fredag 8. mai 2015

På ville veier av Cheryl Strayed

Det var etter å ha lest "På ville veier" at Oprah Winfrey bestemte seg for å starte sin nye bokklubb, Oprah's Book Club 2, i juni 2012. Det var Berit som skrev så varmt og begeistret om denne boken, at jeg grov dypt i lommeboken og snopte meg den da jeg besøkte Eldorado forrige helg.

Forlaget om boken:
"På ville veier" er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i syd til den kanadiske grensen i nord.

"På ville veier" handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere - de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur.

"På ville veier" er filmatisert, med Nick Hornby som manusforfatter. Reese Witherspoon spiller rollen som Cheryl. Wild som filmen heter hadde premiere i mars, uten at jeg har fått det med meg. Her kan du lese litt om filmen.

Selv om jeg er veldig glad i å gå på tur, er det sjelden bøker om lange reiser fenger meg. Denne derimot tok meg med storm. Romanen er mangfoldig og varierte mellom selve turopplevelsen og Cheryls tilbakeblikk på sitt eget liv. Hun bruker et lett språk, som ikke er særlig poetisk men innimellom har hun noen reflekterte betraktninger som får meg til å sukke og legge boken i fanget et øyeblikk. 

Når jeg leser om selve turen hennes, har jeg lyst å være der. Jeg har lyst å være henne, med all smerten, slitet, angsten og sulten. Hun greier å formidle biter av sitt indre landskap, selv om hun er ærlig på at det er vanskelig å sette ord på hvorfor hun har oppført seg som hun har gjort i fortiden, og hvorfor hun i det hele tatt er ute og går denne turen.

Stillheten var enorm. Ensomheten var tyngende. 
Det var dette jeg kom for, tenkte jeg. Det var dette jeg fikk. 

Landskapet hun beveger seg i, på denne 2500 kilometer lange turen fra Mexico til Canada blir også beskrevet. Ikke overfladisk som om vi ser det på tv, men fra hennes ståsted der hun går og er omkranset av høye fjell, fosser og vann, små og store dyr som både er truende og fredelige. Den tunge sekken Monster, er hennes følgesvenn, der den rommer alt som er nødvendig for å være i villmarken i uker i slengen. 

Nå hadde sekken min et navn: Monster. Jeg mente det bare godt. Jeg var himmelfallen over at alt jeg trengte for å overleve, kunne bæres på ryggen min. Og, enda mer overraskende, at jeg faktisk klarte å bære det. At jeg kunne bære det som ikke var til å bære. Denne erkjennelsen av mitt fysiske, materielle liv smittet automatisk over på den emosjonelle og spirituelle sfæren. 

Det er flere som går Pacific Crest Trail, de følger med på hverandre gjennom loggbøkene, og noen få ganger treffes de ved leirer eller andre knutepunkter. Cheryl er den tøffeste av dem alle, alene og jente og i begynnelsen var hun temmelig uerfaren som turgåer. 

Romanen handler kort fortalt om å sørge, å rote livet sitt skikkelig til, for så å finne en måte å komme tilbake i sporet på. Cheryl Strayed skriver personlig og engasjerende uten å ty til klisjèer, og bruker ikke velkjente knep for å få inn nerve eller spenning. 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2012
Sider: 396
Kilde: Kjøpt selv

8 kommentarer:

  1. Ja, leste innlegget hennes jeg også og måtte inn på youtube å titte på filmtraileren, dette er virkelig en bok jeg kunne tenkt meg å lese og selvfølgelig få med meg filmen etterhvert også! Ønsker deg en fin helg,Tine! :-) Har lagt omtrent hele uken og ikke fått lest noe så i helgen er det duket for litt lesing her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjipt å være syk, så det er godt du er på beina igjen. Jeg har hatt en travel uke, så jeg har faktisk holdt på med samme boken hele uken.
      Det er stille i bloggverdenen for tiden, ikke bare på min blogg. Lenge siden det har vært 4 dager mellom innleggene mine :) Hvis filmen dukker opp i Bergen må vi slå oss sammen og se den :)

      Slett
    2. Har merket det jeg også, det er stille i bloggverden om dagene. Filmen kommer ut på dvd i slutten av neste måned så da har den nok gått på kino allerede da...

      Slett
  2. Så flott at du likte den så godt Tine! Filmen er nok som Beathe sier ferdig på kino rundt omkring, men vi får heller satse på hjemmekino- her MÅ det bare bli mye fristende natur og bilder ;o)
    I dag er det solskinn og fortsatt vinter i fjellet, sekken pakkes og vi er på vei ut døra for nok en mikroekspedisjon! Nyt helga!

    Ps... Blogging på lavgir her også, det leses en del, men skrives desto mindre. Satser på at det bliren styggværsdag etterhvert så jeg får tatt et skippertak igjen...

    SvarSlett
    Svar
    1. Synd jeg ikke fikk med meg denne herlige historien mens den gikk på kino, sikkert mange flotte scener med fantastiske fjell. Men, men tv får duge :)
      Selv om jeg har lest blogger i mange år, er dette første gangen jeg føler en tydelig stillhet fra alle, meg selv inkludert. Håper det tar seg opp igjen :) God tur på fjellet!

      Slett
  3. Skulle gjerne tatt meg en tur til Bergen og hatt filmkveld sammen med dere ;) Har lyst til å lese boken også, jeg beundrer dem som legger ut på en slik reise! God helg til deg fra meg, TIne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er det hjerterom og husrom hvis du skal til Bergen en gang :) Denne må du få med deg, en passe dose natur og selvgransking. Håper du får en fin helg Anette!

      Slett
  4. Kult at du likte boka. Jeg ble skikkelig glad i filmen (så den to ganger!) og skal nok lese boka etterhvert også

    SvarSlett