Alt du er trengs her finner det sted en samtale om ensomhet og dødsdrift i et mildt, ujålete og henvendt språk. Diktene sprer varme, som en solstorm i kosmos. Kjærlighetslengselen er stor, meningsløsheten større, men ved tilbaketrekningen poeten selv gjør, bort fra menneskene, inn i skogen og litteraturen, finner han slektskap. Hjorten er en sky skikkelse, atomkraftverket i barndomsbyen lekker, norske hverdagshelter klager ikke og relativitetsteorien kan forklare så mangt.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 210
Kilde: Leseeksemplar
Ryggsekken vi mennesker bærer rundt på, påvirker hvordan vi oppfatter en bok, og spesielt der hvor handlingen går tett på. Denne diktsamlingen oppfattet jeg som sterkt personlig, uten at jeg skal påstå at den er det. Mot slutten kan jeg lese: "la meg snakke til meg som du", og et par sider senere bruker forfatteren også sitt eget navn. Hvis jeg, på grunn av dette kan tillatte meg å tolke diktsamlingen som forfatterens egne følelser, kjenner jeg at det blir veldig personlig.
Diktene handler om måter hovedpersonen er i verden på. Ja, for jeg oppfatter diktene som en slags monolog, fra ett menneske. Her er tilbakeblikk til en vond barndom, til kjærlighetssorg og til fremtidsfrykt.
nå har faren min
parkinsondemens
om det
er arvelig
så er det håp
om at jeg en dag
endelig kan klare
å glemme deg
Da jeg leste sank jeg dypt ned, for det er ikke særlig muntert det som kommer frem i disse diktene. Allikevel fant jeg noe å humre over, som diktet under.
syns du
at det er
mye lurt i
aktiv dødshjelp
og bruker natta
på å avgjøre
om du er
episk alene
bibelsk ensom
eller rett og slett
historisk patetisk?
Til forskjell fra flere diktsamlinger jeg har lest, så forstår jeg her hva jeg leser, og ikke minst, han når inn til følelsene mine. Han sier selv i ett av diktene sine "jeg driver med ord og kan skape dikt helt ut av det hverdagslige". Tekstene gir meg noe, og jeg skimter også et forløp, som en svak sti i skogen. Bergquist setter ord på følelser som også jeg har kjent på. Til tross for at det meste er ganske dystert, så byr slutten av diktsamlingen på et snev av håp.
Boken er velskrevet, lettlest og, som sagt forståelig for en utrent diktleser, så jeg nøler ikke med å anbefale den videre ☺
Jeg har lest denne og flere andre diktsamlinger av Bergquist, og jeg liker diktene hans godt. Dette er den mørkeste samlingen av dem, som jeg har lest, med mye om depresjon og dødstanker- selv om det også er annet der. Og faren med Parkinson har han skrevet om før også.
SvarSlettPersonlig tror jeg også at det er, han skriver nok ut fra egen erfaring, ellers tipper jeg vi ikke hadde følt det som så ekte og berørende.
Og så skriver han jo lett, forståelig og veldig hverdagslig oppe i det hele.
Har ikke fått somlet meg til å blogge om den, og det blir liksom værre dess lengre tid det går. Må lese meg opp litt på nytt før jeg skriver om den, tenker jeg..
Fin omtale, Tine.:)
Takk Anita, godt å få bekreftet mine famlende tanker. Denne boken er jo lett å lese på nytt, så kanskje kommer det en omtale?
SlettHa en super tirsdag!
Denne høres ut som en bra diktsamling!
SvarSlettGRATULERE MED DAGEN I DAG!
Håper du får en fin dag!
Hilsen Ingun
Ja, diktsamlingen er bra, og tusen takk for bursdagshilsen, dagen er bra den og :)
Slett