torsdag 15. august 2024

Du kan kalle meg Jan av Anne Elvedal

Etter å ha skrevet grøsserbøker for barn tar Anne Elvedal med denne boken steget ut i voksenlitteraturen. Forfatteren har bakgrunn fra psykiatrien, noe en absolutt kan se spor etter i denne historien. Denne psykologiske krimmen lanseres i dag 15 august! 

Forlaget om handlingen:
Ingen vet hvem Ida Hansen egentlig er. Bak de falske kontaktlinsene og det falske, lyse håret. Bak tvangshandlingene og den tjukke festningen hun har måttet gjemme seg bak i over tjue år.

Utad er Ida en dedikert psykiatrisk sykepleier på en avdeling for nysyke, unge voksne i Trondheim. Frem til den dagen en av hennes pasienter forsvinner like etter utskrivelse. Den attenårige jenta Fanny var innlagt på grunn av en psykose og forfølgelsesvanvidd – men var mannen hun innbilte seg fulgte etter henne, faktisk reell?

Kort tid etter finner Ida en helt spesiell leke. En leke som knytter Fannys forsvinning til hennes egen fortid. En fortid hun ikke husker.


Ida innser at hun må finne de fortrengte minnene, skal de finne Fanny. Hun får hjelp av en kollega som praktiserer hypnose, men kan Ida stole på minnene? Kan hun i det hele tatt stole på noen rundt seg?

Er du en boksluker, så er denne psykologiske thrilleren midt i blinken for deg. Hos meg forsvant boken på to leseøkter, som begge ble utvidet, fordi jeg ikke greide å legge den fra meg. 

Ida Hansen er fortelleren i denne historien, men hun er en upålitelig ordstyrer, for ting er ikke alltid slik det ser ut, ved første blikk. Ida har "issues" som det heter på godt norsk, ting leseren får øye på litt underveis, og som gir former til karakteren. Plottet er delvis bygget opp av falske minner og fortrengte traumer, de mange fallgruvene underveis i handlingen unngås, takket være et sterkt persongalleri, som holder det hele sammen. 

Problemstillinger som hører hjemme i psykiatrien diskuteres i denne boken, ikke som avhandlinger, men gjennom dialog, karakterene i mellom. Disse refleksjonene åpner gjerne opp for nye tanker hos leseren, jeg fikk i alle fall litt å tygge på underveis. Skal en anerkjenne alle følelser? Hva ligger i det å redefinere seg selv? betyr det å tilgi sin overgriper for eksempel? 

Karakterene gjør jobben sin, det eneste pirket jeg har er at det blir litt mye, alle er mistenkelig på ett eller annet tidspunkt. Det handler gjerne om at vi er inni Idas hode, og hun er absolutt på leit etter uregelmessigheter hos de rundt seg.

Aldri før har jeg fått presentert en hypnoseøkt på en mer detaljert måte. Kanskje jeg er lettpåvirkelig, for den nedstigningen Ida opplevde, påvirket også meg. 

                            Jeg tikker i utakt. Noen puster i det kalde mørket, hurtig, altfor hurtig, og jeg ser henne nå:
Hun, jenta, jeg, på det kalde betonggulvet, naken krøllet sammen, i kroken ved tissekassa som en syk hund. Rød sløyfe i håret. Rundt det lille ansiktet er en lysegrønn grime strammet hardt.

Først og fremst er dette en drivende rask, frysende ekkel historie, som stort sett unngår å gå i detalj på overgrepsbildene, men holder leseren opptatt med å gruble på hvem, hva, hvor. Du kan kalle meg Jan er i mine øyne perfekt helgeunderholdning, som ikke er så rask å riste av seg, som en skulle tro.

Jeg anbefaler gjerne boken videre
Det gjør Artemisias Verden også 

Utgitt: 2024
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar

3 kommentarer:

  1. Morsomt å lese den anmeldelse Tine. Jeg synes ikke boka var så rask de første hundre sidene akkurat, men det tok seg kraftig opp etterhvert og ble en god psykologisk thriller. Jeg har nok mye mer kjennskap til det hun skriver om, og da leser man på en annen måte, noe jeg følte for å redegjøre for i min anmeldelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt, artig å lese din også og reflektere over hvordan vår ulike bakgrunn gjorde leseopplevelsen forskjellig. Vi havnet da på det samme terningkastet :)

      Slett
    2. Ikke sant. Og ja, det gjorde vi:)

      Slett