boken i serien heter. Dette ga mersmak, så jeg ga meg i kast med de 560 sidene som utgjør bok nummer fire. Boken kom ut i 2014, og to år senere kunne vi lese den på norsk. Serien har forskjellige hovedpersoner, så det er ikke noe must å lese dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
På oppslagstavlen kalt Hemmeligheten kan elevene på St. Kilda’s kostskole for jenter henge opp anonyme meldinger. Vanligvis er det snakk om en salig blanding av sladder og fordekt mobbing, men en dag blir tavlen brukt til noe ganske annet: Et bilde av en gutt som for et år siden ble funnet drept på naboskolen i Dublin. Under bildet står: JEG VET HVEM SOM DREPTE HAM.
Kriminalbetjent Stephen Moran har ventet på en mulighet til å få foten innenfor drapsavdelingen da seksten år gamle Holly Mackey viser ham oppslaget. Den uløste saken om drapet på Chris Harper vekkes til live. Stephen allierer seg med den hardbarkede Antoinette Conway for å finne ut hvem som står bak. Alle spor fører til Hollys sammensveisede vennegjeng og deres innbitte fiender i en annen klikk. 

Flokkdyr heter The secret place på originalspråket, og akkurat da jeg satt meg ned for å begynne på denne omtalen, ble leseren introdusert til dette hemmelige stedet. Historiens ene hovedperson Holly er datteren til undercoverpolitimannen Frank Mackey som vi ble kjent med i Flukt, men i denne historien er han en bikarakter som kommer sent på banen.

Historien fortelles av både Holly og Stephen Moran, to solide karakterer som gjør handlingen troverdig og absolutt verdt å bruke tid på. Jeg likte godt måten Stephen Moran som prøver å komme seg inn på drapsavdelingen, takler sjefen Antoinette Conway, og hvordan hun våger å åpne seg opp for ham. De første hundre sidene nyter jeg samspillet mellom disse to, samtidig som plottet klargjøres før etterforskningen kan settes i gang for fult.

Et detaljert bilde skrives også frem av Holly, som bor på rom med Becca, Selena og Julia. Dynamikken mellom dem og den andre jentegjengen på skolen, skildres morsomt, men med den underliggende skyggen som følger konflikter av den typen de har. Jentene kives om å imponere Colm-guttene fra den nærliggende gutteskolen. Temperaturen stiger blant jentene, når guttene ler av det de sier, og rovgriske latterbrøl høres gjennom de hånlige ropene.

Når etterforsker møter skolejente blir det innimellom ganske så morsomt, jeg hadde ikke problemer med å lese med tonefall, og le av det jeg hørte:

Tjue watt ble slått på over hodet til Orla. Det var sikkert ikke en av oss engang. Julia Harte og dem var her rett etter oss. Det var sikkert dem som gjorde det.
  Tror du de vet hva som skjedde med Chris?
  Særlig. Jeg mener... Kanskje? Sikkert ikke? De kan jo bare ha funnet det på. 
  Hvorfor skulle de gjøre det?
  Derfor. De er bare så sære.
  Ja vel? Jeg satt framoverlent, med samlede hender, tett innpå og klar for sladder. Er de det?

Historien føles som en "lukket rom fortelling" hvor det meste foregår innen kostskolen Kildas miljø. De to etterforskerne intervjuer de åtte jentene flere ganger, og seg i mellom går de gjennom det de har hørt. I tillegg får vi handlingen fortalt av jentene, så det hele følges detaljert, og det føles på kanten til klaustrofobisk.

Ikke før godt over halvveis begynner jeg å våkne fra døsen lesingen har satt meg i, og det er når Frank Mackey inntar scenen. Jeg lar meg imponere av spenningen mellom Stephen Moran og Frank Mackey, og dialogen som utspant seg under avhøret av Holly.

For meg ble Flokkdyr hakket for ordrik, det er mye ungjentedramatikk etterhvert, og hadde boken vært strammet inn med et par hundre sider, hadde jeg nok opplevd større leseglede. Historien finnes ikke spennende, men jeg lot meg imponere av teknisk litterære detaljer som fiffige setninger, gode dialoger mellom etterforskerne, og et plott som er finurlig satt sammen.

Hva legger du mest vekt på når du leser krim, høyt spenningsnivå eller at boken er godt skrevet??

Bjørnebok likte denne mye bedre enn meg!