Er mor død - ny roman fra Vigdis Hjorth

Kraftig imponert over å få denne ferske og populære romanen inn på Bookbites allerede, satt jeg ivrig i gang med lesingen. Selv om persongalleriet og handlingsforløpet ikke er det samme som hennes heftig debatterte Arv og miljø fra 2016, så er dette en slags oppfølger. 

Forlaget om handlingen:
Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? 

I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor. Igjen skriver Vigdis Hjorth medrivende og dyptloddende om tidløs tematikk.

Morgenbladet nr. 33 forklarer hvorfor Er mor død er en oppfølger til Arv og miljø, med at det er en kontinuitet i formgrep og tankearbeid. Jeg var spent på om jeg som "en vanlig leser" vil gjenkjenne dette.

Det er veldig spennende å begynne å lese en bok hvor forventningene er skyhøye, men heldigvis senket skuldrene seg raskt, for, woao, dette var leseopplevelsen sin det!

Klart det er drastisk å forlate familien uten et ord, og starte et nytt liv langt borte. Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne gjøre det, holde seg borte i 30 år, og så komme tilbake. Noe må jo ha lagt bak det dramatiske bruddet, og dette er en av detaljene som kommer frem mot slutten av romanen. Far er en karakter i skyggene, men søsteren Ruth og mor, er de Johanna iherdig forsøker å få kontakt med.

Hvordan leve uten livsløgnen?

Hun stiller seg mange spørsmål, og siden det ikke er noen der til å svare, så dikter hun opp mulige svar selv. Vi får også tilbakeblikk til hennes barndom, som da mor var syk og ikke kunne være med på tur, og Johanna også spilte syk, så de fikk en søndag formiddag sammen hjemme. Dette setter leseren på sporet av mulige årsaker til at mor nå stenger henne ute, og grunner til at Johanna stakk den gangen. 

Da hun kom hjem til Norge installerte hun seg i en tømmerkoie i skogen. Hun får jevnlig besøk av en elg, vi følger med mens vi kjenner den skarpe luften, og ser for oss piggsopp og høstsprø lyng. Jeg likte godt disse sanselige sekvensene, hvor naturen gir kontrast til alle følelsene i primærhandlingen.

Johanna er kunstner, og i handlingen diskuteres forholdet mellom kunst og virkelighet. Hvordan kunst virker forskjellig på oss, og refleksjoner rundt hva som gjør at en kunster ikke har noe annet valg enn å utøve kunsten sin, er spennende lesning.

Men, mest av alt er dette 359 sider med observasjoner, som går tett innpå forholdet mellom mor og barn. Hun spør: Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut, som ikke barnet har? Tilbakeholdelse av følelser, hemmelighold og skam er stikkord som skildrer romanen, som har et spennende språk, med glimt av vågal språkbruk som imponerte. 

Er mor død er en velskrevet og reflektert roman, som engasjerte kraftig, 

denne må du lese!

Det hvite badehuset og Det siste fotografiet av Thorvald Steen

Thorvald Steen er en samfunnsengasjert og aktiv forfatter med et bredt interessefelt. Han debuterte i 1983 med diktsamlingen Hemmeligstemplede roser, og har siden den gang i tillegg til dikt, skrevet romaner, noveller, essays, barnebøker og skuespill. Temaene han tar opp i skrivingen sin favner vidt, men i de siste romanene er historien knyttet tett til sin egen families historie.

Forlaget om handlingen:
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.

Denne romanen kom ut i 2017 som den første av to bøker som omhandler forfatterens egen sykdom og familiehemmelighet. Jeg lånte, leste og leverte tilbake boken i rekordfart, så begeistret etter å ha lest de 178 sidene, at jeg straks lånte oppfølgeren, Det siste fotografiet, som kom ut i fjor.

Det hvite badehuset er en vakkert komponert roman, om svik og fortielser. Steen skriver med respekt for personene som har en rolle i historien, og uten at leseren føler seg som en kikker. 

Hovedpersonen har falt ut av rullestolen en helg han er alene hjemme, og ute av stand til å røre seg blir han liggende. Han reflekterer over livet sitt, også over den gang kusinen tok kontakt og presenterte seg, og alle de fortrengte spørsmålene som igjen ble vekket til live. Besøkene hos sin aldrende og syke mor blir preget av hans desperasjon etter å få vite mer om sykdommen, som går i arv i familien. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, fortalt i en lavmælt tone med respekt som et utpreget nøkkelelement. Til tross for de dystre fremtidsutsiktene sykdommen bringer med seg, gir romanen et optimistisk inntrykk. 

Forlaget om handlingen:
Moren har løyet for ham hele livet. Han har ikke fått vite at onkelen og bestefaren hadde den samme arvelige muskelsykdommen som han har. Hvorfor var det så viktig for moren å tie om dette? Han har forsøkt å få henne i tale, til ingen nytte. Det haster ettersom datteren er gravid. Stamtreet må være kjent for at ny medisinsk kunnskap skal kunne hjelpe. Skjuler moren noe mer?

Siden jeg visste at dette kom til å bli bra, ladet jeg opp iPadden og ventet med å begynne å lese til jeg kunne sluke de 150 sidene i en jafs.

Historien fortsetter der Det hvite badehuset slapp, og han gjør hva han kan for å få moren i tale. Hun er dødssyk og det begynner å haste. Motvillig gir hun ham svar, noen få enstavelsesord som fører ham videre i sin søken etter sannheten.

Romanene sier mye om muskelsvinnsykdommen som hovedpersonen lider av. At vi var inne i 70-tallet før legene hadde diagnoser som kunne fastslå noe sikkert, er rart å tenke på. I tillegg skildrer romanen den skam og fortielse som kunne prege familier, som opplevde at familiemedlemmer fikk en arvelig sykdom. Jeg skriver dette i fortid, for jeg håper inderlig at den tid er forbi, at vi føler skam overfor en sykdom.

Disse to bøkene var en nytelse å lese, til tross for de sterke følelsene de vekket. 

Anbefales!

Kleppanrova har skrevet en flott omtale av boken

Jeg har fotografert deg mens du sover av Alicia Thi Nguyen Ryberg

Igjen har jeg lest en "nybegynner", og ble umiddelbart etter siste side, sittende og kjenne på hva historien gjorde med meg. Hvordan får de det til disse debutantene, å skrive seg rett inn i hjertene til folk?

Forlaget om romanen:
«Jeg ser meg selv i små barn, de som ukritisk løper mot fremmede, nysgjerrige og håpefulle, som om alle er potensielle lekekamerater, som om alle kan gi noe godt, jeg er ikke redd for noen andre mennesker, bare meg selv.»

Jeg har fotografert deg mens du sover er en roman der en rekke brev vikler ut Ingas historie: om barndom og småsøsken, om venner og studier, om kjæresten, og trangen til å dempe problemer med alkohol. Inga skriver dem mest for sin egen del, og vi blir introdusert til menneskene som omgir henne, både levende og døde.

Forlag: Vidarforlaget
Utgitt: 2020
Sider: 205
Kilde: PDF fra forlaget

Denne historien er ingen tradisjonell brevroman, siden handlingen følger en slags kronologi. Overgangene fra brev til brev gjøres sømløst, noe som bidrar til den fine flyten som lesingen fikk. Jeg leste boken på noen timer, og kan anbefale å gi den fullt fokus, når du først setter igang.

Det er sår lesning dette her, noe dype skildringer av relasjoner mellom mennesker ofte er. Inga er 27 år og har sitt å stri med, hun sliter med forholdet sitt til kjæresten Eivind, men utover i boken så merker en at hun prøver å nå ham, og etterhvert blir hun tryggere på seg selv og sin rolle i forholdet. 

Vi hører om Ingas forhold til far og ikke minst mor, og når historien avdekker detaljer rundt hvordan mor har snakket til barna sine, skjønner en nesten hvorfor Inga er redd seg selv. Nå skal det sies at vi også hører om mors oppvekst, og litt forståelse sendes hennes vei.

Historien tar oss med ut i verden, til venner som har villet henne vel, og til møter med fremmede som har gitt Inga nye perspektiver.

Jeg har fotografert deg mens du sover en en fin skildring av menneskesinnet, gjort på en troverdig og absolutt lesbar måte. Ryberg er selv psykolog, noe som helt klart skinner gjennom i denne teksten.

Anbefales!

Min sønn en kortroman av Arne Svingen

Min sønn inngår i en serie bøker som er inspirert av De ti bud. Bøkene blir skrevet av forskjellige forfattere, og det fjerde budet Du skal ære din far og din mor, er det Arne Svingen som har tatt for seg. Tidligere i år leste jeg Andre guder, som var den første boken i serien, jeg gleder meg til fortsettelsen.

Forlaget om handlingen:
Hvor langt ville du gått for å redde ditt eget barn?
Midt på natta oppdager Jorunn at sønnen, Ronny, kommer hjem med blod på klærne. Dagen etter er klærne borte. Jorunn frykter at en konfrontasjon vil ødelegge et allerede skjørt mor-sønn-forhold. Ikke er hun sikker på at det virkelig var blod, heller. Men da roen i hjemmet igjen har senket seg, skjer det noe som snur opp-ned på alt sammen, og Jorunn må handle. Men hvor langt er hun er villig til å gå for å redde sønnen sin.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 159
Kilde: Leseeksemplar


Hvordan kan en historie, som egentlig er så trist, blir til de grader underholdende? Her møter vi Jorunn, hun er langtidssykemeldt og gjør ikke annet enn å spise og prøve å få kontakt med sin sønn. Hun har lært seg den fine balansen som gjelder når hun skal prøve å få ham i tale, og bruker måltidene som et hjelpemiddel.

Jeg tror de fleste som har hatt tenåringer i hus, kjenner igjen den mutte og lite meddelsomme Ronny, og husker følelsen av frustrasjon, når det ikke er mulig å få kontakt med poden.

Resultatet av at Ronny ikke snakker med moren er temmelig fatalt, for når en gammel dame i naboblokka blir funnet drept, trekker Jorunn noen raske konklusjoner. Jorunn er ikke den som sitter stille og lar sønnen seile sin egen sjø, nei hun følger etter ham for å se hva han skal, og hvem han er sammen med.

De videre hendelsene i romanen er morsom lesning, fnisingen satt løst da jeg leste, for det Jorunn gjør videre er temmelig tåpelig. Vel, jeg fokuserte på relasjonen mor - sønn, og nøt utviklingen som skjedde i løpet av historien.

Min sønn er en lettlest "voksenroman", som gjerne kan anbefales til ung ungdom. Den er har gode skildringer av mellommenneskelige forhold, en god nerve og en enda større dose humor.

Anbefales!

Jeg, rommet av V.S. Tideman

Det er første gang jeg leser noe av V.S. Tideman, til tross for at Jeg, rommet er forfatterens femte roman. Historien var forfriskende urovekkende, og ga virkelig mersmak ☺

Forlaget om handlingen:
Fortelleren i "Jeg, rommet" er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet i stadig sterkere grad som et bolverk mot omverden, og som det eneste i livet han evner å takle over tid.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 179

Kilde: Leseeksemplar

Mamma er ute i hagen og jobber med blomstene, og gjennom romanen er det stort sett det hun gjør. Jeg skjønner det godt, for etter ti år med forsøk på å få sønnen ut av rommet, har hun nok kapitulert. Den voksne mannen som sitter på rommet sitt, øyensynlig uten å gjøre noe som helst, brukte jeg, i motsetning til moren, lang tid på å bli glad i.

, og først da det banker to ganger forsiktig på døren, blir jeg klar over at jeg virkeldig har sovet, ikke har ligget våken hele natten igjennom, som jeg noen ganger gjør. Jeg går bort og stiller meg ved døren. Det er naturligvis mamma; hun vil vite om jeg er våken, har sovet godt, og om jeg vil ha frokost på rommet før hun går på jobb og ikke kommer tilbake på flere timer. 

Gjennom de innledende sidene får vi høre litt om hvordan hovedpersonen havnet der han er når vi møter ham nå. Vi hører om foreldrenes skilsmisse, som på ingen måte føles traumatisk, og om hvordan tilstanden hans har forverret seg gjennom de siste ti årene.

Høydepunktet i romanen må være når mamma faller ned fra stigen når hun plukker epler. Det som skjer i kjølvannet av den episoden er til å få frysninger av, mer vil jeg ikke røpe.

Romanen byr på kloke refleksjoner som er universell for alle mennesker, ikke bare dem som har en utpreget spesiell personlighet. Det er vanskelig å akseptere denne voksne mannen som lever som en parasitt på sin aldrende mor, men hans beveggrunner gjøres på et vis forståelig.

Jeg, rommet er en roman med god driv, den går dypt inn i menneskesinnet, men byr allikevel på uventede vendinger og har et tydelig handlingsforløp. Mot slutten får vi en juridisk nøtt å grunne på, og en avslutning som gjorde at jeg var godt fornøyd da jeg la vekk boken for siste gang.

Jeg likte V.S. Tidemans nye roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺

Amalie Skramprisen 2020 går til fjorårets festspilldikter Brit Bildøen

Amalie Skramprisen 2020 blir som vanlig delt ut på Amalie Skrams fødselsdag 22 august. I år er fødselsdagsmarkeringen også gjort digital, og vi har allerede fått vite at prisen går til Brit Bildøen!  Jeg hadde ikke lest noe av Bildøen, som var festspilldikter i 2019, men det er aldri for sent, og jeg var godt i gang med Alt som er fra 2004, da meldingen nådde meg, om at hun er årets vinner av Amalie Skramprisen.

Fra juryens begrunnelse:

«Brit Bildøen skildrer mennesker som strever med å finne mening, som går inn og ut av forhold, som forsvinner og som kommer tilbake igjen. De etterlater spor de ikke selv vet om. De påvirker andre på måter de ikke ser, de vekker følelser hos andre uten å være oppmerksomme på den andres behov, de sviker og de blir sveket selv. Bildøens tekster får leseren til å se utover sin egen hverdag, hun viser oss at det alltid finnes flere muligheter, at det er flere veier til det som kan gi oss mening. Bildøen beskriver mennesker som søker etter det sublime, som drives mot noe som er større enn dem selv – det kan være det storslagne ved arkitektur, ved broer, ved musikk, ved blomster og ved naturen – gjennom å beskrive skjønnheten og kompleksiteten i verden rundt seg søker de også etter mening og en plass der de selv kan være skapende mennesker.

Som Amalie Skram inviterer Brit Bildøen leseren til å se det vi har omkring oss, det vi gjerne har lett for å overse. Brit Bildøen forteller historier om mennesker som interesserer, provoserer og vekker undring. I likhet med Amalie Skram er Bildøen en forfatter som påkaller leserens medlidenhet. Som Amalie Skram vil Bildøen at leseren skal se for å forstå andre mennesker, hun viser oss deres sårbarhet slik at vi blir i stand å skjønne deres valg. Bildøen utforsker klassiske litterære tema som tap, kjærlighetslengsel, tilhørighet og identitet. Selv når situasjonene hun skildrer virker fastlåste, skildrer hun et håp og en løsning. Brit Bildøens fortellinger balanserer mellom lys og mørke, og håpet om at noe bedre kan komme, er der alltid.»

Forlaget om Alt som er:
Romanen handlar om ein familie i tre generasjonar og dei livsvala dei tek. Morfaren til Mariann, Lluis valde å forlate den kvinna han elska i Marokko. Mor hennar, Maria, valde å følgje den unge arkitekten ho forelska seg i, til Noreg. Har Mariann noko val? I det rommet som blei til overs då oldefar til Mariann bygde tømmervillaen på Vindern tårnar alle løyndommane og sanningane om familien Storm-Eriksen seg opp. Det er staden der alt som er og ikkje er, det som lever og det som blei borte, får plass.

For en skjønn fortelling! Hovedpersonen i denne historien er Mariann, det yngste barnet til Maria og Leif, og det er med henne romanen innledes og avsluttes. Men det er ikke bare henne som har jeg-stemme her.

Historien om Lluis, arkitektstudenten fra Barcelona som var trolovet med Teresa, men som på en studiereise forelsket seg i en skjønnhet fra Marokko, er vakker lesning. 

Så hører vi om sønnen hans Leif, som noen tiår senere tar sin spanske forelskelse med seg hjem til Oslo, og på sin måte må lære og leve med de forandringer som kan skje i et menneske. 

Heime hos foreldra sine, under påskefeiringa, var Maria ikkje til å kjenne igjen. Leif granska henne i smug og kunne verken sjå den unge kvinna han var blitt forelska i, eller den modne kvinna han no var gift med. Ho blei noko heilt anna, og han visste ikkje om han likte det som ho var. 

Leif skildrer svigerfaren som tagal hjemme, men han blir reint snakkesalig når han kommer ut i gatene. Samtidig undrer han seg over om den fortapte følelsen han selv kjenner på når de besøker Marias familie i Barcelona, er den hun lever med hjemme i Oslo.

Mariann er den yngste i familien Storm-Eriksen, er hun mer preget av oppveksten og familien sin, enn hun aner? I begynnelsen av romanen er hun på reise i Australia, hun forelsker seg kraftig i Endre som hun møter der, men han er lovet vekk hjemme, så de bryter forholdet. Dette blir romanens røde tråd, som også avslutter det hele.

Med denne romanen får du mange vakre og stemningsfulle bilder. Bildøen skildrer spenningen mellom to mennesker, hvordan de leser hverandres sinnsstemninger og ønsket om å gjøre godt, på en utrolig fin måte. 

Det er en arkitektfamilie vi følger i denne romanen, teksten er stemningsfull, og preget av Leifs, og etterhvert også Marianns blikk på arkitektur. Blikket og evnen til å se hva som hører sammen, hva som er vakkert, og hva som ikke er det, gir en fin dimensjon til historien, som jeg satte pris på. Heftig kjærlighet preger historien, men det litt sentimentale sløret som er kastet over fortellingen, gjør Alt som er til så mye mer enn en klassisk kjærlighetshistorie.

Jeg likte Alt som er veldig godt, hvilken er din Bildøenfavoritt?

Brit Bildøen debuterte i 1991 med sin første diktsamling. Året etter kom den første av i alt ni romaner, og i tillegg har hun gitt ut barnebøker og essaysamling. Hun har mottatt flere priser, og nå i år den aller gjeveste Amalie Skramprisen. 

Gratulerer så mye Brit Bildøen!

Har du lyst å være med på feiringen av Amalie Skrams bursdag, så finner den sted på Litteraturhuset på lørdag. Du som ikke er så heldig å bo i Bergen, har anledning til å strømme arrangementet og bokbadet med Brit Bildøen, hjem til deg. 

https://www.linticket.no/page/no/event/64/8992?fbclid=IwAR3zaRI_muj6Oel8YyR2V-kB-RXOYEgIKTm9hN8g7w7tS5q6U2y_4WYWd8M

Krypdyrmemoarer av Silje O. Ulstein

Det er alltid spennende med nye litterære bekjentskaper, og Silje O. Ulstein er et sånt. For tre år siden bidro hun med noveller i en debutantologi, og nå i år er hun klar for en "ordentlig" debut med Krypdyrmemoarer. Boken er en psykologisk thriller av de helt sjeldne, denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.

Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.

Med dyp innsikt i menneskesinnet er Krypdyrmemoarer en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.

Grunnen til at Krypdyrmemoarer er sjeldent god, er fordi den er glimrende komponert og gjennomgående spennende. Allerede fra første side er leseren slukt av handlingen, og det urovekkende som ligger og ulmer helt i overflaten.

Historien er todelt, men dette er også det eneste som kan minne om andre bøker jeg har lest. Det er fjorten år mellom handlingsforløpene, og små detaljer som en gullbelagt nøkkel og at Liv muligens har skiftet navn, trekker raskt tråder som binder historiene sammen.

De to hovedpersonene, unge Liv med slangen, og den litt ustabile moren Mariam, hvis datter forsvinner, er ikke akkurat tillitvekkende noen av dem. Liv bor sammen med to gutter, mens hun studerer til sykepleier, og det er de tre som bestemmer seg for å skaffe seg en pytonslange.

Denne slangen får komme til orde i små kapitler utover i romanen, noe som føles ganske creepy, men etterhvert får jeg følelser for dette stakkars dyret.

Mor skjulte noe for oss. Hun skjermet oss for det som ventet bak den store kveilen. Til å begynne med interesserte det oss ikke. Vi mente kveilen måtte være universets grenser. For oss var dagene en eneste intens bølge av bevegelse, varme og smak. Likevel visste vi at det var noe vi måtte lære. At det var en grunn til at vi testet muskler mot hverandre. Vi visste i kroppen at det måtte være noe vi skulle bruke styrken vår til. 

Med i historien er også etterforskingen av Ibens forsvinning, og i den forbindelse blir vi kjent med etterforskerne Roe og Ronja. Karakteroppbyggingen i denne historien er formidabel, det brukes ikke mange ord på å skildre de forskjellige personlighetene, men allikevel ser jeg dem fort for meg. Alle har en grunn til å være med i handlingen, og bidrar til sin del av nerven, som hele tiden ligger og dirrer under overflaten.

Historien engasjerte til tusen, da jeg var halvveis hadde jeg et sterkt behov for å finne ut hvordan alt henger sammen. Jeg likte godt hvordan romanen er bygget opp, og at Ulstein lot tankene mine kretse rundt de ulike karakterenes tilknytning ganske lenge, dette bidro sterkt til engasjementet.

Da jeg satt og skrev dette tenkte jeg at dette er en bok som "forståsegpåerne" enten elsker eller hater, og sannelig fikk jeg rett, øverst i googlesøket dukket det opp en 2`er og en 6`er. Det er ikke tvil om at jeg er mest enig med sistnevnte ☺

Lyst å lese noe litt utenom det vanlige? da er dette årets heteste tips!

Bjørnebok har også skrevet om boken

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 443

Kilde: Leseeksemplar

Tapets barn av Kiran Desai

1001-lesesirkelen for august tar oss med til Asia. Mitt valg falt på indiske Kiran Desai og hennes populære roman Tapets barn, som vant Man Booker Prize i 2006. Desai flyttet fra India til USA da hun var i tenårene, sammen med sin mor Anita, som er en kjent forfatter. Kiran debuterte i 1998 med romanen Guruen i guavalunden, Tapets barn er hennes andre bok, som kom på norsk i 2008.

Forlaget om boken:
I en avkrok av India deler foreldreløse Sai hus med sin bitre bestefar, som ikke lenger nyter godt av velstanden og statusen han hadde som en av de første indiskfødte dommerne. Husets kokk skryter hemningsløst av sønnen Biju, som i virkeligheten jobber under umenneskelige forhold som ulovlig immigrant i New Yorks restauranter. De tre klamrer seg fast til restene av fordums velstand, mens situasjonen rundt dem blir mer turbulent. Opprørere trekker stadig nærmere eiendommen i fjellsiden, og trioen er, som representanter for de velbeslåtte, utsatt. Sai innleder et forhold til stedets lærer, men hans dragning mot nasjonalistiske strømninger ligger i veien for et forhold til en av "de privilegerte". Med stort alvor, ironisk snert, humor og varme leverer Desai et lysende forsvar for toleranse og flerkulturell sameksistens. 

Da jeg hentet boken på biblioteket var coveret annerledes enn det på bildet her. Det viste seg at jeg leste boken i 2009, og at jeg ga den en 3`er på terningen. Det ble den ultimate testen på om jeg har utviklet lesingen min, for jeg satte i gang med lesingen, og ble veldig positivt overrasket.

Historien begynner med et innbrudd i huset til dommeren. De får med seg de gamle, rustne geværene og litt annet, men her er ingenting av verdi å stjele. Når politiet kommer, river de ned fasaden og tar  med seg verdigheten til dommeren og kokken, når de avdekker fattigdommen de lever under.

Sai er 15 år når hun blir hentet fra klosteret hun har bodd i de siste ti årene. Foreldrene hennes har jobbet i Russland, men er nå døde, og hun må bo hos morfaren. Han skaffer henne en privatlærer, men snart kan hun ikke lære henne mer, og de hyrer Gyan som huslærer.

Denne romanen har flere historier flettet sammen. Vi hører om Jemubhai Patel (dommeren) om hans vekst og fall. Da han selv hadde vært i England og utdannet seg, så han på sin ubehjelpelige far, først med kjærlighet, så med medlidenhet og deretter med skam, uten å reflektere over de forsakelser faren hadde måttet gjøre for ham.

På samme måte hører vi om mannen som jobber som kokk i huset, og som har sønnen Biju i Amerika. Han er umåtelig stolt av sønnen, uten å ane hvilket liv han lever.

Det er veldig interessant å høre hvordan inderne selv opprettholder kastestystemet når de jobber som rotter i det amerikanske samfunnet. Huseiere vil ikke leie ut til dem, så de sover under trapper eller på en hylle i kjelleren. Folk holder seg for nesen når de kommer for nær og de vil ikke gi dem jobb, uten at de er helt desperat. Biju er ensom, han er veldig selvkritisk og livredd for å vekke anstøt.

Tapets barn er en roman som synliggjør overtro og statusmarkører, og tydelig viser motsetningene mellom hinduer fra India og muslimene fra Pakistan og Bangladesh. I USA er det bare asiatene selv som kjenner på ulikhetene, som har splittet en stor nasjon.

I Kalimpong protesterer den nepalske befolkningen mot forholdene de lever under, og Gyan blir dradd med i et opptog som krever seier for den gorkhanske frigjøringshæren. Han får øynene opp for ulikhetene i samfunnet, og når han dagen etter møter Sai, i sitt store hus, med mange store rom, og uendelige eiendom, synes forelskelsen hans for henne, å ha tapt seg.

India er et land som byr på store inntrykk. Smaker, lukter, vær og ikke minst støy presser seg på fra alle kanter når en leser denne boken. Kiran Desai bruker et sanselig språk, de 373 sidene byr på troverdige anekdoter både fra India, og fra menneskene som har emigrert til Amerika.

Jeg skjønner at boken vant The Man Booker Prize og at den har kommet på 1001-listen - jeg anbefaler den gjerne videre!

En sommer med Homer av Sylvain Tesson

En sommer med Homer er den sjette boken i denne serien som tar for seg litteraturhistorie på en leken måte. Tidligere har jeg lest om Proust, Nedreaas, Montaigne, Hugo og Baudelaire. Sistnevnte skrev jeg ikke om, for jeg ble litt frustrert da jeg leste, så jeg har satt meg et mål om å prøve meg på den igjen, før året er omme. Homer gjorde meg ikke frustrert, bare veldig ivrig etter å lese Iliaden og Odysseen ☺

Forlaget om boken:
En sommer med Homer er ingen typisk litteraturhistorisk innføring, men byr heller på et forfriskende og dags­aktuelt blikk på Iliaden og Odysseen. 

De to og et halvt tusen år gamle eposene om helten Akillevs og slaget om Troja og Odyssevs lange og forunderlige hjemferd etter krigen, leses her med et parallelt blikk på vår egen tid, og det trekkes ut overraskende lærdommer fra dette lit­terære universet befolket av sagnomsuste helter, lunefulle guder og mytologiske uhyrer.

Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 255
Kilde: PDF fra forlaget


I denne boken befinner vi oss i antikken, 2500 år tilbake i tid. Det finnes ingen biografi over Homer, som står som forfatter av Odyseen og Iliaden. Er navnet en betegnelse på en samling skalder og diktere? eller var han en filosof og tenker, et renodlet geni?
Jeg slo meg til ro med at svaret ikke er av stor viktighet, og ga meg i kast med teksten. Opprinnelsen kan stamme fra muntlige overleveringer av minner, myter og heltedikt, fra den mykenske sivilisasjonen, som gikk tapt 1600-1200 år før vår tid. 400 år senere er det Homer som samler de 24 sangene til en historie.

Iliaden = Trojanerkrigen. Homer sier lite om bakgrunnen for konflikten mellom trojanerne og akaierne, men vi vet at Hèlena er gnisten som utløser krigen. I denne fortellingen består persongalleriet av mennesker og guder i skjønn forening. Vi leser om faiakerne, fergemenn som opprettholder forbindelsen mellom mennesker og guder, og at atskilte verdener eksisterer side om side.

Odysseen er i korte trekk Odyssevs eventyr på hjemreisen til Ithaka, etter Trojanerkrigen. Det er sønnen Telemakos` reise for å finne faren, for han vil gjenforene ham med Penelope, hans dronning og Telemakos` mor.
Kosmos var kommet i uorden pga menneskenes ugjerninger ved Troja, reisen hjem er en soning hvor gudene gir ham prøvelser, men også hjelp. Odyssevs vil gjøre verden sivilisert igjen, ved å jage vekk trojanerne og gjenopprette orden.

Odysseen er morallære, det er et epos om intelligens, om å vende hjem, om syndsforlatelse, det er et rekviem for bortkomne mennesker og en fabel om gjenerobring og gjenreisning.

Sivilisasjon er å ha alt å miste

Barbari er å ha alt å vinne

Vi møter mange sterke kvinner i denne historien: Athene, Penelope, Kalypso og ikke minst Hèlena, dem gleder jeg meg til å lese mer om. Penelope har jeg allerede lest om i Margaret Atwood sin roman Penelopiaden.

I Sylvain Tessons bok blir vi satt inn i antikkens tankesett, han forklarer metaforer som er brukt, og bakgrunnen for ordspill, noe som nok er gode krykker å ha med seg, når en selv skal i gang med selve Odysseen. Uhyrene i Odyseen for eksempel, kan leses som personifiseringer av de kraftige stormene. Tesson trekker også paralleller til dagens samfunn, og når en får det sånn svart på hvitt, er det utrolig mye som kan tolkes ut i fra hvordan vi lever i dag.

Mye kan sies om Odysseen, og jeg er sikker på at de som gir seg i kast med den, får alle ulik utbytte av historien. Med sin gode formidlingsevne har Tesson med En sommer med Homer, forberedt meg godt til selve lesingen.

Jeg gru-gleder meg til å lese Odysseen og Iliaden, 

er det noen som har erfaringer å dele?

Drøm om de levende av Gaute Heivoll

Gaute Heivoll skriver oftest om de han har tettest på, familien sin og sambygdinger i generasjoner tilbake. I denne romanen skriver han frem et gripende portrett av sin egen far. Jeg har tidligere lest og likt Over det kinesiske hav, De fem årstidene og Sang for sekstiåtte forrædere, og hvis jeg ikke tar helt feil er det små henvisninger til disse bøkene i årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro.
Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 472

Kilde: Leseeksemplar

Vi følger "ham", den eneste navnløse karakteren i romanen. Han har to venner, den frimodige Sverre, og frekkasen Klaus med sår på beinet, som gjør til at han får oppleve litt mer enn han ellers ville fått. Selv er han stille og reflektert, og preget av følelsen av at moren ser tvers igjennom ham, og da er det ikke lett å være barn, på vei inn i ungdommen.

Han vet ikke hvor Sverre har lært å banne, hjemme kan det ikke være, for alle vet godt at det er å be til djevelen og at englene gråter, og at Peder er kristelig, om enn på sin egen måte. Han forestiller seg Anna, hvordan det skarpe i henne blir enda skarpere. Han forestiller seg Alma, hvordan det milde ansiktet sakte formørkes og tårene triller der hun gråter sammen med englene. Han forestiller seg moren. Morens øyne som ser tvers gjennom alt, og tenker med gru på hva hun vil si hvis hun får vite at Sverre ber til djevelen. 

Det er musikk det handler om når han er sammen med Klaus, musikk og tegneserier. Han snor foreldrene rundt lillefingeren, de kjøper plater til ham, selv om de ikke har råd, Mass kjøpte sykkel til ham, og på butikken får han brus uten å betale, det er ikke rart at han blir bortskjemt og frekk.

I romanen refereres det til mange små episoder, som sammen skildrer et samfunn og en barndom. Det er god driv i fortellingen, og selv om jeg i perioder ikke skjønner hvor det skal føre hen, så koser jeg meg med de små vendingene som handlingen byr på. Historien vokste i meg, og etterhvert ble jeg fanget inn i handlingen.

Hovedpersonen vår har en var og følsom sjel, han er opptatt av hva folk tenker om ham, og går "all in" for å bli best, enten det gjelder hopping på ski, på skolen eller i militæret. Han kommer til kort, og livet tar vendinger han ikke hadde sett for seg. Når vi forlater ham er han 24 år, og har trygg grunn under beina, men så trygg som dette har han vært tidligere i livet, så ingenting er sikkert.

Drøm om de levende er som en drøm å lese, der den bølger seg fremover, rolig og behagelig. Heivoll skriver som han gjør i de andre bøkene, med stadige henvisninger til tidlige hendelser i historien, men denne gangen gjør det meg ikke noe. Har du lyst å gå inn i følelsene til en som sliter med å finne sin plass i verden, så er denne historien troverdig og absolutt å anbefale!

Nå har natten alt av Jørgen Brekke

Sommerens utgivelse fra Jørgen Brekke er ikke en Odd Singsaker-krim, men en historie om en drapsgåte og dens ringvirkninger. Tidligere i år leste jeg Andre guder, og jeg har også lest Doktor Fredrikis kabinett og Alle kan drepe, som jeg har likt veldig godt.

Forlaget om handlingen:
Den 23. oktober 2012 blir femten år gamle Liv Hassel drept i et skogholt i fredelige Horten, mens foreldrene hennes er i Mexico. Den tre år eldre Vegar Johnsen blir dømt for drapet.

Åtte år senere møter Livs søster, Mia Hassel, uventet et tidligere vitne i saken. Dette møtet reiser foruroligende spørsmål. Er Johnsen den skyldige? Kan Mia stole på forklaringene til sine aller nærmeste?

Mia kontakter Helene Paus, en anerkjent forfatter av True Crime-bøker. Paus har selv mistet en datter i krybbedød, og har bestemt seg for å slutte å skrive om drapssaker. Men hun klarer ikke å la saken ligge, det er for mye som skurrer i den. Makter Paus å skrive seg ut av sin egen sorg, eller vil arbeidet med boken om det tragiske drapet bare føre henne dypere ned i det mørket hun befinner seg i?

Historien foregår for det meste i nåtid, men vi tas ofte med åtte år tilbake til 2012, og gjenopplever tiden rundt da femtenårige Liv Hassel ble drept, og gjerningsmannen satt i fengsel. Vi følger Helene Paus når hun kontakter alle som hadde med Liv-saken å gjøre, og alle får fortelle sin historie. Dette preger romanen, og Paus sier selv at boken hun skal skrive ikke vil ta stilling, men la alle bli hørt.

Romanen byr på fine skildringer av foreldrene til Liv og Mia, som er kunstnere, hver på sin måte. Jeg nøt å høre om tegneserien som faren skapte, og som døtrene var så glade i. Vi hører om hvordan det har gått med Mia, etter søsterens død, og andre familiemedlemmer, det er ikke tvil om at et dødsfall av denne typen i familien, gjør noe med oss mennesker.

En tredjedel inn i historien begynte jeg å kjede meg, plottet føles enkelt og jeg undrer meg over hvor lenge vi skal følge forfatteren Paus på hennes intervjurunde. På bloggen Bjørnebok fikk jeg øye på boken, og hans uttalelse om at dette er en psykologisk thriller, og jeg tenkte what!? dette er jo ikke spennende en gang.

Da jeg fortsatte lyttingen var det med et håp om thriller i tankene, men alle mine nakkehår lå i rolig hvilestilling i lang tid ennå, og jeg savnet Odd Singsaker. Mot slutten kom Paus tettere på aktørene, og selv begynte jeg å tenke at plottet ikke er så enkelt som det først virket. (nå må det sies at jeg gjettet gjerningsmannen lenge før han ble avslørt)

Takk og pris for at det var Nina Woxholtt som leste, for hun holdt koken som vanlig. De to siste timene hørte jeg mens jeg var ute og gikk tur på byfjellene, og var fornøyd med innspurten. Det er ikke tvil om at Jørgen Brekke skriver godt, med troverdige karakterer, men denne gangen savnet jeg hjertebanken.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:48

Kilde: Lytteeksemplar

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Siden leselysten for tiden er betraktelig større enn skrivekløen, så hadde jeg bestemt meg for å ikke skrive om alle bøkene jeg leser. Det holdt ikke lenge, for da jeg hadde lest de 240 sidene, i Ragnhild Holmås` historie, følte jeg en stor trang til å si noen ord allikevel. Konklusjonen er: les den!

Forlaget om boken:
Ragnhild Holmås ser helt frisk ut når du treffer henne på kafé. Så hvorfor jobber hun ikke? Er hun egentlig så syk som hun sier?

Hun er en av flere hundre tusen nordmenn som lever med en usynlig sykdom. Selv om de har ulike diagnoser, kan de oppleve samme bagatellisering og mistenkeliggjøring – fra leger, Nav og arbeidsgiver, til og med fra venner og familie. De får høre at de må skjerpe seg. Slutte å syte. Bare tenke positivt.

I boken Men du ser ikke syk ut utfordrer Holmås denne mistenkeliggjøringen. Hun inviterer leseren med bak kulissene til en person som later som om hun er frisk i frykt for å bli mistenkt for å late som om hun er syk.

Hennes historie om skjuling, skam og selvbedrag flettes sammen med korte essays og kreative elementer til en sjarmerende, men samfunnskritisk bok. Med humor og lekenhet utforsker hun hvor fordommene kommer fra, hvorfor kunnskapshullet om sykdommer som rammer flest kvinner er så stort, og hvorfor i alle dager folk prøver å kurere henne med yoga og rare juicer.

I 2011 blir Ragnhild syk, men overfor samfunnet og de rundt seg, så later hun som om hun er frisk. Det høres kanskje rart ut, men når du har lest denne boken skjønner du godt hvorfor hun ikke greide å være åpen om sykdommen sin fra begynnelsen av.
Året etter ble ordet "å nave" kåret til årets nyord, samtidig som hun selv ble en del av denne statistikken.

Ved bruk av korte kapitler, et lekent språk og mye humor skildrer Holmås hvilke utfordringer en kronisk, usynlig sykdom fører med seg. Det er en oppegående ung dame vi blir kjent med, en som vil ut i arbeidslivet og bidra med det hun kan, helt til livet selv spenner ben på henne.

"Jeg hadde scoret på nesten alt på listen. Det hadde holdt med en håndfull avkrysninger for å sette diagnosen. Imponerende uttelling! tenkte jeg og gratulerte meg selv i et øyeblikk, før det sank inn hva det faktisk betydde. "

At hun har blitt utfordret av både legestanden og NAV på sin vei, forbauser vel ingen, men det er fordommene, som vi alle har i større eller mindre grad, hun gjør oss oppmerksom på. Det er angsten for disse som har gjort at hun i mange år har latet som hun var frisk, og holdt sykdommen skjult for de fleste.

Men du ser ikke syk ut er ikke en sentimental tårepresse, her snakkes det om "uhvile" om energiøkonomi, om hvordan en på sosiale medier kan skjule at en er syk, og om skam, ikke minst skam, det siste syke mennesker skulle behøvd å bekymre seg for.

Ragnhild Holmås` historie gjorde noe med tankene mine, jeg ser ikke på meg selv som en fordømmende og skeptisk person, men jeg hadde allikevel mye å lære. Denne boken burde vært filmet og kjørt i beste sendetid helt til alle har tatt inn budskapet.

Er du skeptisk til sannhetsgehalten i det hun skriver, kan du dypdykke i appendiksen som er fyldig, med kilder, noter og lesetips. Vi får utfyllende bakgrunn for enkelte uttalelser, og grundig forklart detaljer som gjerne forble litt uklar underveis.

Les den! du vil ikke angre ☺

Les gjerne mer om boken og tematikken på Boktips

Bikkjevakt av Martin Sellevold

Martin Sellevold er i likhet med hovedpersonen i denne romanen, skribent og seiler. Forlaget lover oss en forrykende røverroman med sjøsprøyt og seilbåtaction, og det får vi til gangs.

Forlaget om handlingen:
Stian lever et liv om bord på seilbåten Vellamo. Han livnærer seg som oversetter av tekniske manualer og sakprosabøker, i tillegg til at han har en grei, men risikabel, biinntekt som deltidssmugler. Men nå har han fått nok av den alltid murrende angsten for at noen har sett noe, for at noen har snakket, for at nettet er i ferd med å snurpe seg sammen. Snart skal han gi opp smuglingen og begi seg sørover, for godt.
Helt til hans beste venn Tore trygler ham om å ta bare en siste, liten og lukrativ tur. 

Og er det ikke i grunnen akkurat det han trenger? En avsluttende, ekstra cashinnsprøytning. En gyllen fallskjerm. Kan det være så farlig? Han behøver ikke engang smugle noe inn i landet, men ut.

En røverhistorie er akkurat det vi får, men det gjør ikke noe det så lenge røverne ikke hele tiden minner deg om Pelle og Pysa. Stian har kontroll på livet sitt, selv om han jobber og bor i en liten seilbåt, og sper på inntekten med litt "uskyldig" smugling. Helt til Tore i siste liten slenger seg med på det siste toktet, og alt går til helvete.

Tore har opparbeidet seg en usannsynlig stor gjeld til noen lugubre typer, så når han får i oppdrag å frakte et gullfunn til Danmark, så stikker han like godt av med hele skatten. Dette er ting det er innleveringsplikt på, og finnerlønnen hadde vært god, men Tore er desperat og trenger mange penger, for han har gjort mye dumt i sitt liv, og de han skylder penger er ikke nådig.

På veien plukker de to kanaljene opp en ung tsjekkisk jente som driver og loffer rundt, og tar hyre på båter. Hva hun egentlig gjør i historien er jeg ikke sikker på, for hennes tilstedeværelse tilfører ikke annet til handlingen, enn en antydning til sjalusi.
Så mot slutten drar det seg til, sjørøverne får noen tøffe typer etter seg. Naiv som de er, tror de hele tiden at de har ristet dem av seg, men tadaaaa, de dukker opp, igjen og igjen.

Martin Sellevold debuterer med denne romanen, og det er ingen dårlig debut. Språket er grundig forankret i det maritime, noe som funker, men anstrengelsene som har blitt gjort for at alle skal få med seg alt, gjør teksten litt repeterende og overtydelig.

Mannen og jeg hørte på denne mens vi kjørte Norge på langs, og det skjedde ofte at vi simultant, himlet med øynene eller ristet oppgitt på hodet. Jeg ser boken har fått gode anmeldelser, men for meg ble det litt for eventyrlig. Dog, glimrende lest av Espen Sandvik ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:48:37

Kilde: Lytteeksemplar

Risiko - spennende thriller skrevet av Sven G. Simonsen

For en sommer jeg har hatt, med den ene knallgode boken etter den andre. Jeg er imponert over at debutanter kan gjøre det så godt, på første forsøk. Forfatteren av Risiko er journalist, statsviter og bistandsarbeider, med klatring som hobby, noe som gjenspeiler seg i denne vanvittig spennende thrilleren.

Forlaget om handlingen:
Liv Eriksson er psykolog, og har arbeidet i noen av verdens tøffeste konfliktområder. Men når kjæresten Olav faller i døden mens de er på klatreferie i Thailand, bryter hun sammen og isolerer seg.
Olav var spesialetterforsker i Økokrim, og en fremragende dataspesialist. På nettet ligger en film av fallet. Noen der ute vet hva som egentlig skjedde da Olav døde. Liv innser at Olav hadde hemmeligheter som verken hun eller hans kolleger visste om. Hun gjør oppdagelser som vekker en uro i henne: kjente hun egentlig Olav? 

Forlag: Press
Utgitt: 2020
Sider: 393
Kilde: PDF fra forlaget


Etter den dramatiske prologen lærer vi Liv å kjenne når hun holder foredrag om samfunnsansvar for en gruppe bedriftstopper på seminar. Hun har holdt seg borte fra jobben og media siden ulykken i Thailand, men tanken på at det kanskje ikke var en ulykke har presset seg på, og fått henne til å stå frem med sin historie i avisen.

Liv finner ut hvem det er som har filmet ulykken deres, og oppsøker ham i München. Hun får noen svar, og blir mer og mer sikker på at Olav jobbet med noe som han holdt skjult for henne, og for kollegene sine.

Tre gamle kjente, som nå er vellykkede investorer tar kontakt med henne på seminaret, de er en sorgløs og munter gjeng, så Liv finner glede i å være sammen med dem. Denne gjengen skal få en viktig rolle mot slutten, og jeg skal ikke være den som røper hvilken.

Risiko fortelles noenlunde kronologisk, men med en bihistorie som tar oss med dypt inn i en luguber finansoperasjon. Vi hører om botnett og malware, som pumper ut spam og stjeler data. Det er skremmende å høre om ting som foregår i kulissene til denne store industrien som gjemmer seg i cyberspace.

Historien er godt fortalt med nok "myke" verdier, så det tekniske ikke tar overhånd. Liv har et par gode venninner som hun tilbringer tid med, og familien sin på Kjerringøy, som også har en viktig rolle.

Karakterene er overbevisende bygget opp, spesielt er jeg imponert over hvordan Livs PTSD preget personligheten hennes. Marianne, den eldste venninnen og Dania en jente hun nylig har blitt kjent med, skildres på hver sin måte, helt i tråd med hvordan livet er. Og så familien da, for noen skjønninger, jeg angrer nesten på at jeg ikke stakk innom da vi var i Bodø for noen dager siden ☺

Det var ikke mulig å få kontakt med meg den dagen jeg leste denne boken. Har du lyst å avslutte sommeren med en bok som virkelig tar pusten fra deg, så kan jeg anbefale Risiko.

Oppsummering av lesemåneden juli

Juli betyr sommerferie for mange av oss, og for meg gikk tre av ukene med til feriering. Jeg kjørte bilen alene fra Snåsa til Tromsø, hadde meg noen dager der før Frode kom fra Senja for å tilbringe neste uke på veien. Det var ikke badevær i nord, men vi koste oss ute, leste bøker og gikk på stolpejakt. Så var vi en uke hos svigers, med molteplukking, ørretfiske og alt som hører naturen til. På tur fra Snåsa til Bergen fikk vi oss to langturer en på Dovrefjell og en på Beitostølen. Etter to netter på Grønolen Fjellgard (som anbefales varmt for sin mat og sin atmosfære) kjørte vi siste biten hjem, bare med stopp i Flom og på Voss.
Regnet kom da vi styrte på med klesvask og husvask, så det ble en rolig søndag. Heldigvis har vi en uke ferie igjen.

Det er nesten litt flaut å vise frem listen over bøker jeg har lest, for det er et vell av prikker på terningene. Jeg har latt meg begeistre, og når det ikke er noe å trekke for, ja, så blir det full pott da 😅

Dette leste jeg i juli:

1. Susan Abulhava - Nahrs siste dans - 5
2. Simone de Beauvoir - Mandarinene - 5
3. Lasse Gallefoss - Krigernes fred - 5
4. Wencke Mühleisen - Redd deg selv, lille hjerte - 5
5. Sara Omar - Skyggedanseren - 5
6. Karin Fossum - Bakom synger døden - 5
7. Ann Napolitano - Kjære Edward - 4
8. Jørgen Jæger - Hjerteløs - 6
9. Kari Brænne - Perleporten - 4
10. Trine-Lise Rygh - Hundedager - 6
11. Espen Skjerven - Slakt - 6
12. Martin Sellevold - Bikkjevakt - 3
13. Sidsel Mørck - I urent farvann - 6
14. Sven G. Simonsen - Risiko - 6

Romaner: 8

Krim/thriller: 6

Jeg er spesielt imponert over debutantene Trine Lise Rygh, Espen Skjerven og Sven G. Simonsen for hva de greier å få til på første forsøk. 

I 1001 lesesirkelen leste jeg Mandarinene av Simone de Beauvoir, så jeg er ajour med lesesirkelen, men må pønske ut hva jeg skal lese i august, boken jeg planlagte er ikke å få tak i på biblioteket.

Med korona hengende over oss er det ikke mye som skjer utenfor lesestolen, men jeg har billetter til både teater og konserter til høsten, så jeg håper alle har vært flinke og vaske hendene i sommer!

Hundedager av Trine-Lise Rygh

Denne sommeren byr på mange nye navn for min del, og Trine-Lise Rygh er ett av dem. Hundedager er hennes debutroman, og for en flott start på forfatterkarieren hun har gjort, romanen traff meg midt i hjertet.

Forlaget om boken:
Når er det greit å gripe inn i andres privatliv?
Mora til Tess har havna på sjukehus. Hun ble funnet i hagen, ute av stand til å gjøre rede for seg, sier naboen. Tess må komme, må ta seg av bikkja. Så Tess reiser over fjellet, tilbake til huset med de dårlige minnene. Må få ordna med den bikkja så kan hun dra tilbake til kjæresten, til jobben i dyrebutikken – den første jobben hun har klart å holde på.

I leiligheten til mora er alle gardinene trukket for, som vanlig. Tess møter naboen, hun som ringte. Fra avstand ser hun ut som en diva, en sånn fra filmer på søttitallet, men hun er ikke akkurat noen stjerne. Og ungen hennes. Ida. Hvordan har hun det egentlig?

Det er et sært knippe mennesker en møter i denne romanen. Tess virker ensom og preget av sin oppvekst, med en mor som har kalt hunden sin opp etter datteren. Hun forundrer seg over at naboene ser ut til å kjenne moren som en helt annen, enn det hun gjør selv.

Tess vil egentlig bare vekk fra barndommens minner, men når nabodama presser henne til å ha lille Ida hos seg, skjer det noe med Tess`tanker. Hun kjenner seg igjen i Ida og forholdene hun ser ut til å leve under. Selv sliter hun med mental støy, og får stadig små anfall av angst. Hun snakker med seg selv, og kategoriserer alt og alle rundt seg.

Halvveis i min lesing av boken lærer jeg at hovedpersonen lider av posttraumatisk stressyndrom, og det forklarer en hel del om hennes beveggrunner og reaksjonsmønster. Det var en fin kunnskap å ha med seg inn i siste halvdel av boken, som er ganske eksplosiv.

Hundedager er handlingsstyrt, og har flere vendinger som kom uventet, men som lenker leseren til boken. Tess kommer til kort med mye i livet sitt, noen ganger ser hun for seg ting, som vi i ettertid skjønner bare var Tess sin tolkning. Det blir for mye for henne, ikke vil hun besøke moren på sykehuset, hun vil ikke ta seg av hunden, men hun finner en løsning på dette, og på hva hun skal gjøre med lukten fra kjelleren.

Jeg tenkte at latteren min hørtes nevrotisk og gal ut, og måtte le enda mer. Men hvis man er gal, gal på ordentlig, mener jeg, så tror jeg ikke man reflekterer over sin egen galskap. Ergo var jeg ikke gal. Men jo, jeg bevegde meg i et grenseland. Eller mors hjemland kan man si, så ikke helt ukjent for meg. Veien dit er kortere enn man tror. 

Hundedager er ingen lettvint roman å komme gjennom, til tross for sine 158 korte sider. Historien er enkel og alvoret gjemt på en måte, som gjør at uhyggen kryper litt på en. Rygh bruker et rent språk, og korte setninger, som holder fokus der det skal. Som leser får en reflektert over når det er greit å gripe inn, og hvem som kan og bør gripe inn, når svikt i omsorg oppdages.

Rygh forteller at hun selv en gang har følt seg tvunget til å melde fra, når hun har sett omsorgssvikt, og denne romanen er bygget på denne erfaringen. Det er godt å lese at Rygh er i gang med en ny roman, jeg gleder meg til å lese den.

Forlag: VigmostadBjørke

Kilde: PDF fra forlaget

Utgitt: 2020

Sider: 158