Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium - Essay av Kari Løvaas

Kari Løvaas debuterte som forfatter i 2013 med boken Den grønne malen. Hun har vært kritiker i en årrekke, før hun i 2020 disputerte med avhandlingen Be for meg også. Jeg har ikke lest noe av det hun har skrevet tidligere, men beskrivelsen av dette essayet vekket min nysgjerrighet. 

Forlaget om essayet:
I Skapelsens sukk og klage reflekterer Kari Løvaas over menneskets selvforståelse som skapt og skapende, og som både mer opphøyd og mer fordervet enn andre skapninger. Bokessayet tar form av et «bestiarium» av omsorgsfulle lesninger og dristige assosiasjonssprang, som omfatter en mengde mytiske og litterære dyr og skikkelser. 

I denne første delen av bestiariet befinner vi oss midt i det landskapet der Selma Lagerlöf i sin tid diktet fram en av de mest bevegende skikkelsene i svensk litteratur: Keiseren av Portugalia, en värmlandsk kong Lear. For Løvaas, som har en sønn med Downs syndrom, blir Lagerlöf med sin narrekonge en av flere veivisere i retning av en utopi: et samfunn der menneskedannelse ikke handler om sortering og perfeksjonering, en fortelling om beskyttelse som bygger på tillit, ikke frykt. 

I noen kveldstimer denne uken har jeg brynt de små grå på denne boken, og da jeg satt meg ned for å skrive noen ord om den, fant jeg det veldig vanskelig, så jeg begynner med noen stikkord som jeg noterte meg, mens jeg leste:

Når er et menneske mest menneske?
Verdighet
Menneskets reseptivitet for det fysiske miljøet
Mimetisk evne - oppmerksomhetstrening, nådetilstand
Menneskeverd - hva er det som gir mennesket verdi?

Dette er et essay bygget opp rundt litteraturens mange bautaer. I tillegg til "hovedpersonene", Selma Lagerlöf og Shakespeare, nevnes Karin Boye og hennes sci-fi Kallocain og Tarjei Vesaas og Fuglane, for å nevne noen. Det handler mye om språk og hva språket betyr for oss. Spesielt spennende er det å se skapelsesfortellingen tolket av Walter Benjamin.

Det var artig å lese om italieneren Pico della Mirandola, som på 1400-tallet satt ord på det selvfølgelige, at mennesket er det eneste dyret som fødes nakent og ubehjelpelig. Vi er uferdig når vi kommer til verden, med det også formbart, noe som gir oss mulighet for å danne oss selv. 

Vi hører om Nietzsche, Cicero, Epikur og Descartes (Jeg tenker, derfor er jeg...) det er nesten ikke en side, uten at en filosof har fått uttale seg. Dette er et fint supplement til alle de litterære henvisningene, men det som er finest i denne boken, er den personlige delen, hvor forfatteren forteller om sin sønn August som har Downs syndrom.  

Sammen med alt det historiske som essayet bringer på bordet, hører vi også om prenatal diagnostikk av vår tid. Jeg leser om eutanasiprogrammet som ble satt i gang i Tyskland i 1939 og om Vipeholms-anstalten i Sverige, som sorterte beboernes intelligens. De som havnet i gruppe 0, ble sagt å ikke kunne kjenne smerte, de var som dyr. Tankene rundt dette, blandes sammen med den fine historien om August, og får hjertet mitt til å briste.

Det er August, Keiseren av Portugalien og Kong Lear som binder historien sammen. Jeg fikk en god dose mat til tankene av å lese dette essayet, men når min mann ved to anledninger spurte meg hva boken handler om, ble jeg svar skyldig. En liten smakebit til slutt, som viser hvordan litteratur og filosofi er viktige bærebjelker i denne fine boken:

                        Vegetasjonens triumf er total. Dette er den siste setningen i den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman Kartet og terrenget fra 2010. Hans naturtilstand er ikke Rousseaus paradisiske, snarere Hobbes` falne: jungelen, alles kamp mot alle. Eller mer presist, pessimisten Arthur Schopenhauers ufrie: blinde drifter. For Schopenhauer var overlevelseskampen ren tvang og ufrihet. Hans lengsel etter forløsning var helt klart en lengsel fra disse livsbetingelsene, spisingen, voksingen, drepingen, klekkingen og ynglingen. 

Det er ikke tvil om at dette essayet var engasjerende. Det er ikke en bok du trøtt og sliten setter deg ned med for å lade batteriene, men en bok som gir næring til tanken. Jeg likte boken godt, og er du klar for litt tankepåfyll er Skapelsens sukk og klage midt i blinken også for deg ☺

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022

Sider: 167

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden februar

Aldri har korte februar vært så lang. Med snø regn, snø regn, snø regn, ble det masse slaps hele tiden, så ble februar en begredelig vintermåned. Når fjellene er ufremkommelige av slaps og glatte, er jeg heldig som har lesingen å ty til når jeg ikke kan gå tur. 

Jeg har lest to 1001 bøker denne måneden, og dikt, selv om Cecilie Løveid ikke kvalifiserer for "klassiker" som er tema for diktlesesirkelen i mars. 

Jeg er ganske fornøyd med sjangerfordelingen, og at jeg har hoppet over blogginnlegg på et par bøker, det gjør noe med lesingen ☺

Siden jeg har begynt å ta bussen til jobb, har jeg fått lyttet til to lange klassikere.

Dette har jeg lest i februar: 

1. Gunnar Staalesen - 2020 Post festum - 4
2. Anne Holt - Det ellevte manus - 5
3. Eskil Skjeldal - Fars hage, mors hus - 5
4. Alexandre Dumas - Greven av Monte Cristo - 5
5. Carl Frode Tiller - Flukt - 4
6. Megha Majumdar - Det brenner - 5
7. Nadine Gordimer - Burgers datter - (1001) - 4
8. Alice Munro - Tiggerpiken - (1001) - 4
9. Rune Christiansen - Saken med den tapte tidens innfall - 4
10. Kaja Scherven Mollerin - Kamerat livet - 5
11. Cecilie Løveid - Vandreutstillinger - (dikt) - 5
12. Thomas Mann - Trolldomsfjellet - 4
13. Kari Løvaas - Skapelsens sukk og klage, Et bestiarium - (essay) - 4
14. Bjørn Bakken - Forklarelsens øyeblikk - 6
15. Kjersti Halvorsen - Det er jeg som kan hjelpe deg - 5
16. Cecilie Løveid - Most - 3
17. Cecilie Løveid - Flytterester - (dikt) - 3
18. Eva Kitty Bumbulucz - Femtiseks - 5

Krim/Thriller: 3

Romaner: 11

Biografi: 1

Essay: 1

Dikt: 2

På kulturfronten har jeg opplevd litt av hvert: Monika Isaksstuens teaterstykke Dette er ikke oss, så jeg på DnS, ble ikke så begeistret dessverre.
På biblioteket holdt Renate Rivedal et interessant foredrag om Tove Jansson.

Harmonien spilte først Mozart og senere i måneden Bethoven, endelig til full sal i Grieghallen.

 
Jeg har sett Assassins på DnS, en musikal om åtte amerikanske presidenter som har blitt skutt, og forsøkt skutt.

 
Mens jeg satt og leste om Cecilie Løveid, dukket hun opp på Litteraturhuset, sammen med Kaja Mollerin, som har skrevet boken om henne. Spennende samtale!

Erlend Nødtvedt snakket om boken sin Mordet på Henrik Ibsen, på selveste DnS, hvor mye av handlingen av boken foregår.

Cecilie Løveid i samtale med Kaja Scherven Mollerin

Jeg ønsker dere som er innom bloggen en riktig fin lesemåned i mars ☺

Trolldomsfjellet av Thomas Mann

Det er litt av en murstein jeg ga meg i kast med i februar, etter å ha lest Herbjørg Wassmo sin nyeste roman Mitt menneske. Trolldomsfjellet har en helt egen rolle i Wassmos roman, og jeg ble veldig nysgjerrig på den. Boken finnes på 1001-listen, så jeg snek den inn på planen min for 2022, der den havnet på juni, i kategorien "forfatter fra Europa". Thomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.

Forlaget om handlingen: 
Den unge Hans Castorp drar til tuberkulosesanatoriet i Davos for å besøke sin syke fetter. Selv er han ikke særlig syk. Likevel blir han værende i syv år. Her opplever han det meste og får møte en rekke frodige personligheter. 

Thomas Mann fremstår i denne romanen som en stor ironiker, men også som humorist. Fortellingen handler om kampen mellom radikale og konservative ideer, mellom den opplyste, siviliserte verden og en verden full av ikke-rasjonelle ideer; om psykoanalysen og det okkulte. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1924/min utgave 2005
Sider: 730
Kilde: Kjøpt selv

Det er nesten utrolig at en bok på 730 sider kan foregå innenfor veggene på et sanatorium. Hver detalj er tatt med, ankomsten til hovedpersonen Hans Castorp inkluderer alle hans observasjoner og tanker om de han møter. Han og fetteren er stadig sammen, og dialogen dem imellom gir teksten flyt og god fremdrift.

Når Castorp ankommer sanatoriet, får han utlevert et pasientrom, i likhet med de syke. Legene anbefaler ham om å ta del i pasientenes daglige rutiner, som inkluderer fem kraftige måltider, en luftetur og ikke minst liggekurer. Når de tre tiltenkte ferieukene er over, har han endelig vendt seg til å være der, han fasineres av Klavdija Chauchat, en av de andre pasientene, og han forlenger oppholdet sitt. 

Karakterskildringene i denne romanen er fantastiske, blant mange så møter vi Hermine med det stupide blikket sitt, den leverflekkede Fru Iltis og den elfenbenfargede Levi. Alle er innlagt og alle har tanker og meninger som luftes og diskuteres. Italienske Settembrini er frekk og full av svada, hans baksnakking av de andre, blir ofte tema for Hans og fetteren Joachim Ziemssens samtaler.

Forskjellige tildragelser blant pasientene skaper stemning, deres iakttagelser og inntrykk utbroderes i det lengste. De diskuterer moralske dilemma, sjelens forkrøpling og kjedsommelighetens vesen, samtidig som de undrer seg over hvordan tidssansen blir forrykket. Tid og tidsopplevelse er temaet som springer frem som det tydeligste i romanen, men gjennom denne lange boken kan en også skimte kulturkritikk, og en mengde tematiske motsetninger. 

Når Joachim har vært på anstalten i halvannet år, gjør han opprør og vil hjem, så han reiser mot Dr. Krokowskis vilje. Med det er han ute av historien, men Hans Castorp, som fikk beskjed om å ta følge med sin fetter, protesterte heftig på dette. Han skal komme til å bli på lungesanatoriet Berghof i Davos, i til sammen syv år. Da har vi kommet til 1914, og alle vet hvilke svarte skygger som truet Europa dette året. 

Jeg skal ikke legge skjul på at Trolldomsfjellet ble en langdryg affære, men samtidig kjenner jeg på meg at jeg kommer til å lese den på nytt (når jeg blir pensjonist), så jeg satte den pent opp i klassikerhyllen min. Jeg er ikke i tvil om at her finnes mange kryssreferanser i teksten, som jeg ikke har fått med meg, så en repetisjon av boken føles påkrevd. Kanskje jeg kan gjøre det på Waldhotel Bellevue i Davos, stedet som i sin tid var et sanatorium, og forbildet til den institusjonen vi blir kjent med i Trolldomsfjellet.

I etterordet poengteres det at boken er en idèroman, en syntakstung tankebok og en skjebneroman. Det er Per Quale som har oversatt boken, og skrevet det ni sider lange etterordet. Hadde jeg lagt merke til det før jeg startet lesingen, ville jeg lest dette først. Jeg leste det etter endt lesning, og mye falt på plass. Her får vi også lese om noen virkelige personer som flere av skikkelsene er bygget på, Edith Södergran nevnes også, som en av pasientene som besøkte sanatoriet samtidig med Thomas Manns kone.

Femtiseks av Eva Kitty Bumbulucz

Hvorfor lærer vi ikke av historien? det er spørsmålet den norske forfatteren Eva Kitty Bumbulucz stiller, i denne romanen. Hun er datter av ungarske foreldre, som flyktet til Norge og bosatte seg her, Femtiseks er hennes debutroman.

Forlaget om handlingen:
Femtiseks er et mellommenneskelig drama om revolusjon, kjærlighet og håp – basert på en sann historie fra Ungarn anno 1956.

Unge og forelskede fantaserer forlovede Eva og Laci om en fremtid sammen. Men i etterdønningene av den korte og brutale revolusjonen, der Sovjet-makten har knust ungarernes drøm om frihet, tar deres liv en brå vending. Laci frykter for sitt liv når klappjakten på opposisjonelle begynner og lyndomstolene mates av ivrige angivere. Han ser ingen annen utvei enn å flykte, og av kjærlighet til sin forlovede blir 17-årige Eva med ham på flukten fra hjemlandet.

Den dramatiske flukten utsetter paret for harde prøvelser, og angst og usikkerhet for fremtiden tester lojaliteten deres til hverandre.

Da jeg satt meg ned for å lese denne romanen, var den russiske invasjonen av et naboland et faktum. Femtiseks handler også om disse russerne, den gang Sovjetunionen, som siden andre verdenskrigs slutt, okkuperte Ungarn.

Merk deg datoen 23 oktober 1956, da ble det løsnet skudd i Budapest, og en fredelig demonstrasjon ble begynnelsen på en revolusjon. Det er akkurat her vi befinner oss i denne romanen, en urolig tid for det hardt prøvede landet, som nå var befolket av russere, ungarere, kommunister og ikke kommunister. Unge gutter ble satt i håpløse situasjoner, hvor rollen deres tvang dem til å skyte på sine egne. Mennesker forsvant, mange ble arrestert uten noen fornuftig grunn og utstrakt angiveri gjorde de mellommenneskelige forholdene problematiske.

Historien fortelles kronologisk, og persongalleriet vi blir kjent med, er alle i kontakt med Eva og Laci før eller siden. Det er til tider en skrekkelig historie dette her, fortalt på en så overbevisende måte, at jeg flere ganger måtte ta "snakkepauser" med min mann, for å riste uhyggen av meg. En smakebit fra deres flukt over grensen:

                De sto bokstavelig talt frosset til bakken. Ingen turte å røre en muskel. Hundeglammet paralyserte hele kroppen. En ny lyd, så et stort lysbluss, som en nyttårsrakett. 
    - Ned, ned nå!
    Laci rev Eva over ende som en villmann. Hun rakk ikke å reagere før ansiktet lå boret ned i det kalde hvite. Det var kvelende. Laci presset hånden sin hardt mot nakken hennes. Han skjønte ikke hvor hardt, før hun var nesten livløs under håndflaten hans. Laci for sammen av skrekk da det gikk opp for ham hva han var i ferd med å gjøre.
    - Eva? Eva, unnskyld! Å herre gud, er jeg blitt gal?

Uten å gå i detalj kan jeg nevne den iskalde flukten paret foretar seg, forholdene på mottaket de kommer til, den innbilte eller faktiske trusselen fra mennesker de møter og ikke minst hvordan de blir tatt imot der de havner til sist. Ikke alt er like forferdelig, i små doser opplever vi parets kjærlighet til hverandre, og mennesker rundt dem som faktisk vil dem vel.

Alt dette er det veldig interessant å lese om, fortellingen rommer spenning og godt oppbygde karakterer, som gjorde boken vanskelig å legge fra seg. 

Liker du å lese om historiske hendelser og forhold, som vi heldigvis har lagt bak oss, så er dette virkelig en roman du bør sette på leseplanen. Romanen er aktuell, siden den minner oss på nåtidige politiske strømninger, vi ikke har lyst å ha tilbake.

At forfatteren Eva Kitty Bumbulucz har fått sine foreldres historie inn med morsmelken, kan en nesten forstå når en leser romanen. Jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Prego Mobile

Utgitt: 2019

Sider: 311

Kilde: Leseeksemplar

Forklarelsens øyeblikk - ny spennende krim fra Bjørn Bakken

Det er alltid spennende å lese ferske forfattere, og enda mer så, når en skal lese "den vanskelige andreboken", etter å ha elsket debuten. Sånn er det med Forklarelsens øyeblikk, for i fjor på denne tiden leste jeg Bjørn Bakkens Lang, lang rekke, som var både velskrevet og spennende.

Forlaget om handlingen:
Renate har besøkt Tiiu, Carl Fredrik og Lone i Aarhus. Livet smiler. Tilbake på politihuset i Kristiansand får hun ansvaret for sin første drapssak. Profilert forretningsmann funnet drept.

Saken virker opplagt, bevisene er overveldende, etterforskningen går på skinner, til et nytt drap endevender alt.

Mørke hemmeligheter presser seg mot overflaten, gamle synder kaster lange skygger. Og Renate må ut i et kappløp hun ikke kan tape.

Forlag: Selvpublisering (Bjørnebok)
Utgitt: 2022
Sider: 304
Kilde: PDF fra forlaget

Vi møter igjen Renate og noen av de andre karakterene fra Lang lang rekke, et par måneder etter forrige bok sluttet. Siden denne boken starter med noen skrekkelige scener hvor en anonym mann blir fanget, og en prisvinnende konkurranseskytter ved et uhell dreper mannen sin, kjente jeg ikke igjen det faste persongalleriet med en gang. 

Det kriblet derfor i magen da Renate, Tiiu og Carl Fredrik Skog kom på banen, hele handlingen fra forrige bok falt på plass, og jeg frydet meg, i trygg forvissning om at fortsettelsen kom til å bli spennende. 

Miljøet på politistasjonen i Kristiansand, hvor Renate får lede etterforskningen av den skutte mannen, gir en fin ramme rundt historien. Med seg på laget får hun den ferske betjenten Even Halvorsen, som ikke bare er en muskelbunt, men også er en sjarmør som har fart på hjernecellene. Sjefen på politikammeret er av årsaker lesere av bok 1 vet alt om også ny, og Aslaksen er en skikkelig going.

Renate er ingen tradisjonell politikvinne, hun har selv svin på skogen, og må kikke seg over skulderen titt og ofte. Hun får besøk av kona til den tidligere politimesteren, og blir truet av en journalist. Dette blir det spenning av, men det som også øker actionnivået er introduksjonene av de andre som blir drept. 

Her handler det om hevn, men for hva og hvorfor, holdes skjult lenge, men tankene mine kretset rundt religiøs fanatisme, gamle ungdomssynder eller økonomisk svindel. Den som leser får se...

Vi møter mange karakterer i denne historien, men de er godt skildret og skrives inn (og ut) i rolig tempo. Det er også det eneste som holdes rolig i denne krimmen, for at det er mye dramatikk her, er det ikke tvil om. 

Midt oppi all viraken rundt Renates jobb, besøker hun sin slagrammede mor på sykehjem, og hun gjør sitt beste for å være en god kjæreste for Tiiu, samtidig som hun jager en morder, og blir jaget selv. Nå bor hun i barndomshjemmet sitt, som hun har arvet av moren, og her finner hun farens gamle safe. Hans ettermæle er ikke plettfritt, så hun vil grave litt i historien hans, for å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. 

Bjørn Bakken gir oss igjen en velskrevet krim, hvor han bruker ulike fortellergrep, for eksempel gir morderens samtaler med sin katt Beelzeebub, ny innsikt, innholdet i safen gir nye opplysninger, og ikke minst, det fine som Leo og Lise forteller om Renates mor, det gjorde inntrykk. 

Det er ikke tvil om at historien fanget meg inn, etter en tidlig søndagstur, var jeg naglet til boken til sent på kveld, for denne kunne jeg ikke legge ned, før jeg hadde lest ferdig. Ikke gå glipp av denne, og fortvil ikke om du ikke ser den i butikken, klikk på lenken til forfatteren, så ser du hvordan du kan få tak i boken, det er verdt den ekstra innsatsen.

Det brenner av Megha Majumdar

Megha Majumdar er født i den byen i India, som romanen har sin handling fra, men hun flyttet til USA for å gå på universitetet. Hun ble i Amerika, og jobber nå som redaktør i New York City. Det brenner er hennes debutroman, og for en debut hun har gjort!

Forlaget om handlingen: 
Det brenner handler om en tragisk togbrann i Kolkata, India, som tar livet av 104 mennesker. Gjennom romanen følger vi tre personer med forskjellig tilknytning til brannen. En av dem er Jivan, en muslimsk jente fra slummen som blir beskyldt for å ha stiftet togbrannen, på grunn av noen lite gjennomtenkte innlegg hun postet på Facebook. 

Hennes skjebne blir linket til PT Sir, en opportunistisk gymlærer som gjennom sitt engasjement i et høyrevridd politisk parti skor seg på Jivans feiltrinn. 

Vi møter også Lovely, en sosialt utstøtt, men karismatisk og varm karakter, som har alibiet som kan redde Jivan, men å gi det fra seg vil koste henne alt.

Hvem har ikke lest romaner fra det historiske India, med kasteproblematikk og intense skildringer av livet i slummen. I Majumdar sin debutroman skildres fattigdommen med et forfriskende moderne blikk, som ikke nevner kaste med et ord, men andre problemstillinger hoper seg opp.

De tre hovedpersonene vi møter er oppegående mennesker, med drømmer om en lys fremtid. Gymlærer Sir er eneste mannlige læreren på en jenteskole, kanskje ikke helt fornøyd med jobben, men han og konen klarer seg fint. 22 år gamle Jivan ga opp skolegangen etter tiende klasse, da faren ble invalid og de trengte hennes inntekt. Hun er fornøyd med jobben hun har, og den lille familien greier seg bra. Lovely drømmer om å bli skuespillerinne, og det lille hun greier å skrape sammen, går til en mann som lærer henne yrket. 

Historien dreier seg rundt disse tre, som så vidt har hatt noe med hverandre å gjøre, når den store togbrannen i slumkvarteret Kolabaga finner sted. Jirvan er ille ute, siden hun ble sett på feil sted til feil tid. De to andre blir kalt inn for å vitne for hennes sak, men omstendigheter i livene deres gjør at deres vitneprov ikke gagner saken hennes.

Når du leser denne boken, vil du kjenne stanken av svette fra uvaskede kropper og dufter av matlaging, og du vil føle trengselen og menneskemylderet på kroppen. Vi er i et miljø preget av hardt arbeidende mennesker, rickshawtrekkere, fruktselgere, putefyllere og tjenestejenter, alle yrker er presset og arbeiderne må ta snarveier for å levere.

Den fattige befolkningen har resignert, det er ingen vits å spørre hvorfor, eller stå opp for seg selv, og meningsløsheten forsterkes når politikere sier det motsatte av hva de mener, og kaller det diplomati.

Til tross for dette er det ikke sulten og skitten som preger romanen, men urettferdigheten i at alle meler sin egen kake. Ingen står opp for sine medmennesker, de lurer hverandre opp i stry, for om mulig å legge fattigdommen bak seg, for en stakket stund, eller for alltid. 

Romanen gir et lite spark til de som flykter ut av landet for å utdanne seg (som forfatteren selv har gjort), men det største sparket er til politikerne, som bruker alle knep som skal til for å fremstå på den måten de ønsker. Dette lider Jirvan under, når hun blir tatt for å være terroristen som tente på toget. Skildringene vi får gjennom skolelærer Sir, som blir fanget i det politiske nettet, bygde opp under frustrasjonen min da jeg leste. 

Megha Majumdar har et sanselig språk, som spiller frem grunntonen i det fattige India. Jeg savnet litt motstykket, for India av i dag har tross alt en stor middelklasse. Kolkata ligger nær grensen til Bangladesh så når motsetningene mellom den muslimske befolkningen og hinduene skildres, får også den hellige kuen sin plass i historien. 

Jeg likte denne romanen veldig godt, historien er spennende, mange av betraktningene som gjøres er nye for meg, og helt uten å bli sentimental greier Majumdar å speile råheten hos politikerne, mot fattigdommen i befolkningen, på en overbevisende måte. Romanen anbefales på det varmeste!

Googler du Kolabagan slum får du se noen skremmende bilder

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 292

Kilde: PDF fra forlaget

Kamerat livet av Kaja Schjerven Mollerin - om Cecilie Løveid

Kamerat livet kalles en samtalebok, hvis du vil presse den inn i en tradisjonell form blir vel biografien den mest nærliggende. Forlaget sendte meg boken uten min vitende, og min første tanke da jeg sto med den i hånden var: Cecilie Løveid ja, hun forstår jeg meg ikke på... Heldigvis jobber vi med relasjonsledelse på jobb for tiden, og jeg bestemte meg for, å lede min relasjon til denne allsidige forfatteren, i en mer positiv retning.

Forlaget om boken:
Cecilie Løveid fylte 70 år 21. august 2021, og i den anledning ba vi litteraturkritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin lage en samtalebok med jubilanten. Samtalene i Kamerat livet går igjennom Cecilie Løveids liv, lesning og litteratur, fra 1968 til i dag. Løveid har eksellert innen de fleste hovedsjangrene, og boka vil også kunne fortelle mye om emner som utviklingen av nyere norsk dramatikk, 70-tallets kunstroman og moderne diktning (både politisk og personlig). Dessuten gir boka et viktig bidrag til kampen for likestilling i Norge ettersom flere av Løveids verker har en klar feministisk innsikt.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

Aller først må jeg forklare dette med relasjonen, jeg kjenner ikke Cecilie Løveid i det hele tatt, har aldri snakket med henne, men jeg har hørt henne prate flere ganger. Blant annet i 2013 på en av DnS sine flotte lørdagscafèer, hvor hun snakket om lyrikk og dramatikk, og året etter lot jeg meg begeistre av DnS sin oppsetning av Medealand, som Løveid har oversatt. 

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg har styrt unna denne allsidige forfatteren, som i Jan Erik Volds Kanon så treffende kalles en "sjangeroverskridende fabeldikter". Jeg leser mye og variert, jeg gir ikke opp når jeg dyttes ut forbi min egen komfortsone, og trøster meg med at jeg lærer, og at det kommer til å gå lettere etter hvert. Cecilie Løveid har flere ganger rykket meg tilbake til start, du vet når du er på toppen av stigespillet, og ramler ned den der lange stigen? en sånn følelse har jeg satt igjen med, de gangene jeg har hørt henne snakke. 

Spøk til side, i forrige uke så jeg at Litteraturhuset inviterte til et arrangement, hvor forfatteren av boken Kamerat livet, Kaja Scherven Mollerin, skulle ha en samtale med Cecilie Løveid. Jeg spratt opp av lesestolen, "den boken har jeg jo!!" Jeg bestilte meg en billett og satt meg ned for å begynne å lese. Da jeg gikk hjem fra arrangementet, glad og full av nye inntrykk, føltes det som å ha vunnet i lotto. 

Dagen etter leste jeg ferdig boken, jeg var begeistret, for Mollerin har virkelig klart å avdekke det de kaller det løveidske, det som løper gjennom alle Løveids verker, og som er en enestående fusjon av kunst, poesi, politikk, privatliv, problemer og humor.

Uti boken gir hun meg faktisk litt trøst for min manglende forståelse, "Det er kanskje teit å si, men jeg er vel kjent for å være en utfordring. Dette inntrykket har av en eller annen grunn festet seg tidlig. At det jeg skriver, er altfor aparte".

Kamerat livet gir oss et bilde av en kvinne som har fordypet seg i kunst hele livet, og brukt kunsten som inspirasjon til skrivingen. Det er tydelig at hun lar seg inspirere og begeistre, at hun er og alltid har vært nysgjerrig og villig til å grave dypt for å finne de svarene hun er ute etter. Boken gir oss også et bilde av et forsømt barn, som ikke hadde det lett i oppveksten, og antyder noe om hvordan dette har formet henne som menneske. Vi hører at mange av hennes tekster rommer et bortsatt barn, og en fraværende mor.

Måten boken er bygget opp, med Mollerins kortfattede spørsmål, som får dikteren på gli, og som følger opp med små dytt for å få henne til å fortelle mer, gir hele scenen til Cecilie, og hun blomstrer. Det gjorde hun også på Litteraturhuset, hvor Mollerin intervjuet henne etter samme lest. Det var ikke en gammel dame jeg så på scenen, men et kunnskapsrikt menneske, som fortalte om sine inspirasjonskilder og pågående arbeider, med humor og energi.

Er du interessert i kunst, litteratur og historie, så er denne samtaleboken med Cecilie Løveid absolutt noe å ta en titt på. I mai kommer boken Piggeple ut, med dikt og tegninger av Lotte Konow Lund, den er jeg nysgjerrig på ☺

*******

Kraftig inspirert etter å ha tilbrakt dagen med Kamerat livet, fikk jeg tak i Vandreutstillinger på BookBites. Jeg stupte inn i det, og frydet meg over hvordan Cecilie Løveid har latt seg inspirere av forskjellige kunstnere og kunstverk. Her møter vi Angela Winkler, Marcel Duchamp, Kitty Kielland og Andy Warhol, for å nevne noen. Sammen med diktets navn står også navnet på kunstner og kunstverk, så da er det bare til å lese, føle tolke og kanskje google litt etterpå. 

Tematikken favner også bredt, to ord som manifest og Y-blokken gjør det mer enn klart hvem diktet Straff - en fantasi handler om. Vi hører om Nordahl Grieg og hans endelikt i Berlin, og Georg Fossum sitt ikoniske fotografi 26/11- 42 taler også sin klare tale. Jeg likte også en ballett til Tomas E. og kunne ikke annet enn å le når jeg så ham for meg.

Det er ikke tvil om at Cecilie Løveids kunst har vokst på meg i rekordfart, dette nyeste hun har skrevet var absolutt ikke vanskelig å forstå.

Dykket ned i Løveids forfatterskap fortsatte, for etter å ha latt meg begeistre over Vandreutstillinger som kom ut i 2017, gikk jeg tilbake til begynnelsen og leste debuten hennes, romanen Most. Boken kom ut i 1972, noe som innebærer at Cecilie Løveid jubilerer også i år, med 50 år som forfatter. Gratulerer! 

Most består av ca 70 sider med luftig tekst, så den var ganske rask å lese gjennom, men dessverre fengslet den meg ikke i det hele tatt. Bildet av den litt spesielle skrivestilen til Løveid forsterkes igjen, når jeg leser diktsamlingen Flytterester fra 2012, for denne fant heller ikke klangbunn i meg. 

Svømmeføtter

Nei, min pike, sier flyttemannen

Vi har kommet til det punktet i livet

hvor vi ikke lenger behøver å vaske 

svømmeføtter

før vi pakker dem

Har du en Løveidfavoritt du vil anbefale!

Les gjerne Anitas flotte omtale på Artemisias Verden!