Adams tredje øye av Petter Fergestad

Adams tredje øye er en spenningsroman som befinner seg i gråsonen mellom myter og virkelighet. Jeg har fulgt forfatterskapet til Petter Fergestad siden Armageddonalgoritmen i 2017. Året etter kom Og himmelens krefter skal rokkes ved, som sammen med Indras nett (som jeg ikke har lest) utgjør en trilogi. Saltstøtten kom i 2023, og det var første gang vi møtte Ola Linge og Amelda Kirogwe som vi møter igjen her. 

Forlaget om handlingen: 
Hjerneforskeren Ola Linge og hans kjæreste og kollega, Amelda Kirogwe, får inn en hjerneskadet pasient til klinikken sin i Drammen. Kombinasjonen av skade og behandling gir tilsynelatende pasienten overnaturlige evner. 

Eller kanskje noe langt mørkere? Pasienten knyttes til to mordsaker, og Ola og Amelda bistår politietterforskerne Krohn og Munthe i forsøket deres på å løse mysteriet og hindre at flere liv går tapt. Samtidig deltar Ola Linges klinikk i forskningsprosjektet «Superhuman», drevet av det internasjonale lege- middelfirmaet KnoWare. 

Bakteppet er at kunstig intelligens snart vil overgå oss, noe som kan bli starten på slutten for menneskeheten. 

I et kappløp med tiden prøver KnoWare å frigjøre slumrende superegenskaper i mennesket, som kunstig intelligens aldri vil kunne matche. Noe de anser som så viktig at enkeltskjebner blir uvesentlige.

Den superintelligente trettenåringen Adam blir lokket av sin sytten år gamle storebror Victor til å være med på en kjøretur i farens bil. Victor vil kjøre forbi huset til kjæresten sin Yasmin, som han ikke har fått kontakt med på en stund, og når de gjør dette ender det med at en bil forfølger dem, og forårsaker en ulykke.

Stefaren til Adam forsvinner ut av bildet når han forstår at Adams fantastiske hjerne kan ha blitt skadet, i ulykken. Dette er en av flere detaljer i historien som jeg syntes var litt søkt. At Adam og Victor aldri sa til noen at de ble forfulgt, og luftet sine bekymringer for Yasmin for de voksne, syntes jeg også var rart.

Ola Linge som er i San Fransisco på konferanse forsnakker seg big time, om det lett anonymiserte forskningsgrunnlaget sitt Adam. En pengesterk og supergrisk amerikaner følger etter Linge tilbake til Norge, og tar opp jakten på Adam. Igjen undrer jeg meg over at ikke Linge selv skjønner hvor verdifull Adams hjerne er for forskningen han selv driver med, og at amerikanerens besøk, ikke er vennligsinnet.

Historien har flere elementer enn de jeg har nevnt her, jeg vil ikke røpe for mye, men det at Adam går i frykt for å bli tiltalt for en kriminell handling, syntes jeg også var litt tynt. Det var interessant å lese om KI-utfordringen verden står overfor, og jeg likte forslagene til hvordan mennesket kan unngå å bli overlistet av kunstig intelligens.

Adams tredje øye er en lettlest spenningsroman, med korte luftige kapitler. Selv om jeg nevner noen innvendinger her, så hadde jeg glede av å lese boken. Historien er spennende og drives raskt fremover, uten at leseren får alt servert med en gang, så litt er det å gruble på underveis.

Jeg anbefaler gjerne Adams tredje øye videre ⚃

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 328

Kilde: Leseeksemplar 

Brenda Ann likte ikke mandager av Bjørn Bottolvs

Bjørn Bottolvs er forhenværende 1.betjent ved Oslo politidistrikt. Etter å ha skrevet barnebøker i fire år, debuterte han som krimforfatter med Kometen i 1999. Serien som startet med Kometen, kom opp i 10 bøker og hadde sin handling fra Majorstua Politistasjon, hvor han selv jobbet. Etter noen skjønnlitterære titler, er han med årets utgivelse tilbake i krimsjangeren. 

Forlaget om handlingen: 
Nitten år gamle Ingrid drømmer om å gifte seg med Lars Monsen når han blir lei av syngedama si. Isteden skyter hun en drosjesjåfør med pistolen hun har funnet i morfarens hytte. 

Mens hun etter fattig evne prøver å skjule sporene etter ugjerningen og komme seg hjem, reflekterer den sorgtunge jenta over forholdet sitt til bestefaren som to uker tidligere gikk gjennom isen på Grunntjønn. Selv om det hadde vært unormalt kaldt, var det ingen som trodde at isen kunne holde en voksen mann. Og det gjorde den jo heller ikke. Samtidig jobber politiet for å finne ut hvem som drepte drosjesjåføren. Kan han ha blitt drept av en kvinnelig passasjer mens han forsøkte å voldta henne?

Det er en ung dame i sorg vi møter i denne historien. Savnet etter Moffa sitter dypt i henne, hun snakker ikke om det med noen, men den forvirrede oppførselen hennes og ikke minst tankene hennes sier alt.

Handlingen utspiller seg over knappe to døgn. I begynnelsen veksles det mellom den kvelden og dagen før, så leseren er hele tiden på det rene med at det er Ingrid som har drept drosjesjåføren. Jeg var i undringsmodus da jeg leste, og siden årsaken til drapet ikke sa seg selv med det første, så varte spenningen rundt dette lenge.

Jeg lot meg begeistre over alle minnene Ingrid har fra naturopplevelser med sin kjære Moffa. Her skildres gleden over å høre lydene fra skogsstien, over å nå frem til den faste hvilestenen, og å stryke fingeren over tynne ishinner på pyttene underveis.

Moffa lærte henne å sette pris på neglesprett og ikke minst den øredøvende stillheten, som en kan oppleve i skogen eller på fjellet, hvis en er heldig. Når lydene fra fuglene generelt og rugden spesielt blir et tema, vris handlingen umerkelig mot det som kan være en utløsende årsak til ugjerningen hennes.

Tittelen på boken er fra I don`t like Mondays, Bob Geldof sin sang fra 1979. Flere referansetips til handlingen får vi gjennom Tarjei Vesaas, i Unn og Siss fra Is-slottet, og Mattis fra Fuglane. Nå skjønner leseren fort årsaken til hvorfor Moffa spente på seg skøytene når han visste at isen ikke holdt ham, og kanskje også i litt videre betydning, hvorfor Ingrid klikket denne dagen.

Å være alene om stor sorg og ikke ha noen å dele savnet sitt med, gjør den som lider ekstra ensom. Dette er et heftig tema, som det burde være umulig å skildre godt på 152 sider, men det greier Bjørn Bottolvs med glans. 

Ved hjelp av kjente referanser blir antydningene i denne historien tydelige for de fleste. Når en i tillegg får skildret en relasjon som er fylt av tillit og kjærlighet, og det hele krones med dyp respekt og kjærlighet til hva naturen har å si oss, så er jeg som leser solgt. 

Når dette er sagt, intrigen bygges i følelsene, men handlingen holdes i hverdagen. Politiet blir koblet inn, og de driver sin etterforskning som seg hør og bør. Det er altså en krim dette, men for meg ble det en dypt rørende roman som engasjerte og fengslet fra første til siste side. 

Brenda Ann likte ikke mandager må du virkelig få med deg ⚅

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 152

Kilde: Leseeksemplar

Offerdyret av Henrik Fexeus - første bok i Mementotrilogien

Det er alltid kjekt når forfattere en liker å lese begynner på en ny serie. Henrik Fexeus er mentalist, og har skrevet mange bøker om menneskelige relasjoner. Offerdyret er første bok i en ny intens psykologisk spenningsserie om David Lund og stjerneadvokaten Florence Tapper. Her skriver han alene, de to bøkene jeg har lest av ham, Mentalisten og Sekten, skrev han sammen med Camilla Läckberg.

Forlaget om handlingen:
David husker ingenting fra de første 12 årene av sitt liv. Så da en ukjent kvinne kontakter ham og vil diskutere det som skjedde da han var liten, vil han helst ignorere henne. Like etter forsvinner kvinnen sporløst og David blir hovedmistenkt. Samtidig ser det ut som noen er ute etter ham og de han er glad i.

Med hjelp av advokat Florence Tapper, må David finne ut hvem som står bak det hele og hvordan det henger sammen med hans egen barndom. Hans egen hukommelse skjuler gamle hemmeligheter, og flere personer har alt å tjene på at disse ikke blir avslørt.

Her avdekkes et mysterium i to tidsperioder der sannheten er både større og mer ødeleggende enn noen er i stand til å forestille seg.

Henrik Fexeus klarer seg godt som forfatter på egenhånd. Offerdyret skiller seg tydelig ut fra de to andre bøkene, hvor han bruker sine erfaringer som mentalist i skrivingen sin. De to andre bøkene er +/- sekshundre sider, så denne utgivelsen har fått en tiltrengt innstramming, det kunne jeg like.

Den 35 år gamle programmereren David Lund, bor alene med hunden sin. Det at han ikke erindrer noe fra de første 12 årene av livet sitt, begynner nå å plage ham, så han har sluttet å ta medisinene som psykologen Johan har foret ham med hele livet. Denne Johan er en av morens gamle venner, og vært en farsskikkelse i Davids liv.

Pauline Mentzer kontakter David med ordene "min far kjente din mor vi må snakkes". Dette vekker oppmerksomheten til en sovende bjørn, og skal by på skremmende opplevelser for mange.

                    Hun aner ikke hvilken situasjon som venter henne på kjøkkenet. Hun må gå ut fra at hun er underlegen. Og hvis det er han hun tror det er, spiller det antakelig ingen rolle at alarmen går til politiet. De kommer ikke til å hjelpe henne uansett. Jeg tror du må komme med en gang, roper Anna.

I korte drypp er vi innom oppveksten til David, som bor på en avsides gård sammen med sin mor Ellen. Han får hjemmeundervisning, og forbys å bevege seg bort fra gården. Med jevne mellomrom ankommer en gruppe menn til gården, de fester og David underholder dem, i noe som jeg i starten oppfatter som uskyldig samkvem,. Skam og anger hos deltagere skal hinte om at alt ikke var så uskyldig som det kunne se ut som. 

Vi blir kjent med et stort persongalleri, Davids venner blir involvert på verst tenkelig måte, mens leseren stadig skjønner mer og mer av hva det er som har skjedd. Det føles nesten som å være David, som også får minnene sine klarere frem - ganske genialt gjort ☺

Er du klar for fengslende krim så er Henrik Fexeus sin nyeste på norsk, absolutt boken for deg. Den er et mysteriekammer som avdekkes, historien har høye spenningstopper men tar seg også tid til å bygge karakter og miljø. Jeg vet ikke hvordan to forfattere gjør det når de skriver sammen, men synes Offerdyret er mer ryddig enn de to bøkene han har skrevet med Läckberg. 

Etter den forrykende og veldig overraskende slutten på Offerdyret, ser jeg frem til neste bok i Mementotrilogien, med utålmodig forventning.

Jeg likte Offerdyret veldig godt og anbefaler gjerne boken videre ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 492

Oversatt av Morten Hansen

Kilde: PDF fra forlaget

De fortaptes øy av Max Seeck

Å lese Max Seeck har blitt en påsketradisjon hos meg, Heksejakt er den første boken i denne finske serien, og selv om det er fire år siden jeg leste den, sitter skrekken i kroppen fremdeles. Jeg fulgte opp med Jenta under isen og Djevelpakten som vant Gullnøkkelen for årets beste nordiske krim i 2023. 

Forlaget om handlingen:
Drapsetterforsker Jessica Niemi må komme seg vekk fra Helsinki. For å unnslippe både sjefene og medienes søkelys etter en voldelig gatekrangel, reiser hun til en liten øy i Åland. Planen er å finne fred og ro - men Niemis planer har en tendens til å avspore.

Tre eldre mennesker har også bestemt seg for å besøke øya. De er de siste gjenlevende av dem de kaller Duene - personer som flyktet fra Finland til Sverige under andre verdenskrig, og som endte opp på et barnehjem på øya.
Når en av Duene blir funnet drept, blir Jessica nødt til å finne ut hvem som står bak, og om dødsfallet kan ha noe å gjøre med de uhyggelige historiene om den lille jenta som en gang forsvant fra barnehjemmet.

En storm er på vei, og en morder går løs. Og det er bare starten.

De fortaptes øy føyer seg inn i rekken av krimhistorier med et godt plott, delvis fortalt gjennom to tidslinjer. Der Jessica Niemi er, beveger vi oss alltid litt ut av virkeligheten, gjennom hallusinasjoner og drømmer tar leseren del i hennes indre liv. 

Denne historien starter med at Helena Lappi, overkommisjonær ved voldsavsnittet sender en sterkt plaget Jessica på permisjon. Hun reiser til et tilfeldig valgt pensjonat på Åland for å slappe av, men utfallet av turen blir en helt annen.

Gjennom prologen fra 1982 og det historiske tilbakeblikket til 1946 utvides persongalleriet, som allerede inkluderer personalet, gjestene på pensjonatet og noen kolleger. Når leseren etter en tid skjønner hvem fra fortiden som er hvilke personer i nåtid, begynner det å bli spennende. 

Jessica Niemi er en helt spesiell person, med en traumatisk oppvekst. Hun ser syner, og tar i mot beskjeder fra sin avdøde mor, og i tillegg er hun søkkrik og har et litt vanskelig forhold til andre mennesker. I denne boken har hun et gryende forhold til Jusuf Pepple en av kollegene sine, noe som krydrer historien på flere måter.

Max Seeck krever litt av leserne sine, når han bygger plott, men han benytter seg også av klassiske spenningsmarkører, som å være isolert på en øde øy, og det at flere mennesker ikke er den, de har gitt seg ut for å være. At Jessica igjen tar saken i egne hender og kaster seg alene ut i et siste oppgjør med ondskapen, overrasket ikke meg.

Jeg satt pris på det lille innsynet i finsk krigshistorie , med vinterkrigen og fortsettelseskrigen hvor barn ble sendt i sikkerhet i Norge, Sverige og Danmark. Bakgrunnen for krimhistorien handler nettopp om returen av disse flyktningene, som ikke alltid hadde foreldre å komme tilbake til. 

Igjen leverer den finske krimforfatteren et godt stykke arbeid, boken er lettlest og vanskelig å legge fra seg, så jeg fosset gjennom den, med et fornøyd smil om munnen. Tåler du noen utenomjordiske elementer, vil du ha stor glede av denne serien, og leser du fra begynnelsen blir du godt kjent med hovedpersonen.

Jeg anbefaler gjerne De fortaptes øy videre ⚄

Les gjerne den fine omtalen på Artemisias Verden 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 365

Oversatt av: Tore Aurstad

Kilde: PDF fra forlaget

Det var påskekrimmen sin det! Rustskogen av Anders de la Motte

Rustskogen er den tredje boken i den hyllede krimserien om Leo Asker og "Avdelingen for fortapte sjeler". Jeg hadde bare lest De bergtatte første bok i denne serien, men jeg har fulgt dette forfatterskapet gjennom flere serier tidligere. Bok nummer to, Glassmannen ble bestilt på biblioteket, og lest før jeg satte i gang med denne ferskeste utgivelsen. 

Forlaget om handlingen:
Hvilke hemmeligheter skjuler seg i rustskogen? Politietterforsker Leo Asker begynner å få orden på den såkalte «Avdelingen for fortapte sjeler», og forfremmelse er innen rekkevidde. Det faller Jonas Hellman tungt for brystet, som lokker henne med en cold case han er sikker på vil knekke henne. 

Det dreier seg om et ti år gammelt drap på en kvinne i et torvhus, der fremgangsmåten har mystiske likheter med et to tusen år gammelt lik begravet i myra. Saken får ny aktualitet når noen urban explorers blir funnet på åstedet med offerets avkuttede finger. Asker får nok en gang hjelp av Martin Hill til å løse den merkelige saken, som tilsynelatende har mytologiske forbindelser til jernalderen. 

Historien til Leonore Asker og Martin Hill var fersk i hodet mitt da jeg begynte på Rustskogen, og det var en fin opplevelse. Anders de la Motte er en mester i å holde oppe spenningskurven, ved å gå fra den ene skumle scenen til den andre. Derfor ble jeg raskt fengslet av handlingen, og det holdt meg til siste side.

Det begynner med en forhistorie fra 1973, hvor uverdige arbeidsforhold i en torvmyr skildres. Så møter vi Filip og Lova, to unge mennesker som lager truecrime-innslag til Youtube-kanalen sin. De har på mystisk vis fått i hende en rusten nøkkel og en lapp med beskjed om at det på en gitt dato, er fritt frem å trenge seg inn i den gamle torvfabrikken og bilkirkegården som ligger like ved.

        Smilet hans slukner brått.
        Nå skuffer du meg virkelig. Jeg hadde håpet at vi kunne løse dette som voksne mennesker. Men du gir meg ikke mye valg. Han stikker hånden i jakkelommen og tar opp et par svarte latekshansker som han sakte trekker på seg.

Billen du ser på coveret er en åtselgraver, og denne skal få en rolle i historien. En skrekkinngytende stemning kryper innpå, når en leser om hunden som reagerer negativt på hornuglas uling. Her er bjørnekratt og rotvelter som lager skremmende skygger, fargene er bleket og matt, selv om det er juni måned, hva er dette for et sted? 

Sjefen for Avdeling for tapte saker, Leo Asker har blitt lovet forfremmelse etter det hun presterte i Glassmannen, men det er ikke bare positiv. Det er nemlig hennes mor som har trukket i trådene, og kollegene hennes rynker på nesen. 

Martin Hill er sykemeldt, han vil gjerne tilbake i jobb, men psykologen hans synes det er for tidlig (ref. Glassmannen) Når han blir kontaktet av Vilde som trenger hjelp til å ta seg inn i Rustskogen, benytter han sjansen til å få noe å gjøre, og ikke minst tjene de sårt tiltrengte pengene som hun tilbyr for jobben.

De fleste karakterene fra de forrige bøkene er med, Prepper-Per lusker i bakgrunnen, eksen til Leo som nå er svogeren hennes og ikke minst den geskjeftige moren, som også spiller en rolle. Alt som skjer, har en årsak, og mot slutten ser også leseren at alt henger sammen med alt. Spenningskurven tillater leseren noen få pustepauser, men ligger jevnt høyt hele tiden, så dette ble en skikkelig god påskekrim for meg, der jeg satt i minicamperen og leste om kapp med at batteriet på Kindelen holdt på å ta slutt. 

Har du ikke fått nok krim i påsken kan du glede deg til denne ⚅

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 501

Oversatt av: Bodil Engen

Kilde: PDF fra forlaget

Påskebilferie med camping og fjellturer

Vi benyttet påskeferien til å ta oss en runde på vestlandet. Turen strakte seg fra Bergen til Måløy, og på veien, både opp og ned, fant vi oss fjellturer å gå. Flere ganger ble det to turer for dagen, og innimellom pønsket vi ut hvor vi skulle overnatte på veien.

Etter å ha hatt familie på besøk på lørdagen, kjørte vi nordover, vi stanset på parkeringen til Fløgjen, som er en av to dagsturhytter i Kinn Kommune. Søndag startet vi med å gå den fine turen opp til Fløgjen, og vår første dagsturhytte i tidligere Sogn og Fjordane fylke.

Vi har besøkt flere hytter i "Hordaland", så da vi ankom Fløgjen, ble vi overrasket over at her ikke var ovn og ved.

Turen videre tok oss til Bremanger, her rigget vi oss til, som de eneste, på Iglandsvik Marina på Grotle. Dette er ikke egentlig en campingplass, for de eneste fasilitetene, i tillegg til strømtilkobling, var et par toaletter og en dusj. Heldigvis finnes det en innholdsrik nærbutikk like borti veien.

Grotlesanden, en av mange hvite strender i dette området

Turen de 527 høydemeterne opp til Vetehytta startet fra Grotle. 2 x Stoltzen rett opp, ble belønnet med et langt flatt strekke frem mot hytten. Tåken innhentet oss mens vi satt i hytten, så turen ned igjen ble guffen, da vinden også tok godt i oss. Planen var å gå den lange turen til Vetesanden dagen etter, men etter den våte turen til Vetehytta, fristet det ikke med en enda lengre og like våt tur, så vi satte nesen mot Måløy.

Vetehytta innhyllet i tåke

Dagsturhytten på Kletten har en farlig tilkomst like ved det travle landfestet til den store fine broen. Hytten ligger på 138 meter og til tross for skikkelig blautaskitsti, tok det oss bare 20 minutter opp. Utsikten er det ingenting å si på, men her skulle det ikke vært lagt opp til masseutfart.

Nær Nordfjordeid ligger Naustdalskamben 475 moh. og her ville vi opp. Turen på 3,4 km hver vei, gikk gjennom variert terreng, litt vått etter nattens regn, men en fin tur som tok 1 time å gå. Bruk gjerne UT.no når du skal finne innsteget til turene, for sogningene byr på så mange alternative ruter, at det er lett å bli forvirret. 

Nausdalskamben 475 moh

Vi kjørte videre til Loen hvor vi la oss til for to netter på Lo-Vik Camping. Lite folk og fint vært fikk oss til å slappe godt av her. Frode syklet sine kilometer mens jeg tok i bruk hengekøyen min for første gang. 

Dag to i Loen kjørte vi tilbake til Stryn, hvor vi fikk oss en fin tur opp til Kloppemyrhytta. Turen starter nede ved Stryn stadion og er ikke lang. Ved å slenge på en sløyfe videre oppover fikk vi se det fascinerende elvegjelet, hvor Vikaelva gjennom mange år, har meislet seg dypt ned gjennom fjellet. 

Vi gikk helt opp til vinterlandsbyen, og kunne studere den i all sin vårlige prakt (uten snø) En fin dag ble avsluttet med en tur innom sportsbutikkene og middag på Stryn kaffebar.

Kloppemyrhytta i Stryn

Morgenen etter kjørte vi til Førde, via Sandane, hvor vi gikk den gøyeste turen denne ferien. Før vi kom i gang fikk vi øye på en god gammel bollebutikk, hvor køen sto ut døren. Etter å ha handlet der, skjønte vi hvorfor, for her kunne de sitt fag. 

Draumekvila ligger 225 moh, men turen kan enkelt gjøres mye lengre. Vi var oppe på 457 før vi begynte returen og endte med en tur på nesten 8 km. Det er Trivselsskogen som gjør turen så artig, her er det treningsapparater, eventyrfigurer, en fantastisk foss, sherpatrapper og mye annet artig å henge blikket på mens en går. 

Draumekvila i Sandane

Før vi kjørte videre til Førde, som var målet for dagens kjøretur, stoppet vi i Jølster og tok turen opp til dagsturhytta Fjellro. Innsteget til stien var lett å finne, og turen opp til 460 moh gikk så greit, at vi tok en liten runde på toppen, før vi tuslet ned igjen og kjørte til Førde Camping. 

Fjellro med sin fine utsikt over Jølster

På Førde Camping fant vi oss godt til rette, etter å ha brukt Lo-Vik sine fasiliteter fra tidlig 70-tall, med dertil farger og lukter, var det en fryd å få tilgang til fletta nye dusjer og toaletter i Førde. Varmt vann til alle, og ingen kø er gull verdt for slitne campere. Solen ønsket oss velkommen, i den grad at vi ved hjelp av glidelåsene i forteltet, kunne lage oss en lun hule.

Morgenen etter kjørte vi til Naustdal hvor vi gikk opp til Steinkorshytta som ligger på 716 moh. Siden vi kjørte et stykke opp, ble det bare 471 hm på klokken, men for en fin tur det ble. Her har de forbedret stien med svære skiferblokker som var dyttet ned i myren, en fryd å gå på for oss fjellvandrere. 

Endelig kom vi til en hytte med ved og ovn, så Frode fikk kost seg med å fyre i, mens vi lyttet til Lindmo & Co, før vi stabbet oss nedover bakkene igjen. På vei ned traff vi på tre vandrere på vei opp, og kunne glede dem med at hytten allerede var varm ☺

De fleste hyttene har kaggedo, så om det blir krise, er det mulig å gå avverget den. Dette er et av de finere avtredene, så den får være med på oppsummeringen. 

På ettermiddagen syklet Frode, mens jeg tok turen opp til den urbane hytta Gytta, som ligger 255 moh. Jeg gikk fra campingen, så det ble litt vel mye tur på asfalt, når jeg endelig nådde skogbunnen gikk det bratt oppover, sammen med mange andre turister og fastboende som også nøt finværet. 

Vi takket for oss på Førde Camping og la i vei mot Bygstad hvor dagsturhytten Skaraly troner nesten 700 meter over havet. I forbindelse med motbakkeløpet Storhesten Opp, ble det i sin tid anlagt skogsbilvei et godt stykke oppover fjellsiden, så det tok oss bare 40 minutter å gå de siste 290 høydemetrene. I dag var det flere fjelltravere ute å gikk, og til og med en storfamilie, som bar med seg ski til toppen av Storhesten - sprekt!

Tåken kom og gikk på Skaraly, da vi gikk ned var det sludd i luften

Vel nede begynte vi på hjemveien sånn på ordentlig. Vi kjørte rett vest mot Askvoll, og i Holmedal Sentrum fant vi oppgangen til Nykshytta 460 moh. Ved å følge en steinete kjerrevei med god merking, fant vi veien opp uten å tenke noe særlig. Etter en liten hvil, returnerte vi for å fortsette ferden, som endte i Eivindvik. 

Fra Nykshytta kan en se store deler av stien opp

I Eivindvik, nærmere bestemt Holmedal, tok vi turen opp til Gulakvila. Den tok bare 20 minutter, så dette ble den korteste turen på denne turnèen. Stien opp gikk i flott skogsterreng og utsikten var det ingenting å si på, så at dagens tredje tur var kort, gjorde ingenting. Vi hadde noe mer å glede oss til, for på veien hadde vi stoppet ved Gulatinget tusenårsstad, som vi gjerne ville studere litt nærmere.
 

Solen gikk bak trærne da vi holdt hønsene på loftet med selskap

Ved tusenårsstedet er det en fin park med artefakter fra vikingetiden og et massivt kunstverk av selveste Bård Breivik. Plassen har stor parkering som ikke var merket med "no camping", og i tillegg et servicehus hvor både toaletter og dusj var tilgjengelig hele døgnet. For farende fant som oss er dette gull verdt, så her slo vi oss ned, for det som skulle bli den kaldeste natten på denne påsketuren. 

Bård Breiviks minnesmerke over at Gulating ble flyttet til Bergen

Håper du har kost deg på ferden, det har i alle fall vi. 12 fjellturer på 6 dager er en fryd for fjellglade folk som oss. At vi får tips til hvor vi skal gå gjennom prosjektet Dagsturhytta er helt topp, noe vi gjerne fortsetter med når vi skal sørover i sommerferien. 

Håper du har hatt en like fin påske som meg 💛

Urkraft - slik henter du mental styrke i naturen av Erik Bertrand Larssen

Det er 12 år siden jeg leste Erik Bertrand Larssens bok Helvetesuka, og ble så inspirert at jeg tok utfordringen og laget min egen helvetesuke. For en opplevelse denne uken ble, mestringsfølelsen fikk virkelig et dytt oppover den gangen. Uken etter jeg leste Urkraft erfarte jeg at jeg hoppet inn i ting, som jeg gjerne ville delegert til gubben - og fikk det til!

Forlaget om handlingen:
Å klare seg alene i naturen gir mestring, selvtillit og trygghet. Hvis du kan bygge en gapahuk, finne Nordstjerna og tenne et bål, kan du overleve ute. Slike ferdigheter vil også lære deg hvordan du kan følge drømmen og leve det livet du ønsker. Boka er en guide til å gjenopprette balansen mellom det moderne livets krav og våre dypeste instinkter. 

Fra å finne veien i krevende terreng til å skape varme i kalde netter, utforsker Erik Bertrand Larssen hvordan denne kunnskapen kan hjelpe oss å leve mer bevisst, robust og fryktløst. Mental styrke bygges med praktiske ferdigheter og evnen til å pushe egne grenser. Tør du å prøve et døgn alene i skogen, uten hjelpemidler? Å klare seg alene i naturen gir mestring, selvtillit og trygghet.

Søndag ble min hviledag denne uken, med en lang fjelltur bak meg på lørdag, og planer om tur over "Vidden" på mandag. Jeg småjogget bort til biblioteket og hentet Urkraft, som jeg har ventet lenge på. Solen skinte, og selv om det var kaldt satt jeg ute og fikk farge på beina, mens jeg fordypet meg i bokens tematikk og budskap. 

Boken er delt i 8 deler, og hver del er delt i to, en didaktisk del og en litt mer filosofisk del. Det er ryddig og logisk delt opp, og veldig behagelig å lese. Den praktiske delen krever litt av leseren, i alle fall hvis du som meg, har ønske om å bevege deg utenfor komfortsonen og faktisk gjennomføre oppgaven som skisseres opp.

Larssen bruker seg selv og sine erfaringer, både som barn, ungdom og som voksen. Han har opplevd mye og gjennomført utfordringer vi dødelige bare kan drømme om, men allikevel greier han å formidle sin tro på at også jeg kan greie å gjennomføre "Øvelse ensom".

De som kjenner meg tenker sikkert at det greier hun lett, for jeg har ikke problemer med å være alene. I 2013 gjennomførte jeg 24 timer uten søvn, uten problemer, men da var den største utfordringen å holde seg våken. Denne gangen er det snakk om å komme seg ut i naturen, med minimalt med utstyr, se bare her:
 

Ikke finn på å gjøre dette uten å ha lest og repetert det du må kunne, for å gjøre dette. Boken beskriver hvordan en bygger en gapahuk for natten, som er tørr nok til at du får sove (uten sovepose og liggeunderlag). Finner du Nordstjernen finner du også retningen, men her får du mange flere tips om hva som kan peke rett vei.

Å lage bål uten fyrstikker er en kunst, men den kan læres, for varme trenger du. Så var det mat da, det skal du heller ikke ha med deg. Menyen er ganske utfordrende i mine øyne, brennesle, røtter og ugress fungerer bra, men frosk, mus, gresshopper, maur og snegler sliter jeg litt med. Får skylde på at jeg er vegetarianer og styre unna.

Innerst inne vet vi det jo: Vi må kutte ut dårlig mat og å se timevis på telefonen hver dag. Vi må bevege oss mer, bli mer offensive, være en ekte venn, ta vare på dem rundt oss, tørre å ta i et tak, tørre å fryse, være sultne og slitne. Det er mulig å finne ro og fjerne stress. Vi kan bli mer robuste! Det blir vi ikke ved stadig å drømme mer materielle goder, sammenlikne oss med andre og forsvinne i det digitale.

Del to i disse 8 kapitlene tar for seg styrken i oss, selvfølelsen og motet som trengs for å helt på ekte, være den vi er. Vi lærer å bli bevisst på egne verdier og prinsipper, at vi må tåle oss selv, ved å erkjenne og akseptere sårbarheten vår, og ikke minst ta ansvar for egne valg.

Larssens mange refleksjoner rundt det å være menneske gikk rett hjem hos meg. Noen ganger rettet jeg meg opp i ryggen da jeg leste, da jeg skjønte at jeg allerede gjør noe av det han råder oss til. Boken er ikke en klassisk selvhjelpsbok, selv om mange av justeringene som belyses, garantert vil hjelpe en i hverdagen. 

Å være i flytsonen er vel noe alle som har opplevd det, drømmer om. Det som skal til, er en utfordring på noe en har litt kunnskap om, og den mestringen du føler mer og mer, gjør at du holder deg i den boblen som gjør at du ikke merker at timene flyr. 

Det er en fryd å lese en bok som setter ord på følelser og opplevelser jeg har erfart, samtidig som den byr på nye utfordringer og ny kunnskap. Jeg anbefaler boken på det varmeste til alle som ønsker å ta tak i livet sitt på en positiv og livsbejaende måte. Bare så det er sagt, du trenger ikke være friluftsentusiast for å ha glede av denne boken ⚅

Nå pakker vi for å reise en uke med minicamperen vår. Målet er Bremanger, vi har planer om å gå til Vetlesanden, som er en av de fine strendene i kommunen. Det er en lang tur, bratt og bløtt blir det og, men etter å ha lest denne boken tenker jeg at "det er bare å hive seg av gårde". PC`en blir hjemme, så nå blir det en uke ute i naturen, helt uten livstegn fra meg på bloggen☺

God påske alle sammen!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 260

Kilde: Biblioteket