Det var påskekrimmen sin det! Rustskogen av Anders de la Motte

Rustskogen er den tredje boken i den hyllede krimserien om Leo Asker og "Avdelingen for fortapte sjeler". Jeg hadde bare lest De bergtatte første bok i denne serien, men jeg har fulgt dette forfatterskapet gjennom flere serier tidligere. Bok nummer to, Glassmannen ble bestilt på biblioteket, og lest før jeg satte i gang med denne ferskeste utgivelsen. 

Forlaget om handlingen:
Hvilke hemmeligheter skjuler seg i rustskogen? Politietterforsker Leo Asker begynner å få orden på den såkalte «Avdelingen for fortapte sjeler», og forfremmelse er innen rekkevidde. Det faller Jonas Hellman tungt for brystet, som lokker henne med en cold case han er sikker på vil knekke henne. 

Det dreier seg om et ti år gammelt drap på en kvinne i et torvhus, der fremgangsmåten har mystiske likheter med et to tusen år gammelt lik begravet i myra. Saken får ny aktualitet når noen urban explorers blir funnet på åstedet med offerets avkuttede finger. Asker får nok en gang hjelp av Martin Hill til å løse den merkelige saken, som tilsynelatende har mytologiske forbindelser til jernalderen. 

Historien til Leonore Asker og Martin Hill var fersk i hodet mitt da jeg begynte på Rustskogen, og det var en fin opplevelse. Anders de la Motte er en mester i å holde oppe spenningskurven, ved å gå fra den ene skumle scenen til den andre. Derfor ble jeg raskt fengslet av handlingen, og det holdt meg til siste side.

Det begynner med en forhistorie fra 1973, hvor uverdige arbeidsforhold i en torvmyr skildres. Så møter vi Filip og Lova, to unge mennesker som lager truecrime-innslag til Youtube-kanalen sin. De har på mystisk vis fått i hende en rusten nøkkel og en lapp med beskjed om at det på en gitt dato, er fritt frem å trenge seg inn i den gamle torvfabrikken og bilkirkegården som ligger like ved.

        Smilet hans slukner brått.
        Nå skuffer du meg virkelig. Jeg hadde håpet at vi kunne løse dette som voksne mennesker. Men du gir meg ikke mye valg. Han stikker hånden i jakkelommen og tar opp et par svarte latekshansker som han sakte trekker på seg.

Billen du ser på coveret er en åtselgraver, og denne skal få en rolle i historien. En skrekkinngytende stemning kryper innpå, når en leser om hunden som reagerer negativt på hornuglas uling. Her er bjørnekratt og rotvelter som lager skremmende skygger, fargene er bleket og matt, selv om det er juni måned, hva er dette for et sted? 

Sjefen for Avdeling for tapte saker, Leo Asker har blitt lovet forfremmelse etter det hun presterte i Glassmannen, men det er ikke bare positiv. Det er nemlig hennes mor som har trukket i trådene, og kollegene hennes rynker på nesen. 

Martin Hill er sykemeldt, han vil gjerne tilbake i jobb, men psykologen hans synes det er for tidlig (ref. Glassmannen) Når han blir kontaktet av Vilde som trenger hjelp til å ta seg inn i Rustskogen, benytter han sjansen til å få noe å gjøre, og ikke minst tjene de sårt tiltrengte pengene som hun tilbyr for jobben.

De fleste karakterene fra de forrige bøkene er med, Prepper-Per lusker i bakgrunnen, eksen til Leo som nå er svogeren hennes og ikke minst den geskjeftige moren, som også spiller en rolle. Alt som skjer, har en årsak, og mot slutten ser også leseren at alt henger sammen med alt. Spenningskurven tillater leseren noen få pustepauser, men ligger jevnt høyt hele tiden, så dette ble en skikkelig god påskekrim for meg, der jeg satt i minicamperen og leste om kapp med at batteriet på Kindelen holdt på å ta slutt. 

Har du ikke fått nok krim i påsken kan du glede deg til denne ⚅

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 501

Oversatt av: Bodil Engen

Kilde: PDF fra forlaget

Påskebilferie med camping og fjellturer

Vi benyttet påskeferien til å ta oss en runde på vestlandet. Turen strakte seg fra Bergen til Måløy, og på veien, både opp og ned, fant vi oss fjellturer å gå. Flere ganger ble det to turer for dagen, og innimellom pønsket vi ut hvor vi skulle overnatte på veien.

Etter å ha hatt familie på besøk på lørdagen, kjørte vi nordover, vi stanset på parkeringen til Fløgjen, som er en av to dagsturhytter i Kinn Kommune. Søndag startet vi med å gå den fine turen opp til Fløgjen, og vår første dagsturhytte i tidligere Sogn og Fjordane fylke.

Vi har besøkt flere hytter i "Hordaland", så da vi ankom Fløgjen, ble vi overrasket over at her ikke var ovn og ved.

Turen videre tok oss til Bremanger, her rigget vi oss til, som de eneste, på Iglandsvik Marina på Grotle. Dette er ikke egentlig en campingplass, for de eneste fasilitetene, i tillegg til strømtilkobling, var et par toaletter og en dusj. Heldigvis finnes det en innholdsrik nærbutikk like borti veien.

Grotlesanden, en av mange hvite strender i dette området

Turen de 527 høydemeterne opp til Vetehytta startet fra Grotle. 2 x Stoltzen rett opp, ble belønnet med et langt flatt strekke frem mot hytten. Tåken innhentet oss mens vi satt i hytten, så turen ned igjen ble guffen, da vinden også tok godt i oss. Planen var å gå den lange turen til Vetesanden dagen etter, men etter den våte turen til Vetehytta, fristet det ikke med en enda lengre og like våt tur, så vi satte nesen mot Måløy.

Vetehytta innhyllet i tåke

Dagsturhytten på Kletten har en farlig tilkomst like ved det travle landfestet til den store fine broen. Hytten ligger på 138 meter og til tross for skikkelig blautaskitsti, tok det oss bare 20 minutter opp. Utsikten er det ingenting å si på, men her skulle det ikke vært lagt opp til masseutfart.

Nær Nordfjordeid ligger Naustdalskamben 475 moh. og her ville vi opp. Turen på 3,4 km hver vei, gikk gjennom variert terreng, litt vått etter nattens regn, men en fin tur som tok 1 time å gå. Bruk gjerne UT.no når du skal finne innsteget til turene, for sogningene byr på så mange alternative ruter, at det er lett å bli forvirret. 

Nausdalskamben 475 moh

Vi kjørte videre til Loen hvor vi la oss til for to netter på Lo-Vik Camping. Lite folk og fint vært fikk oss til å slappe godt av her. Frode syklet sine kilometer mens jeg tok i bruk hengekøyen min for første gang. 

Dag to i Loen kjørte vi tilbake til Stryn, hvor vi fikk oss en fin tur opp til Kloppemyrhytta. Turen starter nede ved Stryn stadion og er ikke lang. Ved å slenge på en sløyfe videre oppover fikk vi se det fascinerende elvegjelet, hvor Vikaelva gjennom mange år, har meislet seg dypt ned gjennom fjellet. 

Vi gikk helt opp til vinterlandsbyen, og kunne studere den i all sin vårlige prakt (uten snø) En fin dag ble avsluttet med en tur innom sportsbutikkene og middag på Stryn kaffebar.

Kloppemyrhytta i Stryn

Morgenen etter kjørte vi til Førde, via Sandane, hvor vi gikk den gøyeste turen denne ferien. Før vi kom i gang fikk vi øye på en god gammel bollebutikk, hvor køen sto ut døren. Etter å ha handlet der, skjønte vi hvorfor, for her kunne de sitt fag. 

Draumekvila ligger 225 moh, men turen kan enkelt gjøres mye lengre. Vi var oppe på 457 før vi begynte returen og endte med en tur på nesten 8 km. Det er Trivselsskogen som gjør turen så artig, her er det treningsapparater, eventyrfigurer, en fantastisk foss, sherpatrapper og mye annet artig å henge blikket på mens en går. 

Draumekvila i Sandane

Før vi kjørte videre til Førde, som var målet for dagens kjøretur, stoppet vi i Jølster og tok turen opp til dagsturhytta Fjellro. Innsteget til stien var lett å finne, og turen opp til 460 moh gikk så greit, at vi tok en liten runde på toppen, før vi tuslet ned igjen og kjørte til Førde Camping. 

Fjellro med sin fine utsikt over Jølster

På Førde Camping fant vi oss godt til rette, etter å ha brukt Lo-Vik sine fasiliteter fra tidlig 70-tall, med dertil farger og lukter, var det en fryd å få tilgang til fletta nye dusjer og toaletter i Førde. Varmt vann til alle, og ingen kø er gull verdt for slitne campere. Solen ønsket oss velkommen, i den grad at vi ved hjelp av glidelåsene i forteltet, kunne lage oss en lun hule.

Morgenen etter kjørte vi til Naustdal hvor vi gikk opp til Steinkorshytta som ligger på 716 moh. Siden vi kjørte et stykke opp, ble det bare 471 hm på klokken, men for en fin tur det ble. Her har de forbedret stien med svære skiferblokker som var dyttet ned i myren, en fryd å gå på for oss fjellvandrere. 

Endelig kom vi til en hytte med ved og ovn, så Frode fikk kost seg med å fyre i, mens vi lyttet til Lindmo & Co, før vi stabbet oss nedover bakkene igjen. På vei ned traff vi på tre vandrere på vei opp, og kunne glede dem med at hytten allerede var varm ☺

De fleste hyttene har kaggedo, så om det blir krise, er det mulig å gå avverget den. Dette er et av de finere avtredene, så den får være med på oppsummeringen. 

På ettermiddagen syklet Frode, mens jeg tok turen opp til den urbane hytta Gytta, som ligger 255 moh. Jeg gikk fra campingen, så det ble litt vel mye tur på asfalt, når jeg endelig nådde skogbunnen gikk det bratt oppover, sammen med mange andre turister og fastboende som også nøt finværet. 

Vi takket for oss på Førde Camping og la i vei mot Bygstad hvor dagsturhytten Skaraly troner nesten 700 meter over havet. I forbindelse med motbakkeløpet Storhesten Opp, ble det i sin tid anlagt skogsbilvei et godt stykke oppover fjellsiden, så det tok oss bare 40 minutter å gå de siste 290 høydemetrene. I dag var det flere fjelltravere ute å gikk, og til og med en storfamilie, som bar med seg ski til toppen av Storhesten - sprekt!

Tåken kom og gikk på Skaraly, da vi gikk ned var det sludd i luften

Vel nede begynte vi på hjemveien sånn på ordentlig. Vi kjørte rett vest mot Askvoll, og i Holmedal Sentrum fant vi oppgangen til Nykshytta 460 moh. Ved å følge en steinete kjerrevei med god merking, fant vi veien opp uten å tenke noe særlig. Etter en liten hvil, returnerte vi for å fortsette ferden, som endte i Eivindvik. 

Fra Nykshytta kan en se store deler av stien opp

I Eivindvik, nærmere bestemt Holmedal, tok vi turen opp til Gulakvila. Den tok bare 20 minutter, så dette ble den korteste turen på denne turnèen. Stien opp gikk i flott skogsterreng og utsikten var det ingenting å si på, så at dagens tredje tur var kort, gjorde ingenting. Vi hadde noe mer å glede oss til, for på veien hadde vi stoppet ved Gulatinget tusenårsstad, som vi gjerne ville studere litt nærmere.
 

Solen gikk bak trærne da vi holdt hønsene på loftet med selskap

Ved tusenårsstedet er det en fin park med artefakter fra vikingetiden og et massivt kunstverk av selveste Bård Breivik. Plassen har stor parkering som ikke var merket med "no camping", og i tillegg et servicehus hvor både toaletter og dusj var tilgjengelig hele døgnet. For farende fant som oss er dette gull verdt, så her slo vi oss ned, for det som skulle bli den kaldeste natten på denne påsketuren. 

Bård Breiviks minnesmerke over at Gulating ble flyttet til Bergen

Håper du har kost deg på ferden, det har i alle fall vi. 12 fjellturer på 6 dager er en fryd for fjellglade folk som oss. At vi får tips til hvor vi skal gå gjennom prosjektet Dagsturhytta er helt topp, noe vi gjerne fortsetter med når vi skal sørover i sommerferien. 

Håper du har hatt en like fin påske som meg 💛

Urkraft - slik henter du mental styrke i naturen av Erik Bertrand Larssen

Det er 12 år siden jeg leste Erik Bertrand Larssens bok Helvetesuka, og ble så inspirert at jeg tok utfordringen og laget min egen helvetesuke. For en opplevelse denne uken ble, mestringsfølelsen fikk virkelig et dytt oppover den gangen. Uken etter jeg leste Urkraft erfarte jeg at jeg hoppet inn i ting, som jeg gjerne ville delegert til gubben - og fikk det til!

Forlaget om handlingen:
Å klare seg alene i naturen gir mestring, selvtillit og trygghet. Hvis du kan bygge en gapahuk, finne Nordstjerna og tenne et bål, kan du overleve ute. Slike ferdigheter vil også lære deg hvordan du kan følge drømmen og leve det livet du ønsker. Boka er en guide til å gjenopprette balansen mellom det moderne livets krav og våre dypeste instinkter. 

Fra å finne veien i krevende terreng til å skape varme i kalde netter, utforsker Erik Bertrand Larssen hvordan denne kunnskapen kan hjelpe oss å leve mer bevisst, robust og fryktløst. Mental styrke bygges med praktiske ferdigheter og evnen til å pushe egne grenser. Tør du å prøve et døgn alene i skogen, uten hjelpemidler? Å klare seg alene i naturen gir mestring, selvtillit og trygghet.

Søndag ble min hviledag denne uken, med en lang fjelltur bak meg på lørdag, og planer om tur over "Vidden" på mandag. Jeg småjogget bort til biblioteket og hentet Urkraft, som jeg har ventet lenge på. Solen skinte, og selv om det var kaldt satt jeg ute og fikk farge på beina, mens jeg fordypet meg i bokens tematikk og budskap. 

Boken er delt i 8 deler, og hver del er delt i to, en didaktisk del og en litt mer filosofisk del. Det er ryddig og logisk delt opp, og veldig behagelig å lese. Den praktiske delen krever litt av leseren, i alle fall hvis du som meg, har ønske om å bevege deg utenfor komfortsonen og faktisk gjennomføre oppgaven som skisseres opp.

Larssen bruker seg selv og sine erfaringer, både som barn, ungdom og som voksen. Han har opplevd mye og gjennomført utfordringer vi dødelige bare kan drømme om, men allikevel greier han å formidle sin tro på at også jeg kan greie å gjennomføre "Øvelse ensom".

De som kjenner meg tenker sikkert at det greier hun lett, for jeg har ikke problemer med å være alene. I 2013 gjennomførte jeg 24 timer uten søvn, uten problemer, men da var den største utfordringen å holde seg våken. Denne gangen er det snakk om å komme seg ut i naturen, med minimalt med utstyr, se bare her:
 

Ikke finn på å gjøre dette uten å ha lest og repetert det du må kunne, for å gjøre dette. Boken beskriver hvordan en bygger en gapahuk for natten, som er tørr nok til at du får sove (uten sovepose og liggeunderlag). Finner du Nordstjernen finner du også retningen, men her får du mange flere tips om hva som kan peke rett vei.

Å lage bål uten fyrstikker er en kunst, men den kan læres, for varme trenger du. Så var det mat da, det skal du heller ikke ha med deg. Menyen er ganske utfordrende i mine øyne, brennesle, røtter og ugress fungerer bra, men frosk, mus, gresshopper, maur og snegler sliter jeg litt med. Får skylde på at jeg er vegetarianer og styre unna.

Innerst inne vet vi det jo: Vi må kutte ut dårlig mat og å se timevis på telefonen hver dag. Vi må bevege oss mer, bli mer offensive, være en ekte venn, ta vare på dem rundt oss, tørre å ta i et tak, tørre å fryse, være sultne og slitne. Det er mulig å finne ro og fjerne stress. Vi kan bli mer robuste! Det blir vi ikke ved stadig å drømme mer materielle goder, sammenlikne oss med andre og forsvinne i det digitale.

Del to i disse 8 kapitlene tar for seg styrken i oss, selvfølelsen og motet som trengs for å helt på ekte, være den vi er. Vi lærer å bli bevisst på egne verdier og prinsipper, at vi må tåle oss selv, ved å erkjenne og akseptere sårbarheten vår, og ikke minst ta ansvar for egne valg.

Larssens mange refleksjoner rundt det å være menneske gikk rett hjem hos meg. Noen ganger rettet jeg meg opp i ryggen da jeg leste, da jeg skjønte at jeg allerede gjør noe av det han råder oss til. Boken er ikke en klassisk selvhjelpsbok, selv om mange av justeringene som belyses, garantert vil hjelpe en i hverdagen. 

Å være i flytsonen er vel noe alle som har opplevd det, drømmer om. Det som skal til, er en utfordring på noe en har litt kunnskap om, og den mestringen du føler mer og mer, gjør at du holder deg i den boblen som gjør at du ikke merker at timene flyr. 

Det er en fryd å lese en bok som setter ord på følelser og opplevelser jeg har erfart, samtidig som den byr på nye utfordringer og ny kunnskap. Jeg anbefaler boken på det varmeste til alle som ønsker å ta tak i livet sitt på en positiv og livsbejaende måte. Bare så det er sagt, du trenger ikke være friluftsentusiast for å ha glede av denne boken ⚅

Nå pakker vi for å reise en uke med minicamperen vår. Målet er Bremanger, vi har planer om å gå til Vetlesanden, som er en av de fine strendene i kommunen. Det er en lang tur, bratt og bløtt blir det og, men etter å ha lest denne boken tenker jeg at "det er bare å hive seg av gårde". PC`en blir hjemme, så nå blir det en uke ute i naturen, helt uten livstegn fra meg på bloggen☺

God påske alle sammen!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 260

Kilde: Biblioteket

Bytting-sagaen, en ny serie for barn av Jon Ewo

Det står skrevet i tre steiner og Trollkamp er de to første bøkene som har kommet ut i denne nye serien, til den rutinerte forfatteren Jon Ewo. Hver bok har to fine historier som leder primærhandlingen inn i et spennende eventyr, som hele tiden utvikler seg. Selv for meg, voksne damen ble dette en innholdsrik og fin leseopplevelse. 

Forlaget om Det står skrevet i tre steiner: 
Linn Greve, som er nesten 13 år, har helt siden hun var åtte år følt seg utenfor. Både blant familien og andre mennesker. Nå er hun blitt kjent med Sunniva som er så annerledes. Eller er hun egentlig det? Sunniva gir henne ideer og håp om at det finnes andre måter å leve på, men Linn klarer ikke helt å forstå hva det er Sunniva stadig hinter om. Og alt blir enda merkeligere da hun møter prins Nattstjerne og Gellir inni fjellet. 

Linn blir tatt hensyn til av foreldre og lærere fordi hun er høysensitiv. Hun liker å buldre, og oppholder seg mye alene på favorittstedet sitt i skogen. Følsomheten hennes er oppdaget av Billie og gjengen hennes, som stadig plager henne med sine påfunn. 

Så møter hun Sunniva, de knytter vennskap over felles musikksmak, og når Linn begynner å lese i den "rare" boken som den nye venninnen ga henne, begynner det å skje underlige ting.

Klassen til Linn drar på tur til Hunderfossen, de skal klatre, oppsøke noen jettegryter og ikke minst ri på hest. Linn opplever i tillegg mye annet, uforklarlige ting, som setter henne på sporet av et annet liv.

Med Sunniva som veiviser og døråpner, opplever Linn underverdenen, hun begynner å bygge opp ferdigheter, og tro på at hun kan klare å gjøre noen av de tingene Sunniva kan.

Forlaget om Trollkamp:
Det er sommerferie og Linn og familien drar til hytta utenfor Risør, der Huldertinget skal avholdes om få dager. Linn får sin egen daimon, et ekorn som heter Skreple. De trener sammen med seidmannen Gellir, for snart må hun kjempe for sin plass blant huldrene. Prins Nattstjerne og hundamennene hans prøver å fange Linn så hun ikke skal få møtt opp. Det går på liv og død løs, og katastrofer venter på Linn og resten av hulderflokken. 

I de to spennende historiene i bok 1, var mye av handlingen knyttet opp til virkeligheten, med mobbing, utenforskap og andre verdslige utfordringer. I bok 2 blir virkeligheten bare et bakgrunnsteppe, for nå trer karakterene fra underverdenen tydelig frem. 

Linn er på hytta i Risør, i skogen her venter nye farer, flere ting å lære og vanskelige valg å ta. Hun lærer seg å dyplytte, å gå i steintrance og ikke minst å utvikle de fysiske ferdighetene sine.

Nå får vi vite hvem Linn egentlig er, hun deltar på Huldretingets allmannamøte og blir utfordret til trollkamp av Ulva, for å avgjøre hvem av dem som skal bli sendt tilbake til menneskene.

Jon Ewo har i en årrekke skrevet kvalitetslitteratur for barn og ungdom, så jeg var ikke i tvil om at Bytting-sagaen kom til å falle i smak. Bøkene er bygget opp med helt rette doser av det som skal til for at det skal bli en fin leseopplevelse. 

Karakterene overbeviser, og for meg som ikke leser så mye fantasy så var overgangene mellom virkelighet og fantasi helt rett porsjonert. Han skildrer en tidlig tenåring på en troverdig måte, helt uten å henfalle til "sjargongspråk". Jeg var mest fortrolig med den første boken, siden vi der befinner oss mest i virkeligheten, med dens utfordringer, men ser at eventyret som kommer til å utspille seg i de neste bøkene, er midt i blinken for ihuga fantasylesere fra ca 9 år.

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: ca 200

Kilde: Leseeksemplarer

Terningkast: ⚄  ⚃

År og dag - haikudikt av Joakim Kjørsvik

Joakim Kjørsvik er en ny stemme for meg. Han debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, og har siden denne samlingen med fortellinger, skrevet flere fortellinger, en roman, dikt og nå den japanskinspirerte versjonen av dikt som kalles haiku. År og dag blir mitt bidrag for april-juni til diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden - bli med du også da vel! 

Forlaget om samlingen: 
År og dag er en samling haikudikt skrevet av Joakim Kjørsvik i løpet av ett år. Etter et skrivekurs på Bredtvet kvinnefengsel, hvor Kjørsvik ledet innsatte gjennom poesiens krattskog, fant Kjørsvik inspirasjon i haikuformen. 

På tre små linjer får forfatteren sagt overraskende mye om naturen, byen, årstidene, mennesker, dyr, ja, om selve livet. Haikuformen har en rekke strenge regler. Kjørsvik bryter de fleste av disse reglene, og resultatet er forfriskende, morsomt og noen ganger rørende.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 532
Kilde: Leseeksemplar

Først av alt, se på det coveret! boken har stått fremme hos meg, til tross for at jeg er ferdig å lese i den for lengst. Anders Kvammen er mannen som står for dette omslaget, som fikk meg til å la en bok fungere som pynt i stuen. 

Man skal ikke dømme boken etter coveret heter det så fint, men i dette tilfellet kan jeg det, for flommen av litt snodige små dikt falt i smak hos meg, akkurat sånn som coveret gjorde.

Jeg har visst at haiku er noen små, snodige dikt, men kan ikke huske å ha gjort annet enn å kaste et blikk på noen, sånn i forbifarten. Endelig fikk jeg dypdykket litt i hva haiku er, og til god hjelp dukket Joakim Kjørsvik sannelig opp i en utgave av podcasten Åpen bok på NRK.

Utgivelsen er en murstein, men med 1, 2 eller 3 trelinjers dikt på hver side, så tar det ikke så lang tid å lese gjennom hele. Samlingen er ryddig satt opp, jeg er fristet å si "etter alle kunstens regler" for her deles det inn i måneder og årstider. Vi begynner med snøen i desember, januar og februar, så kommer våren og vi snakker mars, april... du skjønner tegningen. Disse diktene fra august, likte jeg spesielt godt:

Jeg lar båten drive
til øyenstikkeren 
har lettet fra åra.

Begge løfter en 
finger fra rattet.
To gamle venner.

Den fulle mannen
til hest, rundt og rundt
på karusellen.

Er det ikke nydelig? Mange av diktene er "spot on", og treffer noe i meg som minner meg om barndom og tidlige erfaringer. Drøyt halvveis er vi ferdig med året, men det kommer mer, dikt samlet etter litt andre kategorier. Et sted bruker forfatteren sine erfaringer fra å være skrivelærer i fengsel:

Isolat.
Fengselet ligger 
i vakre omgivelser.

I luftegården
bryter en snøballkrig ut.
Vakta ler nervøst.

Fra cella ser han
løvet falle, fugler fly.
Sol, vind, regn.

Joakim Kjørsvik sine haikudikt satt meg i stemning, enten det var latteren som boblet opp, eller vemodet viste seg. Jeg er glad i nye opplevelser, og dette ble en fin en, som jeg gjerne anbefaler andre nysgjerrige leseglade å ta en titt på. 

Jeg anbefaler gjerne diktene i År og dag videre ⚄

Evas hus av Sadeqa Johnson

Evas hus kom inn i lesehaugen min litt fra sidelinjen, det er ikke min sjanger dette her, men jeg hadde lyst å prøve meg. Det er mange romaner som klassifiseres som en New York Times bestselger, uten at dette trenger å bety så veldig mye. At jeg leste ferdig boken er bevis på at den skiller seg ut fra hopen av "sånne" fortellinger.

Forlaget om handlingen:
Philadelphia og Washington DC på 1950-tallet: Femten år gamle Ruby Pearsall er på vei til å bli den første i familien til å ta høyere utdanning, men et tabubelagt kjærlighetsforhold risikerer å trekke henne ned i fattigdommen igjen.

Eleanor Quarles har på sin side tilsynelatende alt på stell: hun gifter seg inn i en av de viktigste familiene i den svarte eliten i Washington DC. Problemene oppstår når babyen hun og svigerfamilien vil ha, lar vente på seg. Når Ruby og Eleanor møtes på overraskende vis, gjør begge valg som endrer retningen på livene deres totalt.

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2023/på norsk 2025
Sider: 479
Kilde: Leseeksemplar

Evas hus presenteres med korte kapitler som veksler mellom Ruby og Eleanor sine historier. Jentene har begge mørk hud og kommer fra lite bemidlede familier. De jobber hardt for å bli selvstendige damer, men begge to får en kjæreste, som betyr glede glede men også utfordring.

På 50-tallet var det fremdeles viktig å holde seg til den stand, rase og religion en er født inn i. Rubys kjæreste er av jødisk herkomst, mens Eleanor sin kjærestes familie har så lite pigment i huden, at hun trodde de var hvite, noe som også er en kime til friksjon. Men før vi kommer så langt, skal dere få en smakebit som sier litt om hvordan 15 år gamle Ruby blir kastet ut av huset av moren sin:

        Ut med deg ditt billige ludder!
        Jeg lukket fingrene om mynten, og hun skubbet til meg i bakhodet da jeg kom til ytterdøra. Du har ingenting med å legge deg etter typen min. Prøv å oppføre deg som den ungen du er.
Hun slamret døra så hardt igjen bak meg at det skranglet i hengslene. Jeg snublet ned trappa og grep etter gelenderet for ikke å falle. 

Fargedes leveforhold er et av temaene som følger hendelsene i denne romanen, kvinners frigjøring diskuteres også, om enn i vage ordelag. Handlingen er fylt ut av karakterenes problemer, gleder, vennskap og ikke minst uvennskap. De gjør seg bekjentskaper og får kjenne på nye impulser i samfunnet. Sadequa Johnson gir oss fine skildringer av miljøene menneskene ferdes i, travelheten i gatebildet, og forholdene på universitetet for eksempel. 

Karakterene er litt endimensjonale, som de to guttene som er utrolig forelsket i jentene sine, og veldig snille hele tiden. Det er ingen forandring å spore i de andre personene heller (bortsett fra en), noe som tar brodden, av det som kunne vært av nerve. Dette blir litt ferdigtygd for min smak, og når historien viser seg å være ganske forutsigbar, så glapp litt av engasjementet rundt halvveis, men jeg leste ferdig, og det er jeg glad for. 

Er du på jakt etter feelgood med god tidskoloritt fra 50-tallets Amerika,

så er Evas hus akkurat den romanen du leter etter ⚃

Motiv - 10 fortellinger om forbrytelser av Malin Persson Giolito

Det er lenge siden jeg har lest noe av Malin Persson Giolito, ikke siden hun hanket inn hederen for Sveriges beste kriminalroman i 2016. Denne gangen er det noveller som gjelder, og det er ikke tvil om at hun mestrer denne sjangeren også.

Forlaget om handlingen: 
I Motiv skildrer Giolito ganske så vanlige mennesker som havner i komplekse og vanskelige situasjoner. Forfatteren har en spesielt god evne til å sette seg i andre personers sted, enten det er politifolk, gjerningsmenn eller ofre. 

Giolito beskriver alle de gråsonene der vi kan mislykkes selv når vi prøver vårt beste, der det ikke er noen sylskarp grense mellom rett og galt, mellom hva som bryter skriftlig lov og hva som ikke gjør det, og aller viktigst, man må prøve å hjelpe tidlig for å unngå å straffe senere.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 272
Kilde: Leseeksemplar 

Forfatteren som også er advokat tar oss i denne novellesamlingen med innom ni paragrafer i straffeloven og en liten historie forankret i angiverloven. Navnene på novellene inneholder navnet på den anklagede og hvilken paragraf som belyses, så kan leseren selv leke med tanken på hva den heter.

Kanskje dette høres tørt og kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Her møter vi en fersk politibetjent som gjør så godt han kan, en ungjente som blir sveket på det groveste av bestevenninnen og kjæresten sin, en småbarnsmor som må ta seg av sin fordrukne mor som ikke ønsker hjelp, og et barn som lever i hus med fordrukne foreldre:

                    Etter det spurte ikke Lita etter moren mer. Hun skulle gjerne ha spurt om moren virkelig hadde sagt at hun savnet henne, for det trodde hun ikke noe på. Og hun hadde lyst til å si at moren slett ikke hadde det bra, for alle måtte jo skjønne at hun lå og gråt og ropte i fengselet og var lei seg på grunn av faren. Og kanskje litt for Lita også. Men hun sa ikke noe av det. Da ville det bare blitt vanskeligere.

Flere av historiene er bygget opp rundt psykisk uhelse og rusutsatt ungdom, som er store samfunnsproblemer. Giolito greier å få frem motivene de har, de som uten å lykkes noe særlig, prøver å ta vare på ungdommene sine.

De ti korte historiene i Motiv gjorde inntrykk på meg, noe som førte til at jeg leste den ene historien etter den andre. Boken var vanskelig å legge fra seg, og det sier mye om hvor engasjerende den var, men også litt om hvor bra Giolito skriver. 

Jeg anbefaler gjerne Motiv videre ⚄

Oppsummering av lesemåneden mars

Selv lange måneder fyker som en vind avgårde, og nå snakker vi april allerede. Jeg har holdt oppe tempoet som vanlig, preget som jeg er av at kroppen har frisknet helt til og energien er på topp. Lese gjør jeg også, og denne måneden har jeg brukt biblioteket og Storytel aktivt, og siden flere av bøkene ikke har fenget, vil dere se at jeg har langt fra blogget om alt jeg har lest denne gangen. 

En av to seksere denne måneden, snappet jeg faktisk med meg fra lesekiosken jeg er fadder for, så der traff jeg gull, da jeg spottet den tynne flisen innimellom alle bøkene.

NRK`s Leseklubben tok forrige gang, for seg Erlend Loe sin bok Doppler, så jeg valgte helt tilfeldig ut en annen av hans bøker, men Dyrene i Afrika ble ingen innertier hos meg.

Dette leste jeg i mars: 

1. Ivo de Figueiredo - Stormen 2 - sak - 4
2. Charlotte Gneuss - Gittersee - 5
3. Annika Nordin - Tua - 5
4. Samantha Harvey - Jordbane - 5
5. Jenny Erpenbeck - Det gamle barnet - 4
6. Maria Kjos Fonn - Margaret er du i sorg - 6
7. Ingri Lønnebotn - Om dette har jeg ikke flere ord - 4
8. Jane Casey - Brent - 3
9. Rune Salvesen - Antifeministen - 4
10. Ellen Sofie Lauritzen - Menn som faller - 5
11. Johan B. Mjønes - Spuria - 5
12. Paolo Cognetti - Nede i dalen - 4
13. Håkan Nesser - Ung manns ferd mot natt - 4
14. Olof Lagercrantz - Om James Joyces Ulysses - sak - 6
15. Paco Roca - Med hodet i skyene - tegnet roman - 5
16. Dag Solstad - Genanse og verdighet - leseklubben - 4
17. Anthony McCarten - Under radaren - 5
18. Sven Petter Næss - I dødsonen - 5
19. Erlend Loe - Dyrene i Afrika - 3
20. Edouard Louis - Monique flykter - 4
21. Didrik Morits Hallstrøm - Alle andre steder enn her - 4
22. Malin Persson Giolito - Motiv - noveller - 5
23. Eivind Hofstad Evjemo - Vekk meg hvis jeg sovner - 3
    
    

Tegnet roman: 1

Romaner: 15

Noveller: 1

Krim: 4

Sak: 2

På kulturfronten var det rolig denne måneden, vi så Gjestene og Takk for gaven på DnS og en nydelig tolkning av Tarjei Vesaas sin Fuglane på Vestnorske.

April er en fin måned når den blir stykket opp av en lang påskeferie. Vi skal på tur med minicamperen vår, vi skal så langt nord som til Bremanger, for å "reparerer" forholdet til det stedet, etter en dårlig opplevelse forrige sommer. Det skal bli godt å komme på hjulene igjen, med en bunke bøker under armen ☺

God lese-april alle sammen!

Alle andre steder enn her av Didrik Morits Hallstrøm

Didrik Morits Hallstrøm debuterte som forfatter med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg i 2011. Jeg leste aldri den, men fikk med meg den nygotiske grøsseren Krø, som var bok nummer to. Denne likte jeg hakket bedre enn, den som til nå har vært den ferskeste utgivelsen hans Kvinner savnet, som ikke falt i smak. Alle andre steder enn her er en sønns forsøk på å bli kjent med sin egen far før det er for sent, og en historie jeg hadde glede av å lese.

Forlaget om handlingen:
Fortelleren i romanen, en deprimert forfatter og familiefar, finner en eske med videokassetter på loftet. Kassettene tilhører faren, en aldrende og syk krigsjournalist bosatt i utlandet. 

Sønnen får kassettene digitalisert, og dykker inn i farens kaotiske og omflakkende fortid, i håp om å forstå hvem han var og hvorfor han hele tiden reiste vekk. Farens fortid og fortellerens nåtid veves sammen gjennom noen høstmåneder. Far og sønn blir sykere. Dagene blir mørkere.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 176
Kilde: Biblioteket

Det kan være ganske utfordrende å bli konfrontert med sin egen familiehistorie. Vridde fortolkninger av hendelser og "falske minner" er kjente utfordringer når en dyptykker i svunne tider. 

Dette er en av ingrediensene i denne romanen, samtidig som handlingen skildrer utfordringene som den plagede sønnen til hovedpersonen sliter med. 

Romanen har korte scener og temmelig brå overganger. Når vi ser på filmene fra farens fortid, skilles bitene helt konkret med ordet "klipp", men i andre deler av historien er det bare til å holde seg fast i svingene. Vi går tilbake i tid til tiden da mor og far traff hverandre, og noen skildringer fra hovedpersonens barndom. 

Sånn sier vi ikke i denne familien. Hvilken familie? Vi delte det samme toalettet. Vi drakk av den samme melkekartongen. Vi bodde i det samme huset, men alle ville vekk fra det. Pappa til krigen. Mamma til scenen. Broren min til rusen. Jeg til bøkene og filmene. Familie? Vi var bare en gruppe mennesker som ble eldre sammen.

Alle andre steder enn her handler om å være familie, om å ta seg av hverandre og gi hverandre plass og tid. Dette går igjen i begivenhetene som skildres, og gjør inntrykk på forskjellige måter. Refleksjonene rundt det å være far, og å ha en far er gode, samtidig som det å være seg selv midt oppi det hele, skildres på en besnærende måte. 

Romanen krever litt av leseren, i form av å få med seg sprangene i teksten, men historien er engasjerende nok til at den kan leses i en jafs. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃ 

Eldsbu - en av tre dagsturhytter i Alver Kommune

Etter noen heftige dager med regn, var det godt å få en solskinnssøndag igjen. Vi benyttet anledningen til å få oss et fint gjensyn med Eldsfjellet, som var den høyeste toppen i Meland Kommune, den gang vi samlet på kommunetopper. Nå har det kommet en dagsturhytte på toppen, og den ville vi besøke. Vi var heldig og fikk hytten for oss selv en stund i dag, men solen hadde brutt frem, så vi møtte mange turgåere på vei opp, da vi returnerte til bilen.

Denne hytten utmerket seg fra de andre ved å ha en ekstra velfylt bokhylle, hvor jeg valgte meg Jon Fosse som underholdning i solveggen. Det første diktet jeg leste høyt for Frode het Stille, før nokon kjem, og det passet jo bra. 

Her var til og med litt gatekunst på veggen inni hytten, og skikkelig kreative sitteunderlag som pyntet opp. 

Fra motorcross banen er det lett å finne veien til toppen. Etter du har parkert på den store parkeringsplassen, fortsetter du veien bortover ca. 100 meter, da ser du starten på stien på venstre side. 

Stien går bratt oppover inni skogen, i dag var den veldig våt, men steinete nok til at det ikke gikk gjennom skoene. Da vi kom over tregrensen fant vinden oss, og jakken kom på igjen. 

For en utsikt det er fra toppen! Snakk om vidsyn, dette var det godt å hvile øynene på. Vi brukte 30 minutter opp de 315 høydemetrene, som alltid litt mindre enn det som er estimert i boken.

Monique flykter av Edouard Louis

De av oss som har lest Edouard Louis sine romaner, kjenner godt til klassereisen hans. Historiene overlapper, når de fortelles fra forskjellige vinkler, og på den måten får leseren et godt bilde av hvor han kommer fra.  

Utdrag fra boken:
En kveld fikk jeg en telefon fra moren min. Hun fortalte meg at mannen hun bodde sammen med var full og skjelte henne ut. Den samme scenen hadde gjentatt seg om og om igjen i flere år: Mannen drakk, og i alkoholpåvirket tilstand kalte han henne de styggeste ting. Hun, som noen år tidligere hadde gått fra faren min for å slippe ut av hjemmets fengsel, var fanget på nytt. Hun hadde holdt det skjult for meg for ikke å gjøre meg bekymret, men denne kvelden var dråpen.

Jeg rådet henne til å forlate ham med en gang. Men hvordan - og hvor - kan man leve når man verken har penger, eksamensbevis eller førerkort, fordi man har brukt hele livet på å oppdra barn samtidig som man har blitt utsatt for mannlig brutalitet? 

Èdouard Louis skriver så leseren blir revet med inn i handlingen. I likhet med det andre jeg har lest av ham, er dette personlig, og bærer sterkt preg av klassesamfunnet han vil til livs.

Ser en bort fra alle refleksjoner han gjør seg, så er handlingen like enkel om skildret over her. Mor ringer sin sønn, når han er bortreist i flere måneder, og beklager seg. Han støtter henne, og tilbyr henne leiligheten sin i Paris. Så kontakter han søsteren sin, som hjelper til med å skaffe Monique et lite hus i landsbyen hvor datteren bor.

Hvorfor føler han et så tvingende behov for å hjelpe henne? Det går ganske tydelig frem at i denne romanen bearbeider han skammen han føler over å ha tjent så mange penger på å utlevere, blant andre sin egen mor, i bøkene sine. Han nevner Virginia Woolf og Et eget rom, og trekker noen fine veksler på hennes betraktninger rundt økonomisk frihet:

                    Hundre år tidligere hadde Woolf skjønt at friheten ikke først og fremst er en estetisk og symbolsk utfordring, men en materiell og praktisk sådan. At friheten har en prislapp.

Kjipe scener fra barndommen spilles av i hodet hans, og nå er han lei seg for at han ikke skjønte hva det var som utløste all kjeftingen og sure miner. Når han under flyttingen ser den voldelige kjæresten til moren, ser han ham som en ynkelig liten tufs, og skjønner at han er et produkt av omstendigheter utenfor sin kontroll. 

Romanen har i det hele tatt mange fine refleksjoner rundt hva fattigdom gjør med mennesker. At Louis har en agenda er ingen overraskelse, men følelsen av overtydelighet som fulgte med handlingen, kunne jeg vært for uten.

Har du fulgt forfatterskapet til Edouard Louis, vil du ikke gå glipp

av denne siste romanen om livet til denne familien ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 156

Oversatt av: Egil Halmøy

Kilde: PDF fra forlaget

I dødsonen av Sven Petter Næss

I dødsonen er den sjette boken i serien hvor Harinder Singh leder an i etterforskingen. Jeg har bare lest to av bøkene i serien tidligere, men siden bøkene står støtt på egenhånd, valgte jeg meg den nyeste, som en pre-påske-krim. Jeg kan med en gang røpe at I dødsonen er den beste av bøkene jeg har lest, så du har noe å glede deg til!

Forlaget om handlingen:
Tre sjikanerende brev blir lagt på dørmatten til nordmannen Johan Dahls rekkehus i London. Brevene avslører at ekteskapet hans bygger på en løgn. 

Da en kvinne blir funnet hengt fra en bro like ved der han bor, blir han fengslet og tiltalt for drap.

London-politiet mener de sitter på fellende bevis. Johan trenger hjelp utenfra, og hans barndomsvenn, den norske politietterforskeren Harinder Singh, blir tilkalt.

Jakten på sannheten fører Harinder inn i et nett av svik, løgner og utroskap i storbyen. Så blir han konfrontert med ubehagelige forbindelser til egen fortid, og til kvinnen både han og Johan en gang elsket.

Det begynner med funnet av et lik, under en bro i London. Deretter lærer vi Johan Dahl å kjenne, han er norsk men bor i London sammen med sin kone Lucy. Han har en voksen datter som heter Polly, som gir denne historien en god dose spenning. 

Johan synes det er noe med kona, han stusser stadig over at hun har et liv i forbindelse med jobben som eiendomsmegler som hun holder skjult for ham. Så mottar han brev på dørstokken som kaller kona en hore, og det blir vanskelig å ikke ta tak i tingene. 

I kursiv, lærer vi Johan og Harinder bedre å kjenne. Harinder har en far fra India og moren er norsk, de er oppvokst i et helhvitt bygdesamfunn, noe som var vanskelig for mulatten Harinder. Vi er innom oppveksten deres med jevne mellomrom, og får et godt grunnlag for å forstå det som kommer til å skje i nåtid.

Trekantdramaet som utspiller seg i denne historien er grundig forankret i fortiden. Måten Næss har puslet dette plottet sammen på, er en av styrkene i denne historien. 

Det finnes også en 1. betjent her, Caitlin Walker, som mener å ha løst saken når hun varetektsfengsler Johan for drap. Johans far ringer Harinder og ber om hjelp, som tar ut feriedager og reiser til London for å bistå. Samtidig forsvinner Polly, datteren til Johan, og etter at leseren har fått et innblikk i hvilket miljø hun ferdes i, skjønner vi at her er det mer action på gang.

Londonkoloritten kommer godt frem i denne historien, og jeg nøt det. Nå når det har blitt så dyrt å reise, var det kjærkomment med en Londontur. Sven Petter Næss skriver godt, nysgjerrigheten min ble vekket i løpet av de aller første sidene, og økte etter hvert. Historien engasjerte, og slutten kom alt for fort, for dette ville jeg ha mer av.

Alt henger sammen med alt, og dramatiske avsløringer krydrer det hele, i en krim med ryddig språkføring og uten unødig bruk av virkemidler. 

Er det en lettlest påskekrim med en god dose spenning du er på jakt etter, 

trenger du ikke lete lengre for I dødsonen er midt i blinken ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 318

Kilde: PDF fra forlaget

Under radaren av Anthony McCarten

Denne boken har stått i hyllen min en stund, for amerikanske bestselgere pleier aldri å falle i smak hos meg. Etter å ha begynt på 3-4 bøker den siste uken, som ikke falt i smak, var jeg desperat nok til å gi denne en sjanse - og det angret jeg ikke på!

Forlaget om handlingen:
Ti amerikanske borgere er utvalgt til å delta i BETA-testen for «Fusion», et høyteknologisk initiativ i den nasjonale sikker­hetens navn. De som står bak er CIA og Cy Baxter et teknologisk vidunderbarn, multimilliardær og adm.dir. for landets største sosiale medium, WorldShare.

På et gitt tidspunkt vil hver av de ti deltakerne få to timer på seg til å gå helt under radaren. Utfordringen de neste 30 dagene er å ikke bli funnet av sikkerhetseksperter som vil ta i bruk alt av tilgjengelig overvåkingsteknologi.

For Baxter dreier det seg om en lukrativ kontrakt med myndighetene. For deltakerne innebærer en eventuell seier en premie på tre millioner dollar.

En av deltakerne er en upretensiøs bibliotekar fra Boston som alle forventer vil være den første som blir funnet. Kaitlyn Day er imidlertid langt mer talentfull enn hva sikkerhetseks­pertene hadde trodd. Og selve grunnen til at hun deltar, er også en annen enn hva noen hadde kunnet forutse.

Under radaren ble en slukebok for meg, endelig løsnet det jeg fryktet var en av de lesesperrene jeg bare har hørt om. Jeg liker at spenningsromaner sier noe om samfunnet vi lever i, og det gjør denne til gangs. En kan bli skyggeredd av mindre, men akk så gøy det er, så lenge de skumle scenene befinner seg mellom to permer. 

Jeg fryktet at vi skulle bli godt kjent med alle de ti deltagerne, men heldigvis så skildres ni av dem bare gjennom noen enkle setninger, enten når de gjemmer seg, eller når de blir tatt. Det er Kaitlyn Day som er den mest spennende karakteren, den som Cy Baxter får bryne seg på. 

Det handler altså om et statlig eksperiment for å teste masseovervåkning av samfunnet. Skremmende i seg selv, men når det også er private aktører som skal tjene penger, og gjerne henvender seg til andre nasjoner, så blir det ekkelt.

Under radaren har raske sceneskift, som involverer kjente ting som droner, VR-briller, bruk og kast mobiltelefoner og overvåkningskameraer, men bildet som utmaler seg gir oss også innblikk i en langt mer avansert form for overvåkning av mennesker. 

Historien skildrer Cy og kollegaen Erika og bakgrunnen for deres vennskap og samarbeid, og etter hvert lærer vi Kaitlyn Day å kjenne, og hennes motivasjon for å være med på denne galskapen. 

De ti deltagerne har fått forberede seg godt, men de blir raskt funnet en etter en. Når det bare er en igjen, endrer handlingen retning, og det er nå, når det hele minner mindre om en realityserie, at spenningen tar seg opp for alvor. 

De politiske spørsmålene som løfter seg opp av denne knallsterke thrilleren rystet meg, for nå ser også jeg at det blir et problem at myndighetene vet alt om alle, og kan bruke denne informasjonen som de lyster.

Er du klar for en velskrevet og engasjerende thriller, som får deg til å tenke på viktige spørsmål, så er Under radaren et godt valg.

Jeg anbefaler gjerne Under radaren videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2023

Sider: 399

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Med hodet i skyene av Paco Roca

For denne tegneserien vant Paco Roca den nasjonale spanske tegneserieprisen Premio Nacional del Cómic etter utgivelsen i 2007. Jeg har de siste årene blitt veldig glad i tegnede romaner av denne typen, men siden dette er første gang den prisvinnende tegneserieskaperen Paco Roca oversettes til norsk, har jeg naturlig nok ikke lest noe av ham - jeg ønsker meg mer!

Forlaget om handlingen:
Da den pensjonerte banksjefen Emilio får Alzheimers, må han flytte på aldershjem. Der blir han blant annet kjent med Miguel, en gatesmart herremann som hjelper ham med å skjule de tiltagende hukommelsesproblemene han har, og forklarer ham den nye verdenen han nå skal leve i og gjør ham kjent med menneskene som også bor der, og livene de har bak seg.

Med hodet i skyene er en historie om en alvorlig og uhelbredelig sykdom som rammer så altfor mange mennesker og deres pårørende, men den berører temaet med både galgenhumor og ømhet og viser hvordan livet kan fortsette selv etter at minnene forsvinner.

Handlingen i denne boken sier seg nesten selv. Åpningen av romanen sier oss litt om hvorfor sønnen ordner med aldershjem til ham, og i fortsettelsen er vi med når han skal finne seg til rette.

Det sier seg selv at det er mye følelser involvert i denne prosessen, og de kommer frem gjennom streken til Paco Roca, på en utrolig fin måte. Når Emilio for første gang står innenfor døren til sitt nye hjem med en liten koffert i hånden, blir han til en liten gutt, som drar en streng mann i jakken, og sier at han vil til mamma.

Den litt suspekte romkameraten hans Miguel viser ham rundt, og presenterer ham for noen av de andre beboerne. Flere av dem er forvirret, graden av hvor hardt beboerne er rammet, skildres også veldig fint i denne historien.

Med hodet i skyene har en viss nerve, men vemodet er nok det som satt hardest i meg da jeg var ferdig å lese. Kanskje alle sånne hjem har en Miguel som lager faenskap, ikke vet jeg, men i denne historien gjorde han en god jobb. Tegningene til Paco Roca er tydelige, og taler sitt tydelige språk, for her oser det av følelser. Dette fremstår gjerne litt "mellom linjene", noe jeg satt stor pris på. 

Forlag: Camino

Utgitt: 2007/på norsk 2023

Oversetter: Bente Lodgaard

Sider: 102

Kilde: Mammutsalg

Spuria av Johan B. Mjønes

Johan B. Mjønes debuterte som forfatter i 2009, og har etter det gitt ut en rekke bøker i forskjellige sjangere. Jeg har ikke lest noe av ham før, men fikk heldigvis med meg denne romanen om tid, hemmeligheter og frykten for folkesnakkets tyranni.

Forlaget om handlingen:
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.

For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?

På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.

Tanken på at barn kunne bli stemplet som uekte, er helt absurd for oss i dag. Johan B. Mjønes har i denne forrykende romanen skildret livet til en ung mor, som blir tvunget til å føde et uekte barn i all hemmelighet, og som hele livet lever med det traumet dette ga henne.

Det er heftige saker dette her, historien fortelles med en klar nåtidshistorie, hvor Kristin akkurat har begravet ektemannen og faren til sine tre ekte barn. Gjennom hele romanen er vi tilbake til Kristins barndom, hvor vi lærer om hvordan hun traff mannen som gjorde henne gravid, om forholdende rundt graviditeten, og hvordan livet hennes ble etterpå. 

Kristin har det travelt, for i de mange timene hun har sittet ved Trygves seng har hun lagt en plan. Etter begravelsen, reflekterer Kristin over all sorgen hun opplever fra alle fremmøtte i kirken:

    Denne døden er en lettelse.
    Rundt henne snakkes det som om det akkurat har skjedd, og for de som ikke så ham hver dag, som ikke måtte forholde seg til kroppen i sykehjemssenga, er kanskje sorgen ny. De kjente ikke hvordan hjertet til Trygve, hvordan det banket og banket, som på trass, selv om holdet hadde gitt opp for lengst. Nei. Sorgen er gammel. Den er over. Og hun vil vekk.

Kristin har nok hele sitt liv blitt oppfattet som en bisk og tverr dame, og nå på sine gamle dager hører hun selv hvordan hun ofte lyder. Hun jobber med det, prøver å tone ned lyden av sin egen stemme, for dette er jo ikke henne. Gjennom å skildre forholdet til Karen og Elise, døtrene som kom med et års mellomrom, og attpåklatten Knut skjønner leseren hvilket enormt forsvarsverk Kristin har bygget rundt seg, og en forstår bakgrunnen for det litt sure oppsynet hun har.

Hovedpersonen vokser opp med en far som tar all plassen, i et hjem som er psykologisk trangt, til tross for at der er areal nok. Kristin blir kjent med Tobias, som bor i en liten koie i skogen, sammen med sin far. Her er det trangt, men stemningen i hjemmet er en helt annen enn det hun er vant med. Her føler hun seg velkommen, og opplever at skuldrene senker seg.

Det er så mye jeg kunne sagt om denne romanen: den er handlingsdrevet og til tider spennende. Jeg fikk stadig fornyet nysgjerrigheten på hva som kom til å skje, for tematikken ble belyst fra flere kanter. 

Johan B. Mjønes mestrer de glidende overgangene på en eminent måte, min indre kritiker kom stadig med utbrudd som "oho, den var smud". Språket plukker opp nyansene i Kristins følelsesliv, og mot slutten skjer det samme med Karen og søsknene, dette er veldig bra gjort.

Heldigvis har verden forandret seg, vi er ikke like opptatt av å skamme oss lengre. Selv om ikke alle menn er ektemenn lengre, så er heldigvis alle barn ekte! 

Spuria er ikke en sentimental roman, men klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Dette fordi det sto så mye på spill for Kristin, og vemodet over at hun har båret på denne blytunge hemmeligheten i 70 år, gjorde vont inni meg. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 245

Kilde: PDF fra forlaget

Aurihophytta på Fedje og et gjensyn med Norges vestligste punkt

Etter en fin kjøretur gjennom Nordhordaland var jeg fremme på fergekaien på Sævrøy som frakter folk og fe over til Fedje. Jeg har besøkt Fedje før, men nå var det lenge siden, så jeg lot Dagsturhytta på Aurihopen lokke meg ut på tur. Jeg lot bilen stå på kaien og syklet rundt på øyen, så jeg fikk med meg det lille som er av severdigheter. 

Hellisøy fyr preger utsikten her ute

Aurihophytta i Fedje Kommune

Hytten ligger 20 meter over havet, men høydemeter var ikke poenget med denne turen. Det var det da vi i 2009 besøkte Fedjebjørnen, som er kommunetoppen på øya, for da var vi ivrige samlere av kommune- fylkes- og nasjonstopper.

Denne turen var preget av utforsking og naturopplevelser. Her finnes flotte torvmyrer og yrende fugleliv, den berømte grågåsen var det mange av, også så jeg noen svære svartbak og en nydelig stor hegre, fløy over hodet mitt. En følger Storkmarkveien sørover mot Hellisøy Fyr, og ved enden av veien, helt ute ved fyret, går en nordover mot hytta. Turen er på ca 1 km. som tar 25 minutter å gå. Jeg var heldig for fuktigheten i bakken, hadde akkurat nok frost i seg, at jeg kunne gå over det som var av myrer og bløte partier.

Siden jeg syklet rundt på øyen, fikk jeg øye på to andre startpunkt for turen, så her er det bare å velge. Jeg antar at turen er like lettgått fra alle kanter, selv om turen fra Hellisøy fyr er den korteste.

Stiene innover til hytten er ikke merket med Dagsturhytta-skilt. Jeg valgte å gå innover på det som nok var sauetråkk, men skjønte raskt at om jeg hadde fulgt skiltingen til Nordsjøløypa, som du ser her, ville jeg gått rett på. 

Hvis en ser etter hytten, så får en øye på den på store deler av turen, men den går i ett med terrenget, og for min del var jeg så fengslet av sjøutsikten, at ikke før jeg vendte ryggen til sjøen, så jeg hytten.

Jeg føler meg rent hjemme når jeg ankommer disse hyttene, i dag ryddet jeg litt i tøffelhaugen og rettet litt på sitteunderlagene, som var nydelig brodert med "Dagsturhytte" av forskjellige hender. Igjen fant jeg hytten tom, så jeg fant roen på hemsen. 

Å klatre opp hit gjør noe med pusten min, og selv om jeg hadde bok i sekken, satt jeg bare og nøt utsikten mot havet, før jeg startet tilbaketuren.

Tilbake i sentrum av Fedje syklet jeg ut til Sondre vidknappen som jeg trodde var et interessant kulturminne, men området bar preg av fjorårets sauehold, og et lite ivaretatt festningsanlegg etter tyskerne. Jeg syklet ut til de fine rorbuene på Kremmerholmen hvor vi feiret pappas 60 års dag, for en del år siden, og hvilte meg på benken utenfor landhandleriet, som dessverre var stengt.

Et av mange tegn på at landet vårt en gang har vært okkupert 

Det klaffet perfekt med fergen tilbake til fastlandet, og siden dagen fremdeles var ung, svingte jeg meg en tur ut til Vardetangen, som er Norges vestligste fastlandspunkt. 

Her ligger det nemlig Austreim Kommune sin dagsturhytte, en av de syv med universell utforming. Familien var en tur til Vardetangen i 2009, men det var lenge før hytten ble satt opp. Det er 860 meter å gå på grusvei ned til hytten som ligger bare 9 moh. Vil du ha en litt lengre tur kan du gå 1,2 km og komme til friluftsområdet Årvikane, hvor det er badeplass, sandstrand, grillplass og lekeapparater. 

Vardetangen 60°48′36″N 4°56′45″Ø

Austreim Kommune sin hytte er oppkalt etter stedet den ligger: Vardetangen

Mandag har vært min fridag hele dette barnehageåret, og det har vært godt. Som oftest legger jeg turen til byfjellene jeg ser utenfor vinduene, men i dag fikk jeg lyst å ta en liten ekskursjon - og det var veldig kjekt!