Etter at jeg i 2013 oppdaget Helga Flatland sitt forfatterskap har jeg lest alt hun har kommet med. Hennes første roman vant hun Tarjei Vesaas debutantpris for, Bli hvis du kan. Reis hvis du må er første bok i en sterk trilogi som jeg anbefaler på det varmeste, men de påfølgende titlene hennes står ikke tilbake for denne. Så gjør vi så, som jeg koste meg med i helgen, var god underholdning, men gjorde ikke like stort inntrykk.
Anton går i sinnemestringsterapi. Ikke fordi han vil, men fordi han må, hvis delt omsorg for sønnene i det hele tatt skal komme på tale. Noe har skjedd, og hvis han skal videre i livet, må det foregå på ekskonas premisser.
Ebba forsøker å holde familien samlet mens det som en gang ga livet retning, gradvis mister kraft. Hun er feminist og korpsdirigent, gift med en kompromissløs mann, mor til to voksne døtre som fortsatt trenger mer enn hun kan gi.
Birgitte er en falmet skjønnhet og korpsets altmuligkvinne. Barna har flyttet ut, ektemannens entusiasme er kvelende - og kroppen forandrer seg. For første gang i livet føler hun seg usynlig. Så møter hun Anton.
Så gjør vi så er en roman om hvordan makt og avmakt forhandles i relasjoner. Gjennom et mikrokosmos av korpsdugnader, middager og hverdagsøyeblikk viser romanen hvordan vi lever i spennet mellom plikt og omsorg, forsvar og skyld, mens det store raser rundt oss - og det lille likevel krever sitt.
Skien Uavhengige Musikkorps er miljøet som denne romanen spilles ut fra. Alle karakterene har røtter i dette korpset, enten som medlemmer av korpset, som ledere eller frivillige. Noen av dem er i tillegg i familie, og på den årlige korpsreisen føler enkelte sterkt på dette.
Nylig skilte Anton er den karakteren jeg fikk mest under huden, i det ytre går han til psykolog for sinnemestring for å tekkes ekskona. Det er ikke bare det han gjør for henne, for å få lov til å tilbringe litt mer tid med tvillingsønnene deres, kjører han rundt å samler inn lopper til markedet de snart skal ha.
Men, hvorfor er Anton så sint? da må vi tilbake til oppveksten hans, med en mor som slang mye dritt om faren og plantet dype relasjonelle traumer i gutten. Dette spilles veldig godt ut i personligheten hans gjennom hele romanen, og er en fryd å lese.
Den vakre Birgitte er den andre karakteren jeg festet meg ved. Det å leve et liv uten annet å komme med enn et nydelig ytre, står for meg som et mareritt. Hun har ingen jobb, noe mann og voksne barn hakker på henne for. Helga Flatland skriver frem en usikker kvinne, som når døtrene blir voksen, fremdeles behandler moren som om de var tenåringer. Dette er hjerteskjærende lesing, og jeg kan ikke bli enig med meg selv om det er troverdig eller ikke.
Romanen har en veldig dramatisk start, som jeg egentlig glemte litt da jeg leste videre. Teksten er handlingsmettet, både med forviklinger i de forskjellige relasjonene, men også i forbindelse med loppemarked og korpstur.
Så gjør vi så er en engasjerende roman, den dypdykker inn i psyken vår, og byr på besnærende observasjoner av hvorfor dialog mellom mennesker ofte kan gjøre så vont.
Korps er ikke min greie, jeg fikk bekreftet min fordom at det er forventet mye dugnad fra foreldre, når barna spiller i korps. Men, som omdreiningspunkt i denne romanen fungerte det fint. Handlingen gjorde ikke like stort inntrykk som Bli hvis du kan, årets utgivelse var god underholdning mens jeg leste, men vil nok ikke forbli i tankene.
Jeg anbefaler gjerne Så gjør vi så videre ⚃
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar