Oppsummering av lesemåneden august

Vi er vel alle enige om at tiden flyr, jeg ante fred og ingen fare og plutselig var den siste sommermåneden over. Jeg hadde tidlig ferie, så jeg har vært tilbake på jobb hele måneden, men kveldene har gått med til trening og lesing, siden kulturlivet fremdeles ligger temmelig brakk. 

I august leste og hørte jeg: 

1. Jorun Thørring - Skyggemannen - 4
2. Ninni Schulman - Når alle klokker har stanset - 6
3. Knut Nærum - Likbilen - (tegneserie) - 5
4. Therese Aasvik - Boksen går - 4
5. Camilla Grebe - Alle lyver - 4
6. Viola Ardone - Gutten fra Napoli - 4
7. Hans Rosenfeldt - Ulvesommer - 5
8. Jorun Thørring - Tarantellen - 4
9. Gaute Hevoll - Forklaringen - 4
10. Agnes Lovise Matre - Til døden - 5
11. Tommi Kinnunen - Ingen anger - 5
12. Ninni Schulman - Gutten som sluttet å gråte - 5
13. Sumaya Jirde Ali - Ikkje ver redd sånne som meg - 4
14. Sumaya Jirde Ali - Når jeg ser havet, slokner lyset - (dikt) - 5 
15. Stanislav Lem - Solaris - 4
16. Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned - 5
17. Mattias Edvardsson - Gode naboer - 4

Tegneserie: 1

Romaner: 5

Biografi: 1

Sci-Fi: 1

Krim: 8

Dikt: 1

Diktlesesirkelen for september har fått sitt bidrag denne måneden, men jeg har ikke lest noe til 1001-lesesirkelen, for Trekkoppbilen som er mitt bidrag for august, leste jeg før sommeren. Jeg har utfordret meg selv med å lese sci-fi, og så avsluttet vi måneden med å se filmversjonen av Solaris fra 2002, med selveste George Clooney. 

Bergen Filharmoniske Orkester hadde sine årlige tre sommerkonserter i august. Jeg var tilstede på to av dem, og de innfridde med Grieg den første dagen, og Bartòk og Prokofiev den andre dagen.

Amalie Skram hadde 175 års dag 22 august. Jeg var forhindret fra å være tilstede på Amalie Skram-selskapets feiring slik jeg pleier å være, men så prisutdelingen på streaming etterpå. Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali, den er vel fortjent (mer her) Jeg har tatt bilde av pc`en min, og vi ser prisvinneren i midten med to av de flinke damene i Amalie Skram-selskapet som intervjuer henne.

Bokhøsten er i gang, så planen min for september er å lese bøkene jeg får i postkassen noenlunde i den rekkefølgen jeg mottar dem. Ellers er jeg alltid åpen for fristelser, så jeg leser bokblogger og hiver meg rundt hvis det er noe som lokker. 

I dag går jeg hjemmefra ved soloppgang og kommer hjem igjen ved solnedgang, etter en dag på jobb, middag hos mamma og pappa og kveldsmøte. Det var første gang det var mørkt, da jeg står opp om morgenen, så nå er høsten virkelig på vei ☺

Soloppgang 06:30

Solnedgang 20:45

Ha en super lese-september alle som en!!

Ingen anger - ny roman fra Tommi Kinnunen

Leste du debutromanen til Kinnunen, Der fire veier møtes er jeg sikker på at du også leste oppfølgeren Lyset bak øynene. For to år siden kom også Skår, og jeg var like begeistret for den, som jeg var for de to andre romanene. Gjett om forventningene var høye da jeg skulle begynne på Ingen anger!?

Forlaget om handlingen:
Våren 1945 befinner fem finske kvinner seg på den finsk-norske grensen etter å ha blitt sendt tilbake fra fangeleir i Tromsø. Kvinnenes hoder er snauklipte for å markere at de blir ansett som «tyskerjenter» eller kollaboratører. Andre verdenskrig går mot slutten, og det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.

Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera tvinges til fots gjennom et utbrent Lappland. På sine vandringer hjemover gjennom ødelagte byer og bygder blir de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stilt til doms for feiltrinnene sine under krigen. Brakt til stillhet av skam og frykten for hva som vil møte dem når de kommer hjem, finner kvinnene trøst og fellesskap i hverandre. For hvordan er det å vende hjem, vel vitende om at ingen ønsker deg tilbake?

Den tematiske rammen med tyskertøser, som vi finner i denne romanen, er velkjent for meg, så forventningene ble skrudd ned i forkant av lesingen. Etter femti siders lesning, skjønte jeg at denne romanen rommer så mye mer enn skamklippingen av disse hardt prøvede kvinnene.

Skrekken for hva som kommer til å skje med dem nå når krigen er slutt, preger begynnelsen på historien. At de bare kan bli sendt rett hjem, streifer dem ikke, så overraskelsen er stor når det er akkurat det som skjer. De blir fraktet til et hentested, og mens de sitter her finner og venter på skyss videre, skjønner de at de kommer til å bli fraktet rett i fangenskap i Finland, så fem av dem begynner å gå.

I fortsettelsen befinner de fem damene seg underveis, med Rovaniemi som første mål. Kvinnene kommer fra forskjellige steder, og er veldig forskjellig både av alder og lynne. De blir egentlig ikke kjent med hverandre, til tross for denne lange, strabasiøse vandringen, for de har ikke lyst å røpe hvorfor de dro med tyskerne da de trakk seg ut av Finland.

        Vi kunne jo ikke vite, forsikret de hverandre. Hvem kunne ha tenkt seg? Ingen ville ha trodd dette. De hadde forlatt hjemmet bare fordi det i deres situasjon hadde vært mer fornuftig å dra enn å bli.

De blir tvunget til å vurdere hvilken rolle de selv hadde spilt i krigen, og den lange vandringen ga mye tid til å tenke på sin egen delaktighet. Katri som vasket kulehull på de døde i Finnmark, Siiri som maskinskrev de finske dødslistene, og alt det Veera, Aili og Irene har sett. De har ikke gjort seg skyldig i alvorlige handlinger, men arbeidet de har gjort hjalp tross alt tyskerne.

Romanen fremstår som en feministisk krigsroman, som fokuserer på de vanskelige valgene og skammen som følger med hver enkeltes livsavgjørelse. Irene er den karakteren som leder an historien, men de andre kvinnene får også stor plass. Handlingen er lett å følge, og så pass fengslende at jeg ikke hadde problemer med å sette av mye lesetid, den helgen jeg leste boken ☺

Forlag: Pax

Utgitt: 2021

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Solaris av Stanislaw Lem

Stanislaw Lem (1921-2006) var en polsk forfatter, essayist og futurolog. Han regnes som en av verdens fremste science fiction-forfattere. Han har mange utgivelser på samvittigheten, og Solaris er hans mest kjente roman, som har blitt oversatt til over 40 språk. Boken har blitt filmatisert tre ganger, blant annet av Steven Soderbergh i 2002, men filmene sies å være mye dårligere enn boken. I år er det 100 år siden Stanislaw Lem ble født, og 60 år siden Solaris kom ut første gang.

Forlaget om handlingen:
Psykologen Kris Kelvin ankommer forskningsstasjonen på Solaris og oppdager raskt at det ikke bare er den vanlige besetningen som befinner seg om bord. Stasjonen er hjemsøkt av skapninger som synes å ha opphav i besetningens minner. Kelvin blir selv konfrontert med en naturtro kopi av sin avdøde kone, Harey. Kan det være oseanet som frembringer disse såkalte «gjestene», og i så fall, hvorfor?

Kultklassikeren Solaris er en psykologisk thriller, en tragisk kjærlighetshistorie, en vitenskapssatire og en elegi over menneskets ensomhet i universet. Romanen innbyr til refleksjoner omkring menneskets plass i universet og om hvordan man kan forstå en utenomjordisk eksistens som er radikalt forskjellig fra alt vi kjenner.

I likhet med de fleste bøker som får betegnelsen "klassiker", så er Solaris en bok jeg syntes var interessant av flere grunner. Jeg har hørt Litteraturhusets forståsegpåere snakke om boken, og er imponert over deres tolkning.

Jeg skal ikke prøve meg på noen kvalifiserte uttalelser, for denne teksten er meningsmettet og byr på mye handling, observasjoner og tematikk, mellom linjene, men si noe om min leseopplevelse.

Vår hovedperson Kris Kelvin stiger i romanens begynnelse inn i kapselen som skal ta ham til vannplaneten Solaris, eller det vil si til en romsonde som befinner seg like over Solaris` overflate. På romstasjonen befinner det seg tre andre forskere, og nå skal de fire bestemme om de skal legge ned romstasjonen.

Kort fortalt så må Kelvin finne ut hva som egentlig har skjedd på Solaris. Etter hvert legger han turen inn i et bibliotek (med store tunge bøker) og i store deler av teksten blir vi satt inn i teorier fra hundre år med solarisme, oseanologi, matematikk, vår hjernes begrensinger og forholdet mellom ånd og materie. Dette er fascinerende ja, men ble en smule langdrygt i mine øyne, selv om det er interessant å høre tanker rundt menneskets forsøk på å forstå det uforståelige.

Tilbakekomsten av det fortrengte gir en god nerve i historien, når det viser seg at disse forskerne har fått besøk av hver sin dobbeltgjenger. Disse har oppstått ut fra hver enkelts tankegods og minner, og er ufattelig levende. Kelvins kone dukker opp hos ham, hun er død, men fremstår som et levende menneske, som ikke er klar over opphavet sitt. Det litt underlige kjærlighetsforholdet deres, er en viktig del av handlingen, som innimellom er med på å gi teksten litt humor. 

Man må ikke like sci-fi for å ha glede av denne romanen, for her settes søkelys på menneskets søken etter sannhet. Omgivelsene og teknologien blir ikke skildret med mange ord, så selv om dette er fantasi skrevet for seksti år siden, så føles det ikke utdatert.

Jeg synes det var kjekt å lese Solaris, og like kjekt å lese om boken og forfatteren. Planen er å se en filmatisering også, selv om advarslene er tydelige, boken er bedre enn filmen!

Få med deg omtalen på Artemisias Verden, med et fyldigere handlingsreferat, fun fackts og litt om forfatteren!

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1961/denne boken 2021

Sider: 262

Kilde: PDF fra forlaget

Forklaringen - ny roman fra Gaute Heivoll

Gaute Heivoll er kjent for å bruke sin egen, eller andres historie i romanene sine. Det har han gjort denne gangen også, her er det en mordsak i Baneheia i 1967 som har vært inspirasjon. Jeg har tidligere lest Over det kinesiske hav, De fem årstidene, Sang for sekstiåtte forrædere og Drøm om de levende, men Før jeg brenner ned, som han fikk Brageprisen for, hadde jeg ikke fått med meg enda, så nå er jeg i gang med den på øret.

Forlaget om handlingen: 
November 1967. En femten år gammel jente blir funnet knivstukket i et skogsområde like utenfor sentrum. Avisene tar frem krigstypene. Hele byen befinner seg i sjokk. Hvem kan ha gjort dette? En ung mann kommer raskt i politiets søkelys. Arne Isaksen er tjueen år gammel. Han har allerede en historie med ordensmakten, og betegnes som «åndssvak». De tar ham med til stasjonen i byen, og han tilstår. Likevel er det noe som ikke stemmer med forklaringen hans.

Utviklingen i saken er uvanlig og full av overraskelser. For jo nærmere politiet kommer oppklaringen, desto mer uforklarlig blir det som har hendt.

Forklaringen er en roman om menneskene på utsiden: De fordømte og de urørte. Det er også en roman om vår tørst etter mening i møte med det meningsløse, hvor det til slutt kanskje ikke er selve forbrytelsen som er den største gåten, men mennesket i seg selv.

Forklaringen heter romanen, og etter hvert som handlingen skrider frem, får vi forklaringer på litt av hvert. 

Femtenåringene Kristin og Eli går i samme klasse, men de kjenner hverandre ikke så godt. Eli setter pris på at Kristin tilbyr seg å følge henne til døren, så vennskapet vokser. Romanens begynnelse skildrer deres gåtur hjem fra skolen, og i løpet av denne korte scenen har vi fått presentert omgivelsene på en inngående måte. 

Det samme skjer når vi leser etterlysningen av offeret, en snedig måte å få frem mye informasjon og tydelige bilder av en av de viktige karakterene.

Vi hører også om Arne som savner storebroren Helge som tilbringer en tid i Amerika. Det er ikke så mye vi får vite om Arne i nåtid, men minneboken ligger åpen, så etter hvert lærer vi hans litt brokete historie å kjenne. 

Handlingen utspiller seg i 1967, så det er mye som føles gammelmodig i denne romanen. Spesielt det at det røykes på kontorer og over alt, virker veldig rart på oss nå. Politibetjent og hundefører Uldal får avhøret av Arne skrevet på skrivemaskin, og litt munterhet blir oss til del når vi ser for oss problemene det førte med seg.

Det er ikke mye humor i denne historien, men litt av hvert å fundere på. Et sted spør en seg, hvordan en kan rope på en jente, som selv er så stille. Vakkert synes jeg, og når alt koker rundt en, kan jeg lett se for meg hvordan en ikke orker ord og blikk på gaten, men bare vil knuse noe, skrike og slå.

Som krim er historien fortalt på en original måte. Noe spenning å snakke om finnes vel ikke, men hvem morderen er holdes skjult til sluttfasen. Selv ble jeg litt forvirret over alle løgnene og de forskjellige forklaringene som dukket opp, og synes kanskje at fortellerstilen var i overkant kunstnerisk. 

Les gjerne Marta Norheim sin flotte omtale her!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 270

Kilde: PDF fra forlaget

Gratulerer med 175 års dagen i dag Amalie Skram!!

Hvert år den 22 august feirer vi i Amalie Skram-selskapet hennes fødselsdag. Jeg har deltatt i mange år, på beblomstringen av statuen som står på Klosteret, og på festen etterpå, hvor Amalie Skram-prisen blir delt ut. Prisen skal gå til en kvinne som skriver i Amalie Skrams ånd, og etter å ha lest to av vinnerens utgivelser, skjønner jeg at det er nettopp det hun gjør. 

Jeg er ikke med på festen i år, men det var ikke så farlig, for juryen hadde allerede frarøvet oss spenningen, og røpet hvem som er vinneren av årets pris. Vinneren debuterte i 2017 med diktsamlingen Kvinner som hater menn. Året etter kom en ny diktsamling, samt en liten biografisk pamflett. Formiddagen i dag, ble brukt til å lese prisvinnerens biografi fra 2018, som jeg var så heldig å finne på BookBites. Årets utgivelse, diktsamlingen Når jeg ser havet, slokner lyset, ble også lastet ned på Kindelen og lest i solen på balkongen. 

Hennes stemme er virkelig verdt å lytte til, diktsamlingen gjorde sterkt inntrykk på meg. Vinneren har mottatt flere priser, blant annet Zola-prisen, hun er spaltist i Morgenbladet og har siden juni i år vært ansvarlig redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. 

Vinneren av årets Amalie Skram-pris heter Sumaya Jirde Ali

Fra juryens begrunnelse:

Sumaya Jirde Alis forfatterskap er en høylytt og krevende protest, det er såre erfaringer, og balanserte, kloke betraktninger. Jirde Alis tekster, hennes poesi så vel som hennes prosa og essay, rykker oss ut av våre behagelige, vante forestillinger. Hun tvinger oss til å se en annen virkelighet og livserfaringer som er ukjente for mange av oss. Jirde Alis litteratur bringer nye innsikter og åpner for en dypere forståelse, slik god litteratur skal gjøre.

Som Amalie Skram, gir Sumaya Jirde Ali stemme til de undertrykte, de umyndiggjorte og de marginaliserte. Som Skram, våger hun å utfordre dominerende oppfatninger, og som Skram, har hun fått kjenne på hva det koster å kritisere det etablerte. 

Gjennom sine tekster krever Jirde Ali et videre rom for å ytre seg som minoritet, og som Skram er hun nådeløs i dette kravet. Ved å sloss for et større ytringsrom gjennom litteraturen, skapes nye innsikter, og, kan vi håpe, større forståelse og mer solidaritet. Jirde Ali er en viktig stemme i det norske litterære landskapet, som hun er det i samfunnsdebatten.

Prisutdelingen strømmes direkte fra Litteraturhuset i Bergen i dag kl. 19,

sjekk ut denne lenken om du har lyst å følge med.

Forlaget om Ikkje ver redd for sånne som meg:
Det er først no, som tjueåring, eg forstår kor knusande 22. juli var for meg. For identiteten min. Eg var tretten år, og eg slapp ikkje unna det politiske. Eg bar det med heile meg.

Sumaya Jirde Ali kom til Bodø som barn og blei behandla som alle andre, ho kjende at ho høyrde til. I boka fortel ho om dei bekymringslause dagane i barndommen. Ho fortel om sjokket då ho fekk høyre om attentatet i Oslo 22. juli 2011, og kva det gjorde med synet hennar på eigen identitet og tilhøyrsel. Ho skildrar kjensla av skam og sjølvforakt, av å bli umenneskeleggjort og lengselen etter å høyre til. Vi får også innblikk i kva ho gjer for å motverke hat, halde oppe motet og stå for det ho meiner.

Mine tanker om boken: 
Jirde Ali var bare 21 år da hun på forespørsel fra Samlaget skrev sin biografi. Heldigvis takket hun ja, for hun hadde opplevd mye, til tross for hennes unge alder. Her skildres hennes barndom, med sterkt fokus på det å være i en minoritet. 

Da Jirde Ali skrev denne biografien hadde hun vært gjennom mye. Her hører vi om alt som har skjedd fra hun flyttet til Norge som 7 åring, til hun som 20 åring måtte gå med voldsalarm, siden politiet mente at trusselbildet mot henne var forverret. 

Etter en myk start i første klasse får hun etter hvert en ny virkelighetsforståelse, siden det er mye nytt å venne seg til. Sumaya er 13 år i 2011, og med ett vet hun ikke lenger hvem hun er. En identitetskrise presser seg frem, når hun føler at hun må velge hjemland, men heldigvis overbeviser familien hennes henne, om at de er hjemme.

Går det an å venne seg til at mennesker ytrer sine ekstreme meninger rett opp i ansiktet på en? Heldigvis har Sumayas selvbevissthet gjort henne sterk, der hun like gjerne kunne rømt eller bukket under. 

Denne biografien er sterk lesning, en hører om frykt, selvforakt og skam og om hvordan det oppleves å være flerkulturell i Norge. Det er ikke en jente som sutrer og klager vi møter her, men en modig kvinne som stirrer kommentarfeltene i hvitøyet, svarer på tiltale og ytrer sine meninger. Jeg var selv på 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, hvor Sumaya Jirde Ali dukket opp, til tross for at hun hadde meldt avbud på grunn av sykdom, les gjerne her!

I diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden, er utfordringen i september "et nytt norsk talent", Sumaya Jirde Alis diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset passer perfekt som mitt bidrag her. 

Forlaget om boken:
Jenta Samira husker lukten av saltvannet. Hun fløt. Hun svømte. Hun levde videre. Men hun sank likevel. Inn i bildene som sitter igjen. De spør om hva hun husker. De spør ikke om hva hun ikke glemmer. Hun fikk et nytt liv.

Du har et vakkert språk å beskrive smerten med, sier terapeuten.

«Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø.»

Når jeg ser havet slokner lyset er Sumaya Jirde Alis tredje diktsamling. Hun gir stemme til de mange som satser alt på en ny tilværelse. Både til dem som lever videre, og til dem som havet tar.

Diktsamlingen er delt i tre deler, som har et naturlig forløp. I korthogde setninger deler hun med oss Samiras historie fra hun flyktet over havet, havnet først i en flyktningleir, og siden i Bodø. 

Ordene og setningene gir mening, og kniper seg fast i hjertet mitt. Savnet av bestemoren og villigheten til å kjempe, formelig oser av sidene. 

lyset har ikke alltid sloknet. Noen ganger gikk det av og på, av og på, akkurat som barnet i meg svømte, holdt pusten, inn og ut, inn og ut

I flyktningleiren er Samira en av 65 millioner flyktninger, kroppen er reddet men sinnet er fremdeles på flukt. Går det an å fatte dette? klarer vi som har levd med puter under armene hele livet, å skjønne hvordan mange av medmenneskene våre har det?

Fremme i Bodø er det tid for å ta grep, lære seg språk, øve på våre ord på vår jord i vårt land, og gå til psykolog for å lære å glemme, lære de sosiale kodene, bli ny. Uttrykket "å bli ny" har aldri føltes så feil, som når Sumaya Jirde Ali presenterer det i denne konteksten.

venterom, alltid venterom
å være i eksil er som å være i stil, ler
terapeuten

hun sier jeg har 
posttraumatisk stressyndrom

*******

når jeg tenker Europa, låser kjeven min seg

de krever svar, men stiller ingen spørsmål,
vil ha kvittering, men lar meg ikke kjøpe noe

hver kveld tar jeg av smilet, språket, klærne

jeg nekter å være takknemlig

Dette her er sterk lesning, Jirde Alis poesi klinger godt i mine ører, og forsvinner ned i hjertet i stedet for opp i hjernen. Jeg trenger ikke streve for å finne mening i ord og setninger, men nyter og lider, lider og nyter, mens jeg leser. 

Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali, jeg ser for meg deg og Amalie, to sterke kvinner, som med rett rygg går foran og viser vei for oss andre ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 95

Kilde: PDF fra forlaget

Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali
 - den er vel fortjent!

Alle lyver av Camilla Grebe

Camilla Grebe er en av dem som blir kalt krimdronning i Sverige. Ikke rart siden hun har vunnet prisen for beste krim i Sverige to ganger, og det samme for Glassnøkkelen, prisen for beste nordiske krim. Jeg har lest mye av det hun har skrevet, og grugledet meg til Alle lyver.

Forlaget om handlingen:
Maria er heldig, og hun vet det. Hun trives i jobben som lærer, hun elsker sønnen sin, sin nye mann Samir og – som oftest – bonusdatteren Yasmin. Men når Yasmin sporløst forsvinner en desembernatt og Samir blir anklaget for å ha drept sin egen datter, raser Marias tilværelse sammen. 

Ingen kan vel drepe sitt eget barn? I alle fall ikke mannen hun elsker og kjenner så godt?

Alle lyver handler om den fine linjen mellom løgn og sannhet som vi stadig balanserer på. En besettende kriminalroman og en skildring av en familie i fritt fall.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 448

Kilde: Leseeksemplar

Hvordan føles det å få livet sitt satt på vent av en hendelse som er blitt en påtvunget? I denne historien opplever hovedpersonen det, og speilet i det jeg håpte var utradert rasistisk tankegods, gir Grebe oss her en spennende innfallsvinkel til denne krimmen. 

    - Takk for at du fortalte det, sa jeg. - Hvordan har du det, er du syk?
    Han tidde en lang stund før han til slutt kremtet.
    - Det skjedde noe. Vi kan ta det senere.
    Men det ble ikke noe senere, for dagene fortsatte å komme og gå mens livet krympet.

Alle lyver er en av flere kriminalhistorier jeg har lest den siste tiden, som minner mer om en roman enn en krim. Yasmins forsvinning etterforskes som et mord, men når plottet skisses opp er synsvinkelen  stemoren Maria sin, og etterforskingen er ikke noe vi får særlig innblikk i. Dette gjør ikke meg noe, "politikrim" er ikke min favoritt i krimsjangeren, men jeg kunne allikevel ønske at historien bød på litt mer spenning.

Maria befinner seg i en uholdbar situasjon, hva er egentlig hennes rolle, er hun et offer? eller er hun medskyldig i form av å ikke ha skjønt hvilken person hun hadde giftet seg med. At Samir er muslim, og noen muslimers syn på kvinner og familie blir et tema, selv om han selv er født og oppvokst i Paris, og ikke er praktiserer sin religion. 

Etter hvert møter vi flere fra persongalleriet som fortellerstemme, først ut er Vincent som er Marias sønn som har Downs. Dette er også interessant å lære mer om, hvordan en med Downs kan fungere i hverdagen. Jeg synes Vincent er skildret på en troverdig måte, samtidig som de delene som omhandler ham byr på en slags styrke jeg ikke hadde forventet.

Det var to ting jeg var kjemperedd for.
    Det ene var at jeg skulle våkne og ikke ha Downs syndrom, for jeg likte å være meg. Og hvis jeg ikke var meg lenger, så ville jeg ikke få beholde assistenten min Maja eller gå til logopeden, og jeg tror heller ikke jeg ville få lov å bake like mye. 
    Det andre var døden.

Siden historien fortelles fra flere synsvinkler blir enkelte hendelser fortalt flere ganger. På denne måten bekreftes bokens tittel, for alle løgnene skrives liksom frem gjennom det varierte fokuset. Mot slutten hoppes det også tjue år frem i tid, og spørsmålene som har drevet historien fremover får sine svar.

Alle lyver er en medrivende historie hvor jeg som leser var oppriktig interessert i løsningen. Dette mer enn spenningen drev handlingen fremover, samtidig som gode observasjoner og variert tematikk gjorde det interessant å lese. Liker du rolig krim, uten for mye fokus på etterforskning så er Camilla Grebe sin nye bok midt i blinken for deg.

Andre bloggere om boken: Medbokogpalett, Artemisias Verden og Hverdagsnett

Til døden av Agnes Lovise Matre

Til døden er Agnes Lovise Matres bidrag til krimserien, hvor hver bok bygger på et av de ti budene. Her er det det sjette budet, Du skal ikke bryte ekteskapet som ligger til grunn. Bøkene jeg har lest i denne serien har vært i forskjellige sjangere, men fortvil ikke Matre holder holder seg til krim, også her ☺

Forlaget om handlingen:
Ella forelsker seg i Mathias. Mathias forelsker seg i Ella. Etter tre måneder gifter de seg og flytter inn i Mathias’ luksuriøse leilighet i Barcode, Oslos nye, skinnende fasade. Snart oppdager Ella mørke hemmeligheter i ektemannens fortid. Hemmeligheter som er så skremmende at hun ikke ser hvordan hun kan fortsette ekteskapet med ham. For Mathias er ekteskapsløftet også avgitt til Gud, et løfte som ikke kan brytes ved annet enn at døden skiller dem ad. 

Det begynner å haste om alt Ella har jobbet mot ikke skal være forgjeves.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2021
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar

Agnes Lovise Matre har skremt livskiten av meg før, så etter å ha lest omtalene på bloggene Artemisias Verden, Beathes bokhylle, Bokblogger og Henningbokhylle grugledet jeg meg til å ta fatt på Til døden. 

Verken forlagets intro eller disse bloggene, legger skjul på at det som i innledningen virker som et solid forhold, nok er det motsatte. Allikevel legger uroen seg over meg når jeg leser, samtidig som forventningen øker. 

    Jeg reiser meg som fra en døs. Står på ustøe bein. Glatter den hvite sommerkjolen med maniske bevegelser. Over hodet mitt slipper dagslyset inn gjennom vinduer formet som diamanter. Det føles som om jeg står i midten av et romskip og stirrer ut i verdensrommet. Innser at vi har mistet motoren, at vi går i bane. I etasjene over meg går kvinner, menn og barn som ikke kjenner skipet, som ikke skjønner hva som skjer.

Handlingen utspiller seg i Oslo, i noe som jeg i begynnelsen oppfattet som nær fremtid, for mye er kjent, men her er også elementer av iherdig byplanlegging. Det var nok bare mitt hode som spilte meg et puss, for videre i historien møter vi representanter fra bibelbeltet og fiffen i Holmenkollåsen. 

Historien veksler hyppig mellom to fortellerstemmer, Ella og Mathias. Det er lite dialog i denne historien, men lesingen flyter lett og de 191 sidene, leses fort. Språket er godt med bare en liten personlig irritasjon.

(Jeg liker å lese bokmål eller nynorsk, litt dialekt i dialogene går an, men når nynorsken, eller dialekt lekker inn i teksten som er skrevet på bokmål, blir jeg litt satt ut. Ord som stemma, heilt, sjøl, framføre og flere til, fikk meg til å rykke til hver gang det dukket opp. Her brukes også de der jeg ville skrevet dem, og han der jeg helst ville lest ham. I mitt hode blir setningen "Noe jeg fester meg med" helt annerledes enn "Noe jeg fester meg ved".) 

Nok om det, dette blir bare pirk i den store sammenhengen, men Mathias sin stemme ble temmelig irriterende å lese, selv om jeg etter en stund forsto at det er dialekten hans som liksom skal skinne gjennom. 

Til døden er en forfriskende original psykologisk thriller. Leseren får små hint gjennom hele boken, om bakgrunnen til de to hovedpersonene, og hva det kan være som har preget personligheten deres så sterkt. Scenen mot slutten da de var på en vennemiddag var spesielt spennende, men gjennom hele boken holdt nerven seg høy, og interessen min for hva som kom til å skje intakt. Jeg er enig med Artemisias Verden, og flere andre, at dette er den beste av de fire bøkene, som har kommet i denne serien.

Serien om de ti bud ser slik ut:
Se også her!

Andre guder av Jørgen Brekke

Sannheten av Knut Nærum

Min sønn av Arne Svingen

Til døden av Agnes L. Matre