Oppsummering av årets første lesemåned

Det måtte jo bare gå som det gikk. Jeg bestemte meg for å lese mye mindre i år enn jeg har gjort de siste årene, men siden jeg samtidig heiv meg rundt på både diktlesesirkel, 1001-lesesirkel og lesing av Nobelprisvinnerkvinner, så gikk jo hovedmålet for årets lesing åt skogen.

Dette leste jeg altså i januar:

1. Merete Morken Andersen - Blodet i årene - 5  - Amalie Skram
2. Roar Sørensen - Mørkets blod - 5
3. Peter May - Coffin road - 5
4. Paulus Hochgatterer - Dagen da min bestefar var helt - 5
5. Mattias Edvardsson - En helt vanlig familie - 5
6. J.D. Salinger - The catcher in the rye - 5  - 1001-lesesirkel
7. Nadine Gordimer - Et eget liv - 5  - Nobelprisvinnerkvinne
8. Pedro Carmona Alvarez - Buktalerens rike - 5
9. Claudio Fava - Ti minutters stillhet - 6
10. Lucinda Riley - Månesøsteren - 4
11. Zadie Smith - Hvite tenner - 5
12. Målfrid Jensen - Farmor er hippie - 4 - Diktlesesirkel
13. Håkan Nesser - De venstrehendtes forening - 5
14. Vidar Sundstøl - Hullet han krøp ut av - 3
15. Domenico Starnone - Bånd - 5
16. Rebecca Wexelsen - Hotell Montebello - 5
17. Sylvia Plath - Glassklokken - 4 - 1001-lesesirkel
18. Toril Brekke - Kobrahjerte - 6
19. Elfride Jelinek - Pianolærerinnen - 4 Nobelprisvinnerkvinne + 1001bok
20. Margret Skjelbred - Hadde jeg vinger - 5
21. Klara Hveberg - Lene din ensomhet varsomt mot min - 6

Krim/spenning: 5

Romaner: 13

Sakprosa: 1

Noveller: 1

Dikt: 1

Jeg er særdeles fornøyd med utvelgelsen av bøker, noe terningkastene er et vitne på. Med tre 6`ere og tretten 5`ere på tjueen bøker, går det virkelig ikke an å klage. Jeg har lest "gamle" bøker og flere bøker fra 2019 enn planlagt, noen store "blockbustere" men også utgivelser av ukjente forfattere, fra små forlag. 

Kulturelle eller litterære opplevelser utenfor boken har det ikke vært så mange av. Jeg var på et foredrag om Marie Hamsun. Det er Anne Hege Simonsen som har skrevet en biografi om henne som virket veldig interessant. Jeg har også startet sesongen i DnS og i Harmonien, så jeg har sett Våre barn, et tankevekkende stykke om hva vi gjør med kloden vår, og sett Amadeus, hvor Bergen Filharmoniske Orkester, med kor sto for "filmmusikken". 

Selv om jeg har lest alt for mye, så gir jeg meg selv et klapp på skulderen for å ha malt stuen og ett rom til i huset. Jeg har vært ute på to lange fjellturer, men det er dessverre alt, skylder på snø og is og regn og vind og mørke etc. (kommer sterkt tilbake når solen viser seg på ettermiddagene)

Takk Beathe, Elida og Anita for spennende utfordringer i januar, og takk til alle dere som har lagt igjen noen ord på bloggen, kommentarer er gøy! Gleder meg til å lese og skrive i måneden som kommer, nå skal jeg ta meg en runde og se hvordan dere andre har oppsummert januar ☺

Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek

Elfriede Jelinek kommer fra Østerrike og er en av 14 kvinner som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Jeg har latt meg utfordre til å lese noe fra alle disse kvinnene, og har med denne kommet til 6/14. Pianolærerinnen er hennes mest kjente verk som kom ut i 1983. Hun mottok Nobelprisen i 2004, og året etter kom boken ut på norsk.

Forlaget om boken:
Pianolærerinnen er en rasende skildring av en kvinnes ensomhet og av det samfunnet hun lever i, av seksuell kulde og kvinnelig masokisme, men gir også et rystende bilde av Østerrike og resten av den vestlige verdens myter om et godt og rettferdig samfunn. Den 35-årige pianolærerinnen Erika Kohut deler hjem og dobbeltseng med sin tyranniske mor. Like innestengt som hun lever der, like brutalt lever hun i hemmelighet ut sine undertrykte lyster. Full av desperasjon over sitt eget liv og over omgivelsenes forstillelser og kulde søker hun tilfredsstillelse på de mest obskure steder, for eksempel i utkanten av Wien, der hun i smug betrakter folk som ligger sammen i parker, eller prostituerte på jobb. Men ingen kan hjelpe henne ut av den fortvilte situasjonen hun befinner seg i.

Da jeg startet å lese trodde jeg at det var moren som var pianolærerinnen, og at hun bodde alene med et lite barn. Teksten føltes litt vanskelig å få tak på, det smuldret liksom opp mellom fingrene på meg, men så gikk det opp for meg at "barnet" i dette forholdet er den 35 år gamle pianolærerinnen.

Dette er en lite handlingsmettet historie, her er mye dialog, og enkelte sekvenser tværes ut i lengste laget. Jelinek  bruker korthogde setninger og et ganske så grovt språk, men hun skriver frem et bilde av en ganske så ødelagt kvinne, med ordene sine. Kun med noen korte setninger får vi vite bakgrunnen for at Erikas musikerkariere endte som den gjorde, og at hun nå "bare" tar imot elever. Vi hører lite eller ingenting om disse elevene, bortsett fra Walter Klemmer som forelsker seg i henne, og gjør det til sitt mål å få henne som kjæreste.

I begynnelsen av historien hører vi om mor som kjefter, truer og kontrollerer datteren sin. Jeg kan forstå hvorfor Erika skader seg selv, etter å ha fått føle på hva moren utsetter henne for. Med tanke på at hun nå er den voksne forsørgeren i dette parforholdet, kan en bare forestille seg hva Erika har gått gjennom i barndommen.

Vi får et litt nifst innblikk i Erikas seksuelle preferanser. Hun er egentlig livredd for nærhet, og vil ikke at noen skal ta på henne, men hun tenner på å se på andre. I en sekvens tidlig i boken får vi høre om fetteren, hans genitalier og hva han gjør med henne, som kanskje har preget henne som voksen.

Tyrkerne kjenner bueformene godt fra før, som et vagt minne fra moskeene. Kanskje minner det hele om haremet deres. en fullstendig uthult brobue full av nakne damer. Den ene alltid etter den andre, alle har sin tur. Et lite Venusfjell. I miniatyrformat. Nå nærmer herr Tannhauser seg og anker staven sin mot fjellet. T-banebuen er laget av murstein, og innenfor har noen og enhver forelsket seg i en av disse vakre damene.

Erika avviser de andre mennene med blikket, og selv om hun føler at hun råtner opp innvendig entrer hun Venusgrotten, med notevesken under armen.

Dette er en roman som jeg synes det er vanskelig å mene noe om. Den utfordrer meg, ryster meg og i perioder så kjeder den meg faktisk. Det blir mange følelser på en gang, og selv om karakterene og handlingen ikke biter seg fast i minnet mitt i særlig grad, henger følelsen av ubehag igjen lenge.

Det er Beathes bibliotek som har lokket meg til å lese alle de kvinnelige nobelprisvinnerne, og hun har skrevet en nydelig omtale av Pianolærerinnen. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1983/på norsk 2005

Sider: 260

Kilde: Biblioteket

Glassklokken av Sylvia Plath

Glassklokken er en roman som har oppnådd kultstatus, siden handlingen har sterke biografiske trekk med forfatterens eget liv. Sylvia Plath har gått inn i historien som en av de unge døde, siden hun tok sitt eget liv bare 31 år gammel, og det samme år som denne romanen kom ut. Romanen finner vi igjen i 1001 bøker du må lese før du dør, og passer fint inn i januarkategorien til Elidas 1001-lesesirkel denne måneden.

Forlaget om handlingen:
Glassklokken ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas få måneder etter forfatterens død. Et grunntema i beretningen er selvmordet. Unge Esther Greenwood kjemper to kamper, én mot hennes eget begjær etter gode karakterer, kjærester, et vakkert utseende og karriere - den andre mot mental sykdom. Etter å ha tilbrakt en måned i New York som premie i en novellekonkurranse, blir hjemkomsten til sommerhete Boston et sjokk. Esther får vite at hun ikke er kommet inn på det forfatterkurset hun har søkt på. Snart er sammenbruddet nært, og livet under    «glassklokken» begynner.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1963
Sider: 202
Kilde: Biblioteket

Jeg leste denne romanen uten å vite noe om forfatteren. Derfor var jeg ikke påvirket av Sylvia Plaths historie, både som oppegående og flink, men preget av det mørke som til slutt tok livet av henne.

Flere omtaler jeg har lest av denne boken har skildret den som mørk og vond å lese. Selv leste jeg den med lett hjerte, spesielt første halvdel, hvor handlingen mest dreide seg om den unge Ester Greenwood som hadde et påkostet månedsopphold i New York. Her var det litt snakk om den faglige grunnen til at hun oppholdt seg i NY, men aller mest dreide det seg om klær, fester, utseende og sladring - sånn som det gjerne (?) er med unge jenter.

   Da jeg var nitten var renhet det store spørsmålet. 
   Istedenfor å se verden oppdelt i katolikker og protestanter eller republikanere og demokrater eller hvite menn og svarte menn eller til og med menn og kvinner, så jeg verden oppdelt i folk som hadde ligget med noen og folk som ikke hadde det, og dette lot til å være den eneste virkelig vesentlige forskjellen mellom mennesker. 

Halvveis i boken dreier stemningen seg helt, og først nå plukker jeg opp små tegn på at hovedpersonen har en mental utfordring. Hun har reist hjem til sin mor i Boston og sliter med veldig forvirrende tanker som resulterer i at hun tar uheldige avgjørelser. Hun slutter og sove, og det hele baller sånn på seg at hun til slutt blir innlagt.

Skildringene i den siste delen er vond å lese, men jeg hadde ikke opparbeidet nær nok relasjon med hovedpersonen til at jeg følte fortvilelsen hennes på kroppen. Måten depresjonen hennes forsterker seg på er glimrende skildret, og den siste delen føltes for meg, sylskarp i forhold til begynnelsen.

Ebba Haslund har skrevet et flott etterord til boken, hvor hun skildrer Sylvia Plaths liv, og hvordan hun med Glassklokken skrev seg inn i selvmordet. Selv syntes jeg Glassklokken minnet om The Catcher in the rye som var den første 1001 boken jeg leste i år.

Det var omtalen på bloggen Beathes bibliotek som fikk meg til å hive meg rundt å lese to 1001-bøker i januar, så sjekk gjerne ut hennes tanker om boken!

Bånd av Domenico Starnone

Domenica Starnone = Elena Ferrante?? Ikke vet jeg, men i denne romanen er vi tilbake i Napoli i en historie fortalt på den samme neddempede måten som Napoli-kvartetten. At Bånd falt i smak hos meg, er det ikke tvil om, så jeg gleder meg til lenger ut på året, når hans andre bok på norsk Spøk, er å få tak i.

Forlaget om boken:
Bånd er en liten, ubehagelig og veldig god roman om gammelt grums. Et psykologisk portrett av en dysfunksjonell familie.

Som så mange ekteskap har Vanda og Aldos vært gjenstand for krangler, slitasje og rutinenes nedbrytende kraft. Likevel har det overlevd. Eller det virker sånn. Bruddet i ekteskapet deres ligger langt tilbake i tid, men hvis man ser nærmere etter, er sprekkene og manglene åpenbare. Det er som en skjør vase som kan gå i stykker ved den minste berøring. Eller har det kanskje allerede gått i knas uten at noen vil innrømme det.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2018

Sider: 172

Kilde: Leseeks

Bånd består av tre deler, hvor vi foretar et temmelig stort hopp i synsvinkel og årstall mellom hver bok. Aller først  er vi i 1974, paret Vanda og Aldos har vært gift i 12 år, de har to barn, Anna på 5 og Sandro på 9. Aldos er forlengst kastet ut av deres hjem, og bor i Roma med sin elskerinne Lidia. Historien får vi gjennom brev som Vanda skriver til Aldos, og vendepunktet er at Aldos vil flytte hjem igjen.

Når det så hoppes fremover er Vanda og Aldo i syttiårene. De er sammen igjen, og synes å ha vært det en tid. Når de kommer hjem fra ferie er leiligheten deres ramponert og katten er sporløst forsvunnet. Aldo bruker tid på å gå gjennom tingene, ikke så mye for å bidra til ryddingen, men for å forsøke å spore opp et knippe nakenbilder han har hatt gjemt vekk, og som nå synes å være det eneste, bortsett fra katten, som er tatt fra leiligheten.

I den avsluttende delen av boken er det de to barna vi følger. De er begge i slutten av førtiårene, og er preget av sin oppvekst og voksenliv, sammen med foreldre som har vært alt annet enn kjærlig og inkluderende. Tidsmessig befinner vi oss nå bare en uke før den forrige delen, og vi får avklart hendelser vi allerede har hørt om. Boken avrundes på en fin måte, som kan oppleves både konkluderende og "litt" åpen.

Domenico Starnone har et vakkert språk, en skulle tro jeg hadde lest boken på italiensk, jeg greide i alle fall å suge til meg atmosfæren fra bydelsleiligheten deres, av varme, lukter og stemninger. Han har noen flotte setninger som: "man må gi følelsene grammatikk og syntaks" eller "å sperre barna inne i sin egen påtrengende logikk".

Liker du den napolitanske stemningen, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Bånd ☺

Beathes bibliotek har også en flott omtale av boken!

Kobrahjerte av Toril Brekke

Etter å ha lest ferdig Kobrahjerte måtte jeg ha en pustepause. For en roman! Skulle ikke forundre meg om dette forblir årets beste leseopplevelse, for denne historien hadde absolutt alt.

Forlaget om boken:
Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.

Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?

Når en leser forlagets introduksjon til boken, kan en tro at dette handler om en tenårings famlende seksualitet. Det gjør det ikke, for her møter vi en ung reflektert kvinne som ønsker å forstå, både seg selv og menneskene rundt seg.

Fra sin kusine i Paris får hun, sammen med en beskjed, tilsendt boken Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir. Beskjeden lyder "få deg en elsker", noe Agathe finner litt underlig, siden hun aldri har hatt en kjæreste.

Beauvoirs roman handler om kjernefamiliens tvangstrøye og mennenes dominans, det er en feministisk roman, som gjør sterkt inntrykk på hovedpersonen vår, siden hun selv lider under at moren har stukket av fra familien. Kjernefamilie og likestilling er sentrale tema i boken, men den ene karakteren er vietnamesisk og vi befinner oss i 1965, så tematikken strekkes lengre enn som så.

Karakteroppbyggingen er helt formidabel i denne historien. Vi møter først en ung jente som er stille og usynlig. Hun er ikke deprimert, men melankolsk og likeglad med det meste. Hun føler nederlaget på kroppen når hun ikke tør å gjøre det hun vil, og spør seg selv hele tiden "vil jeg være tydelig i verden?"

I fortsettelsen dreier handlingen seg vekk fra Agathes person, og over på de store spørsmålene. Hun melder seg ut av statskirken og nekter å gå med Nei til atomvåpen merke, selv om hun er motstander av atomvåpen. På skolen går de politiske diskusjonene varm, og fremdeles ble betegnelsen "kommunist" slengt etter de som hadde en mening hvor dette kunne hefte seg. Hun forstår at mormoren og morfaren er uenige i sentrale spørsmål, og voksen som hun er, ber hun dem om hjelp til å gjøre seg opp sin egen mening.

Kobrahjerte er en roman med høy fremdrift, teksten er lineær uten tilbakeblikk og digresjoner, så leseren kan gi all oppmerksomhet til det som skjer. Romanen er handlingsmettet, alle karakterene er der av en grunn, og har en viktig rolle. Mot slutten begynner spenningskurven å peke merkbart oppover, og selv om avslutningen er temmelig avklart, satt jeg igjen med tanker om at det egentlig var litt trist det som skjedde på slutten.

Toril Brekke bruker et nydelig språk i romanen sin, og greier med denne historien å fengsle meg totalt. Etter endt lesning følte jeg at hun har røsket litt i meg, og fått meg til å tenke.

Jeg kan ikke si annet enn at denne MÅ du lese! 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

Rebecca Wexelsen debuterte i 2017 med langdiktet Så faller jeg, hvor vi møter en hovedperson som kommer til kort med mye i livet. I Hotell Montebello møter vi den samme mennesketypen, som sliter med sine relasjoner til andre. Jeg likte denne romanen hakket bedre enn diktet, så jeg anbefaler gjerne Hotell Montebello videre.

Fra bakpå boken:
Nina merker en svulst på halsen, og prøvene fastlegen tar sender henne videre til Radiumhospitalet hvor hun får påvist kreft. Det er på pasienthotellet mesteparten av handlingen utspiller seg, en artig scene for det drama vi blir vitne til. Den unge damen vi blir kjent med studerer astronomi, men det er hennes bunnløse ensomhet, jeg som leser dykker dypt i. Hun får ikke kontakt med sine medstudenter, hun har skjøvet fra seg sin far og sin mor, og søsteren Julie hører vi om langt ute i romanen.

Jeg er glemt. Det er ingen som lurer på hvorfor jeg ikke lenger dukker opp på forelesningene. Ingen spør om det har hendt noe, om jeg har det bra, om jeg kanskje har flyttet, eller om jeg i det hele tatt lever. 

Nina elsker å bo på pasienthotellet. Selv om hun prøver å styre unna folkene der, blir hun kjent med "likeverdsmennesket" Berit, som jobber som frivillig blant pasientene og miljøarbeideren Ivar som steker vafler hele dagen. Hun blir også kjent med flere pasienter, blant annet musikeren Alf, og pillepusheren Tore.

Etter å ha vokst opp som et irriterende element i søsterens bakgrunn, og med en mor som til stadighet sa: - Dette snakker vi ikke mer om, så har Nina utviklet en selvtillit på bunnivå. Hun trenger å bli tatt vare på, å få lov å være svak og ønske støtte, men hun forventer ingenting av sorten, fra de rundt seg.

Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.

Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.

Du kunne like gjerne ikke eksistert.

Det er noen neddempede karakterskildringer Wexelsen byr på, de balanserer på kanten av parodi, men bikker aldri over, siden vi ikke får vite så mye om bakgrunnen deres. Nina har slått seg til ro med at hun er som hun er, og skylder ikke på andre at hun skyver folk fra seg.

Romanen handler ikke om kreft som sådan, og kan med hell leses av mennesker som har opplevd å ha kreft, og bo på et pasienthotell.

Rebecca Wexelsen skildrer ensomhet med like deler humor og alvor. Handlingen byr på skarpe observasjoner av menneskesinnet, den har fremdrift og er aldri kjedelig. Rammefortellingen har flere vendepunkter som gjør at leseren ikke helt vet hvordan dette vil ende. Jeg har ikke ville røpe noen av disse i omtalen min, men kan love deg du har en skjønn liten roman å glede deg til med Hotell Montebello!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 190

Kilde: Leseeks

Beathe har også lest, likt og blogget om boken

Buktalerens rike - Pedro Carmona-Alvarez

Bergenseren Pedro Carmona-Alvarez har lenge vært en favoritt hos meg. Dog har jeg bare lest hans romaner, så da jeg vant premie hos Artemisias Verden i forbindelse med Diktlesesirkelen, jublet jeg over muligheten til å bli kjent med hans dikt også.

Forlaget om diktsamlingen:
Carmona-Alvarez´poesi kretser rundt temaer som hukommelse, tilblivelse, dannelse og arv. Politikk, historie og det sosiale er vesentlige elementer i diktene, som beveger seg på tvers av tid og rom, og taler fra enhver krok i verdenshistorien. Mylderet av stemmer utgjør kjernen i Carmona-Alvarez’ poetiske forfatterskap, som er en ambisiøs totaldiktning som ikke har sin like i norsk, eller nordisk poesi. 
Boken inkluderer også en samtale om liv og diktning mellom Carmona-Alvarez og kritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2017
Sider: 574
Kilde: Premie!


Buktalerens rike inneholder forfatterens fem første diktsamlinger, fra debuten Helter i 1997, via Clown Town som kom ut fem år senere, Prinsens gate, Sanger for kor og Samtaler med onkel Nica og tante Viola.

Buktalerens rike er langt mer enn en dikters samlede verker. Vi blir kjent med bakgrunnen for stemningen i diktene til Pedro Carmona-Alvarez når han forteller oss om sin tidlige barndom i Chile. Han er født året før general Augusto Pinochet skapte et militærdiktatur som skulle sende mange chilenere på flukt, og som varte i 20 år.

Han lærer oss at menneskets måte å leve på, ikke må la seg begrense av tid og rom. Som 9 åring fulgte han med sine foreldre og sin syv år yngre søster, på en reise fra Chile som endte på Kolbotn i Norge.

Han snakker om å holde sårene åpne. Det er ikke rettferdighet han søker, men et rom og forståelse for en type sorg som ikke søker ro, en type smerte som ikke vil glemme seg selv. Han minner oss på bestemødrene på Plaza de Mayo i Buenos Aires, som fremdeles møtes i sin sorg, 40 år etter "den skitne krigen".

Den delen av boken hvor vi blir kjent med forfatteren står til sist, men gjør gjerne som meg, les den først, den gir en fin bakgrunn for det han skriver i diktene sine.
I tillegg har han skrevet en innledning til hver diktsamling, som sier litt om hvor han var i livet og hva som opptok ham, noe som gjenspeiler seg i diktene.

Da den første diktsamlingen ble påbegynt i 1995, hadde han kommet til Bergen. Han gikk på Skrivekunstakademiet, og i de første dikene forteller han at han var bevisst sitt spanske morsmål, og å finne sitt indre landskap. Et av de første diktene i Helter:

Hva jeg er ute etter?
Å ligge stille og grave ut brystet med sølvskjeer, snakke høyt
og hardt, slem, slem, slem, slem, lyve for Jesus Kristus, skaperen
himmelen og jorden. Jeg vil lyve for alle som trenger en løgn 
å oppdage. For løgn er vakrere enn kjærlighet.
Løgn er rent og forståelig. 
Slik kommer min film til å slutte.

Clown town som kom ut i 2002 er preget av død og kjærlighetssorg. Flere dødsfall i familien og tapet av kjæresten, gjør at han må vende seg vekk fra seg selv for å tåle å skrive. I denne innledningen deler han med oss hvilke forfatterskap som har preget skrivingen hans, og hvordan. 
Han forteller at han har jobbet med hukommelsens elastisitet og strebet etter å finne et språk som var skadeskutt, mosaisk, ødelagt på et vis, et språk som tok avstand fra en selvmedlidende diktning om sorg og død. Han ville ikke skrive "jeg vil dø av sorg", og etter å ha lest denne diktsamlingen som jeg viste var preget av sorg, så må jeg si han har greid å skjule denne tematikken godt. 


    byen bærer det første fyrtårnet     bølgene
slår mot muren om vinteren
    jeg vokter havdyr
lar noen drukne       noen hundre meter fra land

Prinsens gate ble til da han jobbet i resepsjonen på KODE, og kom ut i 2004. Han var preget av angrepene på tvillingtårnene i New York i 2001 og søkte seg ut av seg selv. Han følte seg ferdig med det fragmenterte i Clown Town og ville skrive med mer struktur og komposisjon enn før. Året etter vant han sultprisen, og benyttet da sjansen til å dra tilbake til Buenos Aires. Han ville oppsøke noen gamle spøkelser, men også skrive romanen Rust.

Sanger for kor kom ut ni år senere i 2013, men han jobbet med poesi, i det han i fire av årene redigerte Gunnar Wærness sin antologi Verden finnes ikke på kartet. Sanger for kor ble en slags dialog med Wærness sin bok, hvor et mylder av stemmer som diktsamlingen inneholder.

Ved å lese Buktalerens rike har jeg satt meg selv i den situasjon, at håpet om å bli klokere bare ble et bevis på alt jeg ikke kan. Pedro Carmona-Alvarez skriver tydelig om diktene sine, men mye av det han skriver i diktene går meg litt hus forbi. Det nyeste han har skrevet fant mer gjenklang i meg, selv om innledningen til Samtaler med onkel Nica og tante Viola ikke sa meg så mye, så gjorde diktene inntrykk.

Da jeg leste denne diktsamlingen sto det klart for meg hvordan dikt med fordel kan leses flere ganger. Jeg tok frem boken og nær sagt jobbet med den, flere ganger, og etterhvert ble det lettere og lettere å lese, samtidig som tekstene sa meg mer. Ønsker du et innblikk i poesien, og har lyst å bli kjent med denne mangfoldige kunstneren, så anbefaler jeg gjerne Buktalerens rike ☺