Oppsummering av lesemåneden oktober

Ukene og månedene fyker av gårde, og nå er det allerede november. Begynnelsen av oktober var helt fantastisk når det gjelder været, for i Bergen hadde vi mange dager med sol og opp i 20 grader på dagtid. Selv om vi har hatt litt regn, avsluttes måneden med strålende sol, og like strålende trær. 

I september ble det for mange bøker, og jeg kan ikke si annet enn at det ble det denne måneden også. Jeg har mottatt noen leseeksemplarer, noen ubedt og noen har jeg spurt om, siden køen på biblioteket har vært lang. Bortsett fra en bok, så har jeg blogget om alle sammen, (de tre siste kommer) til tross for at målet mitt var å kutte ned på bloggingen ☺

I oktober leste jeg dette:

1. Ellen E. Jervell - Bra kunst om menn - 4
2. Per Schreiner - Jegere og sankere - 4
3. Maja Lunde - De første dagene - 4
4. Eva Tind - Opphav - 5
5. Grethe Fatima Syèd - Eventyr for voksne - 4
6. Jørn Lier Horst - Sak 1569 - 4
7. Ingar Johnsrud - Gudmoren - 5
8. Ikke tull med småen - Selja Maria Siggerud - 5
9. Roy Jacobsen - Bare en mor - 6
10. Olaug Nilssen - Yt etter evne, få etter behov - 6
11. Anne Holt - Mandela-effekten - 5
12. Chantal Garand - Natalia Z - 5
13. Mirjam Kristensen - Et plutselig mørke - 5
14. Karl Ove Knausgård - Morgenstjernen - 5
15. Erik Fosnes Hansen - Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin - 4
16. Ragnar Hovland - Litt betyr det no likevel - 5
17. Kjell Westö - Tritonus - 5
18. Tove Nilsen - Den eneste broren - 4

Romaner: 13
Krim: 4
Essay: 1

Jeg har ikke greid å lese min 1001-bok denne måneden, prøvde men sleit med språket, og ble lokket over på ferskere utgivelser. Diktsamlingen Inventarium av Alvarez har jeg begynt på to ganger, men den ligger på iPadden noen dager til, så jeg har ikke gitt helt opp. 
I november følger jeg innfallsmetoden som jeg pleier, har 30 cm med uleste bøker i hyllen, så håpet er å lese litt derfra, og frigjøre plass til mer. 

Kunst og kultur er viktige ingredienser i livet mitt, og oktober startet med et brak med to arrangementer allerede første dagen. På KODE 2 åpnet Private Eyes, en ny utstilling som viser deler av Christen Sveaas sin store kunstsamling. Etter dette ilte vi til DnS hvor 100 års dagen til Jens Bjørneboe ble markert med intervju, og musikk.

På biblioteket fikk jeg oppleve Wencke Muhleisen da hun fortalte om romanen sin Redd deg selv. Uken etter ble det to boktreff på en dag Nina Grünfeldt fortalte om boken Min ukjente farmors krig på biblioteket, og etterpå svingte jeg innom Norli og fikk valuta for tålmodigheten i form av en plass på første rekke til Olaug Nilssens fantastiske lanseringsfest av Yt etter evne, få etter behov. 

Lørdag var det tid for Lyttelos, hvor jeg lærte masse om foregangskvinnen Agathe Backe Grøndahl. På DnS så vi Røyk over Isdalen, uten at det imponerte så veldig, noe heller ikke Tsjekhovs Onkel Vanja gjorde. Sistnevnte var så forstyrrende for min psyke at jeg gikk i pausen, ikke på grunn av handlingen men fordi vi måtte se på en skjerm og scenen bak snurret hele tiden, så jeg ble både svimmel og kvalm. 

Jeg var ute med jobben og så Truls Svendsens morsomme show, og på torsdag var det tid for Vigdis og Line Hjorths flotte prat om Foreldre og barn. Dette arrangementet var flyttet fra den lille kafèen på biblioteket, til Grieghallen, så her har de hatt stor pågang. Måneden blir avsluttet i kveld med en 950 års jubileumsforestilling på Åsane nye Kulturhus, med Tertneskoret og ballett, gleder meg ☺ 

November står for døren med både litteratur- og kulturopplevelser. Jeg må berømme arrangørene av tilstelningene jeg har vært på, de tar smittevern på alvor hele gjengen, så det føles trygt. Er selv spent på hvilken bok som blir den beste jeg leser i november, har du noen tips til meg?

Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin av Erik Fosnes Hansen

Det er fire år siden Fosnes Hansen ga ut romanen Et hummerliv. Denne boken var mitt første og til nå, eneste møte med dette forfatterskapet, som har blitt temmelig omfattende, siden debuten i 1985. Han har "bare" gitt ut seks romaner, men har hatt ansvar for en antologi, skrevet prosa, og har en finger med i spillet, på diverse musikalske utgivelser. 

Forlaget om handlingen: 
To omreisende gullmakere møtes på landeveien og ender opp i den vesle byen Jüterbog. En hund og en katt sitter i et portrom og undrer seg over hva mennenes ankomst kan bety. Et annet sted i byen står en uskikkelig gutt og hans syke søster på hver sin side av en låst dør i et fattigslig hus. Og i det gamle slottet kjeder den bortskjemte Clotilde vettet av seg. En sensasjonell forestilling skal finne sted i byens teater på fredag, men mye tyder på at det også kan komme til å skje noe virkelig farlig.

Den ene uventede scenen følger den andre i denne spennende og billedrike romanen, der alt skjer som i drømme. Uante forbindelser avdekkes mellom fattige og rike, mellom byens mennesker og dyr, mellom dem som har makt og dem som knapt har noe.

Da jeg gikk i gang med denne romanen, hadde jeg akkurat avsluttet Morgenstjernen av Knausgård, og jeg undret meg, hva er det med disse gutta fra 60-talet og deres fantasi? Begge to har skrevet lange eventyrlige historier, hvor mennesker og dyr lever i symbiose. Handlingen utspiller seg i en forholdsvis kort periode og her er flere fortellerstemmer, men i Fosnes Hansens roman er det kun mellom linjene man kan skimte noe fra vår virkelighet.

Eller kan man det? Det var i alle fall det som opptok mine tanker da jeg leste boken. Mange av fagene vi kjenner i dag er ute av skolen, men massasjeteknikk er et av fagene som overraskende er innført. Læreren på skolen har fått utsatt alderdommen sin, på grunn av yrkesfortjeneste, og samfunnet er preget av at tidligere styresmakter har nektet å prioritere kreative arenaer, som musikkonservatoriet, biblioteket og teateret. Befinner vi oss i fremtiden?

En sindig og rasjonell hund tilbringer frionsdagen sin med katten som er både lettbevegelig og fantasifull. I tillegg er katten glad i krim, så av ren nysgjerrighet streifer den gjerne rundt og sjekker ut ting. Disse to sitter og observerer de to gullmakerne når de ankommer byen, og føler med en gang at her er noe muffens.

I denne romanen møter vi dyr som kan snakke, et eksentrisk overhode som kvier seg til å betjene himmelskriveren, for ukens optimistiske budskap. Hun arver hoff og grevskap av sin onkel, markgreven av Jütebog, og ser seg nødt til å følge rådene som hun får fra onkelens fortrolige.

Historien er handlingsmettet og mangfoldig, fortalt med mye humor og et godt språk, men ispedd ord som ikke henger på greip. Noen av ordene er omskrivinger av vanlige ord som, almosin = limosin, men ord som duns, fysiokrati, effigie, geheimeråd, taksidermist og mange flere ga ingen umiddelbar mening for meg. Da jeg googlet noen av disse ordene etterpå, hadde flere av dem faktisk en betydning, så det skulle jeg gjort mens jeg leste. 

Dette er en fantasifull fortelling, et eventyr vil jeg nesten si, med en god dose overbærenhet humret jeg meg gjennom den. Tankene gikk til Don Quijote, forklar meg gjerne hvorfor, om det var landeveien eller de to mennene, noe middelaldersk er det vel å spore? 

Føler du deg leken og har lyst å lese noe utenom det vanlige, så er dette boken for deg!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 464

Kilde: Biblioteket

Litt betyr det no likevel av Ragnar Hovland

Det var en bloggomtale som fikk meg til å strekke meg etter iPadden, og sjekke Bookbites etter denne boken. Sannelig lå den tilgjengelig for meg, og med sine 142 sider var det innafor å snike denne boken fra 2019 fremst i lesekøen. Takk Åslaug for flott lesetips!

Forlaget om handlingen:
Hovlands litterære kanon.

I si nye essaybok plukkar Ragnar Hovland opp tråden frå Kunsten å komme heim og andre essay (2011) og leier oss vidare gjennom sin personlege litterære kanon. Vi får mellom andre møte Arthur Conan Doyle, Stella Gibbons, Torgny Lindgren, Kenneth Grahame, Kjartan Fløgstad, John Steinbeck, Arne Garborg, A.A. Milne og Claes Hylinger. Vi får òg lese meir samfunnsorienterte essay, som den sterke teksten om Charlie Hebdo, og vi blir vitne til det som kunne blitt eit intervju med Odd W. Surén. Også artisten Nico er å finne i samlinga, og vi får høyre om kunnskapsbøkene som frå tidleg av var viktige for Hovland.

Med denne essaysamlingen, som ble gitt ut i fjor, markerte Ragnar Hovland førti år som forfatter. Siden debuten i 1979 har han 50 utgivelser på samvittigheten, og dette i de fleste sjangere. Han har vunnet mange priser og er en høyt aktet forfatter i dette landet. 

Med bare noen få unntak har alle essayene i denne boken vært på trykk, i Klassekampen og andre tidsskrifter, mellom 2011 og 2015. Selv nøt jeg å komme inn i varmen hos Ragnar Hovland, og få høre hans personlige tanker om forfattere og deres bøker. Dette er nødvendigvis ikke bestselgere og favorittene hans, men "smålåtne" bøker, som han skatter og gjerne skulle sett fikk mer oppmerksomhet.

Ett år etter at Knut Hamsun ga ut Sult kom Arne Garborg ut med Trætte mænd, hans eneste bok utgitt på bokmål. Vi er med til Austrheim, hvor Hovland skal intervjue forfatterkollega Odd W. Surèn, noe som resulterte i en morsom historie. 

Så hører vi om Stella Gibbons og hennes roman fra 1932 Cold comfort farm, som er svært britisk og har et element av framtid over seg. Dette er språklig fantasi på sitt beste med absurde episoder i god Alice i Eventyrland stil, nyord og navnebruk av en annen verden. En annen skattet bok som kom ut før krigen er Kenneth Grahams Det suser i sivet. Dette er jo en barnebok, men Hovland påpeker at språket ikke er barnslig, og jeg ble nysgjerrig nok til å få lyst å lese denne.

Har du lyst på en politisk innføring fra Norge i 1971, så er Claes Hylingers Färdaminnen anbefalt. Den svenske forfatteren er ny for meg, men jeg ser at han har mottatt mange priser og har skrevet en drøss med bøker. Har du en fascinasjon for ville vesten og heller vil til Amerika, kan du lese om James F. Cooper og hans siste mohikaner. 

Jeg frydet meg da jeg leste om Kjartan Fløgstad, ikke fra da han var en aktet forfatter, men tidligere, før han ble selveste Kjartan Fløgstad. I samme rennet hører vi om Sir Arthur Conan Doyle og hans forhold til spiritisme. Jeg har selv vært i hans hus i Baker Street, som nå er museum, og følt på kreftene.

Polske Bruno Schulz ga i 1934 ut novellesamlingen Kanelbutikkene, og det vi får høre om forfatteren her ryster meg. Det som også var interessant å notere seg er, at hans kollega Franz Kafka fikk alle sine bøker utgitt posthumt. 

I sin roman The moon is down (Natt uten måne) fra 1942 bruker den kjente forfatteren John Steinbeck (muligens) Norge som inspirasjon når han skal gjengi et bilde av nazistenes okkupasjon av fremmed land. Ole Brum-forfatteren A.A. Milnes ga i 1919 ut et essay med tittelen som Hovland svarer på, når han navngir denne essaysamlingen, altså Not that it matters. 

Det meste Ragnar Hovland skriver om i denne essaysamlingen handler om litteratur, men Christa Päffgren skiller seg ut. Nico som hun ble kalt, var en tysk modell og senere musiker, som kanskje mange kjenner fra debutalbumet til The Velvet Underground. Jeg hadde ikke hørt om dama, men hun omga seg med mange kjente navn, så essayet ga et fint bilde på hvordan livet hennes artet seg.

Nå har jeg skrevet alt for mye, beklager det, men dette besøket hos Ragnar Hovland var interessant på flere måter, og inspirerte til å se på kjente forfatteres tidlige, korte eller ikke fullt så populære utgivelser.

Jeg har notert meg flere bøker bak øret, etter å ha lest Litt betyr det no likevel.

Mandela-effekten av Anne Holt

Det er høytid i heimen, hver gang jeg får tak i et nytt kapittel om Selma Falck. Serien er nå oppe i tre bøker, den startet med En grav for to så kom Furet/værbitt i fjor. Hovedpersonen er en sammensatt karakter som det er spennende å bli kjent med gjennom bøkene, så selv om hver bok står støtt på egenhånd, går du glipp av litt hvis du ikke leser dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
Under et venninnetreff på en fortausrestaurant i september 2019 faller ett enkelt skudd fra en snikskytter. Skuddet treffer Selma Falcks gamle håndballvenn Linda Bruseth i hodet, og skader Selma i armen. Linda er en anonym og ukjent stortingsrepresentant, og både pressen og politiet antar umiddelbart at Selma var det egentlige målet for attentatet. Hun ser ingen grunn til å tvile på dem.

Nærmere undersøkelser fra politiets side viser raskt at alle tar feil: Et parlamentsmedlem er altså likvidert på åpen gate. Når så en dommer i Høyesterett blir funnet hengt og et regjeringsmedlem dør under mystiske omstendigheter, aner Selma at det er et mønster i både valg av ofre og drapsmetoder. Mens hun leter etter svar, snubler hun inn i et tilsynelatende kaos av myndighetsmisbruk, konspirasjoner og personlige tragedier. Og et iskaldt, infamt hevntokt det ser ut til å være umulig å stanse.

Selma Falck er en dame i sin beste alder. Hun er vakker, atletisk og har levd et liv i offentligheten, men hun har også en mørk side med avhengighet som utfordrer henne daglig. Når vi møter henne i Mandela-effekten, er hun i ferd med å finne fotfeste etter noen dramatiske opplevelser. Disse gjorde at datteren hennes nekter henne å møte barnebarnet, og det er av den grunn, at privatetterforskeren Selma Falck involverer seg i skytingen mot henne selv. 

Anne Holt er en mester i karakteroppbygging, og spesielt ekspolitimannen Einar Falsen, som er en sær gammel gubbe med underlige fobier, gir historien liv. Journalister og etterforskere hun har kontakt med er også grundig skildret, ikke med mange ord, men med presise karakteristikker som sitter. 

Det blir etter hvert veldig spennende, Selmas etterforsking tar flere uventede vendinger, og tempoet er høyt. Et av nøkkelelementene er Selmas behov for å se barnebarnet, mens primærhandlingen også fokuserer på NAV-skandale og justismord mot mennesker som antas å utnytte systemet.

Anne Ryg leser formidabelt, med høyt tempo og god innlevelse, hennes lesning bidro til at Mandela-effekten ble prioritert fremfor mye annet, mens jeg leste.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 13:35

Kilde: Lytteeksemplar

Et plutselig mørke av Mirjam Kristensen

Mirjam Kristensen har gitt ut mange romaner siden debuten i 2000, og vunnet flere priser, inklusiv Amalie Skramprisen i 2010. Jeg har ikke lest noe av henne før, men hvis de andre romanene er av samme høye kvalitet som denne her, skal jeg absolutt gjøre noe med det.

Fra bakpå boken:
Judith og Hulda har akkurat gjenopptatt kontakten etter mange år og har feriert sammen med sine familier i Italia. I etterkant av ferien drar Hulda på et kunstneropphold i England, men kommer ikke hjem igjen til planlagt tid. Judith er overbevist om at Hulda selv har valgt å forsvinne, for henne bekrefter dette bare Huldas evne til å foreta livsomveltende endringer. Etter elleve dager dukker hun opp igjen. Hun vil ikke si noe om hvor hun har vært og hva hun har gjort. I stedet ber hun Judith om å ta vare på sønnen det siste semesteret av videregående; mor og sønn må ha en pause fra hverandre.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 218
Kilde: Leseeksemplar

Oppvekst og hverdag, det kan høres traurig ut, men i denne romanen fremstilles det ikke sånn. Det er ikke spennende begivenheter eller dramatiske hendelser, som tar det hverdagslige ut av hverdagen, men heller observasjonene som er så skarpe, at leseren blir involvert.

Handlingen er ikke delt, men fortid og nåtid flyter sømløst i hverandre. Vi er tilbake til ungdomstiden, da de to venninnene traff hverandre, og vi ser tilbake på en ferie de hadde sammen i Spania. Begge har kreative yrker, men det er Hulda som er den drømmende kunstneren. Hun er ikke lett å forstå, og noe av det vi hører om fra fortiden hennes, forklarer hvorfor hun nå lukker seg inne i seg selv, og lar alt seile.

Romanen tar opp flere eksistensielle spørsmål, hvor det mest markante er skildringer av hvordan glede eller sorg, springer ut fra, at relasjoner til andre mennesker ikke er dyp nok. Hva vil skje om jeg forsvinner, vil noen savne meg? Hulda deler ikke mye med de hun har rundt seg, så det er ikke lett for dem å forstå henne. Judith derimot blir fremstilt som en masekopp i ungdommen, men som voksen er hun en som tar ansvar for familien og seg selv.

   Plutselig ser jeg vannet og glasset  og hånda som holder glasset, og jeg tenker, det er min hånd, men den ligner en annens hånd, en fremmed hånd holder i glasset. Er det sånn Hulda har det hele tiden: At hun ikke kan falle til ro i seg selv, men stadig må være på leting etter den rette følelsen, det riktige uttrykket, etter den riktige formen som hun kan kjenne seg igjen i, det riktige livet. 

Etter å ha hørt om hvordan Olaug Nilssen har spunnet sine to hovedpersoner rundt Marta og Maria fra bibelhistorien, kunne jeg ikke unngå å tenke at Hulda og Judith sine personligheter også minner om disse to ☺ (Yt etter evne, få etter behov)

Et plutselig mørke er medrivende til tusen, handlingen har flere spenningstopper, men i mine øyne er det språket og intrigebyggingen som gjør dette til en roman, det er vanskelig å legge fra seg. 

Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård

Det er ikke mye jeg har lest av Knausgård, kun de to første bøkene i Min kamp, og hans flotte sakprosa Så mye lengsel... som handler om Edvard Munch. Selv om jeg ikke fortsatte den navlebeskuende serien for ti år siden, kjenner jeg at tiden nå kanskje er inne til å gjøre nettopp det. Morgenstjernen er fiksjon fra ende til annen, noe jeg synes kler Knausgård, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺

Forlaget om handlingen:
Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nær-heten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid som er hjelpepleier har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse.

Skal du ha glede av denne romanen gjør du lurt i å åpne opp sansene dine, ønske det overnaturlige og litt mystiske velkommen, og ikke vike unna for det litt ubehagelige. Når det er sagt, romanen er 90% virkelighet, magien og uhyggen er der som et bakteppe for primærhandlingen.

Persongalleriet byr på anslagsvis ti forskjellige fortellerstemmer, som gir oss et innblikk i det de gjør akkurat nå. Vi møter dem noen dager i august, de er alle preget av tropevarmen som ligger over landet, og selvfølgelig det felles fenomenet som denne store stjernen utgjør.

Litteraturprofessor Arne er på hytta, hvor han bedriver iherdig drikking sammen med hyttenaboen, rikmannssønnen Egil, noe som senere skal få fatale konsekvenser. Vi hører om Arnes kone Tove, som kanskje er den som sterkest blir preget av det mystiske som ligger i luften. Hva er det egentlig som skjer med menneskene? en blir gal, en skyter seg og en får en alvorlig blackout. 

Romanen stiller spørsmål ved vår bevissthet, ved materie og tyngdekraft. Handlingen er filosofisk uten å bli belærende, og den inkluderer religion på en måte som bygger ut historien. Samtidig som vi møter et antall vanlige mennesker, hører vi om deres møte med umennesker, med tam hjort, svermer med marihøner, grevling, hoggorm og ikke minst horder med krabber løper rundt på landjorden.

Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?

Knausgård bruker et vakkert språk, med betydningsfulle setninger som jeg ofte nikket fornøyd til. Kjenn bare på denne: "Tangens følelse når vannet stiger igjen"... også har vi Arne som ikke lenger orker å identifisere seg med magen sin, den tilhører ikke den mannen han føler seg som, snakk om å kjenne seg igjen ☺

Selv ble jeg overrasket da jeg etter endt lesning så at boken er på over 600 sider, Bookbites krymper skriften og skviser mer enn en bokside inn på en paddeside, så det er ikke alltid lett å vite hvor tykk boken er. Morgenstjernen fosset jeg gjennom, det føltes som om jeg så på serie, for suget etter mer var sterkt hver gang et kapittel var slutt.

Romanen avsluttes med en av karakterenes essay om døden og de døde, og smakebiten under har jeg hentet fra dette, som fremstår som tankevekkende sakprosa i et fantasifullt eventyr:

Med dette mener jeg ikke å si at sannheten er relativ, bare at virkeligheten er en komplisert størrelse som aldri opptrer aleine, i seg sjøl, men alltid i samspill med den som ser og erfarer den, og det er noe vitenskapen ikke har vært særlig god til å ta høyde for. Det er ikke slik at vi vet det vi ser, det er omvendt: vi ser det vi vet. Det forklarer det faktum at det for eksempel i middelalderen fantes uendelig mange observasjoner av mirakler, mens det nå ikke observeres noen. 

I disse dager er de fleste av oss litt ute av balanse med tanke på hva som skjer i verden. Dette preget nok min lesning. Er du klar for tankevekkende underholdning som holder deg limt til lesestolen, så er Morgenstjernen et glimrende valg!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 663

Kilde: Biblioteket

Yt etter evne, få etter behov - ny sterk roman fra Olaug Nilssen

I høstens utgivelse, viderefører Olaug Nilssen tematikken fra Tung tids tale fra 2017. Begge disse utgivelsene er bøker du ikke må la passere, men lese sakte og ta inn alvoret som er godt pakket inn i humor. Jeg deltok på lanseringsfesten i Bergen, og fikk med meg Olaug som forløste en drøm ved å fremføre Føtter på fjell av Bjørn Eidsvåg, nydelig akkompagnert av Kristian og Lykke fra DnS. Siri Økland og Sandra Lillebø bidro også til stemningen med opplesninger fra egne bøker.

Forlaget om handlingen:
I Yt etter evne, få etter behov får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han.

Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer, i vår individualistiske tid? Og finst det balanse i rekneskapen mellom plikt og fridom blant menneska, ikkje minst blant medlemmane i ein familie?

Denne romanen begynner med slutten, og det er den minst fremtredende karakteren som får æren av å ramme inn romanen. Fortsettelsen skildrer grensesprengende begivenheter for den lille familien, en uke i november.

Ved å bruke korte kapitler og flere fortellerstemmer, blir romanen en pageturner av de store. Bortsett fra de par første kapitlene er handlingsforløpet lineært. I likhet med god krim, hungrer leseren etter å få vite hva som skjer videre. Persongalleriet fikk frem medlidenhet og en god dose frustrasjon hos meg da jeg leste, men spekteret av følelser som bygget seg opp underveis, fikk sin forløsning på slutten.  

Temaet som tas opp i denne romanen er ikke et hvor man kan enes om et svar, eller regne seg fram til en sannhet. Vi mennesker er så forskjellig, noen uttaler sine behov tydelig mens andre kommuniserer med tvetydige gester, i denne romanen gjør Olaug Nilssen det lett for oss å se at begge måter må kunne aksepteres. 

En ting er sikkert, en trenger ikke gi ut mursteiner for å plante sprengstoff i leserens hjerte. Jeg ble mildest talt overveldet av denne romanen, og plasserer den i hyllen under "skal leses igjen" ☺

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2020

Sider: 191

Kilde: Leseeksemplar