Strikk til mamma og mini - mange klassiske oppskrifter

I Strikk til mamma og mini har Charlott Pettersen tatt for seg de gode gamle oppskriftene på klær som vi over 40 ble kledd opp i da vi var små. Her finner du lettfattelige oppskrifter på klær både til voksen og barn.

Bortsett fra et babysett, starter oppskriftene på 1 år. Her finner du alt fra nydelige kjoler, til strutteskjørt og bleiebukser. Her er flere artige luer og sokker for de som vil starte i det små. Charlott sin egen oppskrift på genser til voksen dame er virkelig spennende, den tror jeg at jeg må prøve meg på til høsten. (Se coverbildet)

Har du lyst å lære å strikke halvpatent eller sliter med raglanfellingen, eller kanskje du vil lære å hekle oldemorsruter? Alt dette og mer til, kan du lære i Strikk til mamma og mini.

Forfatteren har designet noen av modellene selv, mens de fleste er merket med opphav fra annet hold.

Bortsett fra den søte kjolen på fremsiden av boken styrer forfatteren unna de kjønnsdefinerende fargene, og boken er helt fri for rosa! Med alle de vakre bildene viser hun hvor flott det er å kle barna opp i jordfarger, rustrødt, hvitt og ikke minst blått til jente.

Antall oppskrifter har jeg ikke talt, men boken er på 178 sider inkludert bilder og oppskrifter. Jeg har kastet meg over strikkepinnene og strikket Barndomskjolen på side 24. Det var litt spennende å skulle strikke fra halsen og ned, det hadde jeg aldri gjort før, men forklaringene var veldig lett å skjønne, så det gikk fint.

Bilde fra boken, er de ikke søte - gleder meg til jeg har noen å strikke denne til

Jeg er ganske fornøyd med resultatet :)

Tusen takk til Juritzen forlag for leseeksemplaret!

Tampen brenner av Carin Gerhardsen - bok II i Hammarbyserien

Etter å ha lest Pepperkakehuset av Carin Gerhardsen, bestilte jeg sporenstreks bok nummer to i denne serien, som nå er oppe i 8 bøker. Kun de 4 første er oversatt til norsk, men vi kan jo håpe at de siste bøkene også kommer på norsk i nærmeste fremtid, ellers må jeg prøve meg på svensk for første gang.

Forlaget om handlingen:
Hanna på tre år våkner en morgen og oppdager at hun er helt alene i leiligheten. Hun vet at pappa er i et land langt borte, og hun tror at mamma har tatt med seg hennes nye lillebror og flyttet ut. For leiligheten er låst. Hanna er innestengt og helt alene.

Petra Westman ved Hammarby politistasjon i Stockholm er på en tidlig joggetur da hun oppdager et spedbarn i et kratt. Det er svært medtatt. En skadet barnevogn ligger er stykke unna. Rett etterpå blir en død kvinne oppdaget. Hun har ingen identitetstegn på seg.

En sekstenårig pike med vanskelige familieforhold blir funnet kvalt om bord på båten som går til Finland. 

Politiet forstår – etter at det er gått lang tid – at det er en slags sammenheng mellom disse tre sakene. Men interne problemer og tragedier ved politistasjonen gjør at arbeidet ikke flyter som det skal. Og vesle Hanna er fortsatt innelåst og alene. Hvem finner henne først?

Forventningene var i overkant store da jeg begynte å lese Tampen brenner, men heldigvis ble jeg ikke skuffet. Boken er skrevet i det samme lette språket som Pepperkakehuset, og de mange handlingsforløpene gjorde at den har gjennomgående høyt tempo. På tross av de mange skjebnene som ble presentert, var det ikke vanskelig å følge handlingen.

Det var vanskelig å se for seg et bleiebarn som er så frempå som Hanna blir beskrevet, men etter litt tid i handlingen ble også dette troverdig. Etterhvert greier hun å få kontakt med en tilfeldig på telefonen, som begynner å lete etter Hanna. Samtidig er det en ekling som nærmer seg henne, og jakten på å nå frem først er i gang.

Elise er søsteren til Jennifer som ble drept på båten. Hun vikler seg inn i sitt eget mareritt som senere skal vise seg å ha med søsterens drap å gjøre. Disse to kommer fra et alkoholisert hjem, og omstendighetene rundt dette gir en troverdig forklaring for hvorfor dette søskenparet oppfører seg sånn som de gjør.

Men ordene forsvant i det tomme intet. Elise, som bare skulle løftet hånden i en hilsen og gått, sto som fastfrosset med åpen munn og kunne ikke rive blikket fra mannen, og Jocke så forakten i farens øyne da de åt henne opp fra topp til tå, èn kroppsdel av gangen. 
  Er du ikke død, ditt satans lille ludder? hveste han med fråden skummende i munnvikene. 
Først da slapp trollbindingen, og hun sprang alt hun kunne nedover trappen.

Den personlige hendelsen som skjedde med Petra i forrige bok fikk sin avklaring, men ble ikke helt og holdent begravet. Mot slutten av denne boken bryter visse konsekvenser seg gjennom som en bombe, og Petra må stå frem og fortelle sjefen sin hva som hendte den gangen.

Den personlige historien til Conny Sjøberg er noe tonet ned i denne boken, siden konen Åsa er på besøk til sine foreldre med alle fem barna. Han sliter allikevel med mareritt som inbefatter en dame som var involvert i forrige mordsak. Det eneste jeg kan sette fingeren på med denne kriminalen er den aller siste siden, den hadde jeg revet ut hadde det vært min bok. Fortsettelse følger nok i neste bok som ble hentet på biblioteket i dag.

Har du lyst å lese en kriminalserie som begynner godt i første bok, og som tar helt av i andre, ja da er det bare å spore opp Carin Gerhardsen sin Hammarbyserie!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2009

Sider: 365

Kilde: Biblioteket

Oppsummering av lesemåneden mai

Rapsåkrer i blomst i Tsjekkia i mai - bildet tatt i 140 km/t på motorveien :)

Hvem skulle tro da vi gikk inn i mai måned, at vi skulle gå ut av måneden også uten å ha sett snurten av verken vår eller sommer. I Bergen har vi den kaldeste mai måned i manns minne, og den våteste siden begynnelsen av 90-tallet. Heldigvis fikk vi oss 6 dager i Europa midt i måneden og har derfor sett både solen og 20+ på gradestokken.
Leseaktiviteten min humper og går. Jeg har prøvd å presse antall bøker ned mot 10 og er derfor fornøyd med 13 titler denne måneden.

Dette leste jeg i mai:

1. Liane Moriarty - Ektemannens hemmelighet - 4
2. Cheryl Strayed - På ville veier - 4
3. Edouard Louis - farvel til Eddy Belegueule - 3
4. Emelie Schepp - Merket for livet - 6
5. Nicola Lecca - Kaffebarpyramiden - 5
6. Teju Cole - Åpen by - 4
7. Jane Shemilt - Datteren - 6
8. Susan Abulhawa - Det blå mellom himmel og hav - 5
9. Tracy Chevalier - Den siste rømling - 5
10. Colleen Hoover - Stygg kjærlighet - 5
11. Carin  Gerhardsen - Pepperkakehuset - 5
12. Michael Connelly - Utfor kanten - 3
13. Emma Hooper - Etta og Otto og Russel og James - 4

Denne måneden har jeg gitt to bøker en 6`er og begge to er krim som virkelig fengslet meg. Tidlig i måneden leste jeg Edouard Louis sin bejublede roman, og jeg må flire litt av meg selv når jeg ser at jeg ga den en 3`er. Det eneste litterære evenementet denne måneden var med nettopp denne forfatteren, noe som var interessant men ikke gjorde at jeg ville endre terningkastet mitt. 

Jeg har fått øynene opp for den svenske forfatteren Carin Gerhardsen og er nå i gang med hennes andre bok Tampen brenner. Håper forlaget vil fortsette og oversette hennes bøker som nå er oppe i 8 i alt, men bare de 4 første er oversatt til norsk.

Romaner: 9

Krim: 4

Lydbok: 1

Norske: 0 (au da...)  - kom gjerne med anbefalinger!!!

Debutanter: 4

Om nøyaktig 1 måned fra i dag går jeg på ferie, og det gleder jeg meg til. Jeg har ingen konkrete planer om hva jeg skal lese i juni, men har begynt å planlegge hva jeg skal ha med meg på ferie. Tre bøker er bestilt på Amazon, og noen leseesksemplarer er på vei til min postkasse. Takk til Mari som minnet meg på Ben Aaronovitch!

Gleder meg til å lese oppsummeringene til dere andre, 

har vi lest noen av de samme bøkene denne måneden?

Etta og Otto og Russell og James av Emma Hooper

Ikke mange ukene etter jeg leste På ville veier, som handler om en dame som er ute på en lang vandring, begynte jeg på denne boken som også har en dames lange vandring med i handlingen. Det er nok "noen" som prøver å få meg ut på tur...

Fra bakpå boken:
82 år gamle Etta har aldri sett havet. En dag tar hun en rifle, litt sjokolade og sine beste sko og begynner på den 3232 km lange turen gjennom landlige Canada og mot havet.
Mannen Otto får ventetiden til å gå på kjøkkenet, der han lager dyr av pappmasjé og mat etter Ettas velbrukte oppskrifter. Deres gode venn og nabo Russell bestemmer seg derimot for å følge etter Etta, sin store kjærlighet.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2015

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Denne romanen har flere handlingsforløp parallelt. Vi er sammen med Etta på hennes lange vandring, men vi er også sammen med Otto som er hjemme og har sine egne utfordringer. Samtidig får vi innblikk i barndommen til disse to, og hvordan Russell kom inn i livene deres. Den ene handlingstråden strekker seg inn i krigen, når Otto som ung mann blir kalt ut og må reise fra Etta. Russell er skadet i benet og blir hjemme og skaffer seg en gård når krigen står på, mens Etta begynner å jobbe på ammunisjonsfabrikk.

La det være helt klart, sa Otto i døren til klasserommet etter at alle elevene hadde gått, at jeg er her med en forklaring, ikke en unnskyldning. Han gikk bort dit hvor Etta ventet, ved kateteret. Han var høyere, eldre på nært hold. Etta kjente varmen fra ham, sinnet.

Jeg likte godt skildringene av Ottos oppvekst, som barn nummer 7 av 15. Barna hadde navn, men også nummer som ble flittig brukt av foreldrene. Når Etta er ute på tur blir hun kjent med James, en coyote som følger henne på veien, og som hun har fine samtaler med. Selv om de vil gå turen sin i fred blir de snart en sensasjon som media følger med på. Etta er en gammel dame som har begynt å rote litt. Med seg har hun en lapp hvor det står hvem hun er og hvor hun hører hjemme. Teksten kan mot slutten virke litt abstrakt, og avslutningen antydes mer enn den bekreftes.

Dette er en roman med karakter, jeg likte godt vekslingen mellom historiene som ble gjort på en ryddig og tydelig måte. Det kan virke nostalgisk å lese om mennesker i sitt livs høst, men jeg syntes romanen var tankevekkende og fin. Anbefales!

Pepperkakehuset av Carin Gerhardsen

Det var En smakebit en søndag som satte meg på sporet av Carin Gerhardsen. Selv om smakebiten var fra en av hennes nyere bøker, fant jeg det lurest å begynne med begynnelsen. Pepperkakehuset er første bok i Hammarby-serien, og er forfatterens debut som kriminalforfatter.

Forlaget om handlingen:
Han finner seg et ledig sete i T-banevognen, tar opp avisen og gløtter rundt seg. Han ser bare trøtte, bleke ansikter. Det gjør ham tilfreds. Selv er han jo fremgangsrik, lykkelig gift og far til tre barn. Alt kan bare bli bedre.
I vinduet ser han speilbildet av en loslitt mann som stirrer på ham. Når T-banen stopper, merker han ikke at den samme mannen følger etter ham.

På kort tid skjer det flere opprivende og bestialske drap i Midt-Sverige. Når politiet begynner å se sammenhengen mellom disse, virker det åpenbart at det må være et menneske der ute som er drevet av svært personlige motiver og som ikke lar seg stoppe av noe.

I denne kriminalromanen er morderens stemme med hele veien. Måten boken er delt inn i kapitler på, lurte meg til å tro at jeg viste hvem han var, men dette var et fiffig grep for å holde på spenningen hele veien.

Etterforskningen får god plass i historien, som seg hør og bør i en krim. Hvis det blir for mye frem og tilbake i etterforskningen synes jeg ofte det kan bli lite fremgang og derved også kjedelig. I Pepperkakehuset greier forfatteren å balansere personlige historier, morderens synsvinkel og etterforskning på en sånn måte at jeg aldri kjeder meg.

Vi blir kjent med noen minneverdige karakterer. Kommisær Conni Sjøberg er leder av etterforskningen. Han er gift med Åsa og sammen har de 5 barn. Historien som spinnes rundt denne gjengen er fornøyelig å følge med på, og jeg blir fort glad i Conni.
En ekstra nerve flettes inn med hendelsene som Petra Westman blir utsatt for. Hun er en av politikonstablene som er tilknyttet stasjonen, og tar på eget initiativ ansvar for det som skjer med henne en kveld.

Handlingen er lett å følge med på, selv om her er flere hendelsesforløp så foregår det meste noenlunde kronologisk. Jeg synes historien er spennende og til dels humoristisk, og når tema Libanon dukker opp, ble den sannelig lærerik også. Tre ting på en gang - det er mulig! Den alvorlige undertonen som tar for seg hvilken unnlatelsessynd det er å ikke reagere på mobbing, følger handlingen som en rød tråd.

Språket i romanen er en smule gammelmodig. Hun bruker fraser som å være bedrevillig og å tilgodegjøre seg noe. Dette får meg til å trekke på smilebåndet, men det passer inn i det språket som hun gjennomfører konsekvent gjennom hele boken. Sjargongen politifolkene i mellom er preget av deres respekt for hverandre, samtidig som der er et par artige skruer som legger vekter på humorskalaen.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre! 

Serien i den rekkefølge bøkene kom ut:
Pepperkakehuset
Mamma, pappa, barn (på norsk: Tampen brenner)
Byssan lull
Helgonet (på norsk: Død manns hånd)

Gideons ring
Hennes iskalla ögon
Tjockare än vatten
Falleri fallera falleralla

Pepperkakehuset kom ut i 2008, og etter det har det blitt tilsammen 8 bøker. For de 4 siste bøkene, ser det ut som den norske oversettelsen har latt vente på seg.
Jeg likte Pepperkakehuset så godt at jeg skaffer meg bok nummer to Tampen brenner med en gang.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2008

Sider: 302

Kilde: Biblioteksbok

Den siste rømling av Tracy Chevalier

Husker du Tracy Chevaliers roman Pike med perleøredobb fra 1999? Jeg elsket den boken, som gjorde så kraftig inntrykk på meg at vi la ferien innom Den Haag for å se det originale maleriet av Johannes Vermeer, som inspirerte forfatteren til å skrive boken. Nå har hun kommet ut med en ny roman, som jeg likte veldig godt.

Forlagets omtale:
Sviktet av forloveden flykter Honor Bright fra skammen hjemme i England og reiser med et utvandrerskip til Amerika. 1850-tallets Ohio er en utpost med råskap og ville tilstander og den unge kvekerkvinnen møter en tøff tilværelse i det nye landet. Honors pertentlig sydde quilte-tepper varmer kropper og hjerter også i det nye landet, men alt annet føles fremmed og utrygt. Under en brennende sol møter hun en slavejeger som vekker nye og skremmende følelser i henne, og rømlinger som setter hennes menneskesyn og leveregler på prøve. To kraftfulle kvinner blir gode venner å ha når Honor må velge mellom sin egen families fremtid og muligheten til å redde rømlingenes liv. Hun må ta valg som setter hennes eget liv i fare. Hva skal hun gjøre når et varmt hjerte og en ydmyk bønn ikke lenger er nok? 

Søstrene Honor og Grace emigrerer i 1850 til Amerika, hvor Grace skal gifte seg med en kjenning. Omstendighetene vil ha det til at Honor snart befinner seg alene på dette ukjente kontinentet. Jentene er av kvekerslekt og Honor har derfor Venner å støtte seg til. Kvekerne lever et ærlig og asketisk liv, da de ikke forteller løgner, ikke røyker de, drikker, spytter (!) eller pynter seg. Når de samles til gudstjeneste, har de verken prest eller preken, men sitter sammen i stillhet og søker sin egen gud.

Så, èn etter èn, skjøv de til side tanker om kjøp og salg og avlinger og neste måltid og på livets små og store plager, for å finne Det indre lys de visste var Guds nærhet. Selv om Møtet startet i taushet, forandret selve stillheten seg, slik at den gradvis kom til et punkt hvor det virket som om selve luften samlet seg og fikk substans. Selv om det ikke var noen ytre tegn, var det åpenbart at alle i en kollektiv anstrengelse begynte å konsentrere seg om noe mye dypere, mye mer kraftfullt. Det var da det skjedde at Honor sank inn i seg selv. Når hun kom inn i denne tilstanden, kunne hun bli i den, og forbli i den, og se den samme opplevelsen speiles i de åpne ansiktene til Vennene omkring. 

Den siste rømling har tre klare tema, kvekersamfunnet, quilting og slaver på rømmen. Quiltingen som er en rød tråd gjennom hele romanen, fikk meg til å smile gjenkjennende, da jeg har prøvd meg på dette håndarbeidet, og er så heldig å ha en mamma som er kjempeflink å lage tepper. At denne formen for håndarbeid er så viktig for kvekerne viste jeg ikke, og Honor er en av de beste til å sette sammen mønster og farger og sy de nette små stingene som må til.

Temaet som har gitt romanen sin tittel og sitt særpreg er slavenes kamp for frihet. Handlingen finner sted i Wellington, Ohio, et område de rømte slavene måtte gjennom for å komme seg nord til Canada, og friheten. Jo lenger nord en kommer i Amerika desto ivrigere blir folk på å hjelpe, og i området hvor Honor bosetter seg er det et nettverk av mennesker som hjelper slavene videre. Den underjordiske jernbanen, kalles dette nettverket, men de har Donovan, slavejegeren pustende i nakken, så det er ikke ufarlig det de holder på med.

Tracy Chevalier har en egen evne til å skrive seg under huden på en. Karakterene hennes blir fort levende, og jeg ble oppriktig glad i både Honor, Belle og Mrs. Reed.
En bakenforliggende nerve får en ved at en ikke riktig blir klok på familien hun gifter seg inn i, også denne Donovan da, som roter det til både i hverdagen og i hjertet hennes.

Jeg leste boken på under et døgn, så den kan kalles en slukebok. (Jeg prøvde å skjule det litt "damete" coveret da jeg sto og leste i 30 minutter i kø på Ulriksbanen)

Begivenhetene kommer som perler på en snor, så boken er lett å følge og har spenning nok til at en hele tiden vil "ha mer". Språket er ikke av det poetiske, men et som passer godt til romanen. Hun skriver med overbevisning, så forfatteren må ha gjort grundig reasearch før hun sendte denne fra seg.

Den siste rømling er absolutt en roman du må ta en titt på, og etterpå MÅ 

du lese Pike med perleøredobb, hvis du ikke har lest den!

Forlag: Apropos

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 315

Kilde: Leseeksemplar

Se gjerne Heartart sin omtale!

Forfattermøte: Edouard Louis på Litteraturhuset i Bergen i kveld

Sandra Lillebø intervjuer Edouard Louis om boken hans Farvel Eddy Bellegueule

Edouard Louis.... er han oppskrytt av den akademiske elite, eller er han rett og slett et 23 år gammelt geni? Hans debutroman Farvel Eddy Bellegueule skapte furore i Frankrike da den kom ut. Den har nå blitt oversatt til 20 språk og ser ut til å ta verden med storm. I begynnelsen av året kom den også ut på norsk. Forfatteren har vært på en omfattende turnè for å snakke om boken sin og dens tilblivelse. I kveld besøkte han Litteraturhuset i Bergen, hvor jeg var tilstede i en uvanlig fullpakket sal.

Sandra Lillebø startet intervjuet med å reflektere rundt hvorfor romanen har nådd ut i den utstrekning den har. Edouard Louis byttet navn i løpet av den prosessen det innebar å skrive denne boken, derav farvel til Eddy Bellegueule, som er navnet foreldrene gav ham.
Han fortalte oss deretter mye om innsatsen han gjorde for å forandre seg selv, å bli en annen utgave av seg selv. Fake it till you make it, er en leveregel han har støttet seg til i de årene han brukte på å forandre fremtiden for seg selv.
Vi fikk også høre litt om foreldrenes forskjellige reaksjoner på romanen, som utleverer dem ganske kraftig.

Jeg er imponert over at forfatteren som fremdeles er en ungdom har kommet så langt.
Vi som har lest boken vet hvor han kommer fra, hvor lite litterær påvirkning han har hatt i barndommen, og hvor lite støtte han fikk hjemmefra. Samtalen i kveld viser tydelig at han nå har lest mye, både filosofer og klassikere, og han har nok reflektert mye over det han har lest.

Boken tok ikke meg med storm, og jeg håpet nok på å gå ut fra Litteraturhuset i dag med mer entusiasme enn det jeg gjorde. Dette ble for akademisk for meg. Han hadde mange henvisninger til forfattere han har lest, navn som er kjente eller halvveis kjente, men som jeg ikke har lest.
I tillegg ble det veldig fransk for meg, engelsken hans var også veldig fransk så jeg måtte bruke energi på å forstå hva han sa. Han så ikke på sitt publikum en eneste gang i løpet av den timen samtalen varte, og det eneste smilet var det jeg greide å fange med mitt kamera.

Det skal bli spennende å følge forfatteren videre, med den pangstarten på karieren skal det litt til å følge opp.


Min omtale av boken
Rose-Marie sin flotte omtale
NRK sin anmeldelse av boken