Violeta av Isabel Allende

Det er ikke første gang jeg leser noe av Isabel Allende, og dessverre heller ikke første gang jeg sitter og rynker litt på nesen mens jeg leser. 

Forlaget om handlingen:
Violeta kommer til verden en stormfull dag i 1920, som første jente i en velstående familie med fem sønner. Etterdønningene av første verdenskrig er fremdeles merkbare, og Spanskesyken inntar hjemlandet Chile nesten i det øyeblikket hun blir født. På grunn av farens forutseenhet overlever familien, men depresjonstiden endrer alt. De mister alt de eier, og blir nødt til å trekke seg tilbake til en vill og avsidesliggende del av landet.

Violeta lever et utrolig liv og opplever noen av historiens viktigste hendelser: kampen for kvinners rettigheter, tyranners seire og fall, og til slutt ikke én, men to pandemier.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar

Violetas historie strekker seg over hundre år. Den begynner og slutter med en pandemi, og heldigvis er det den mildeste versjonen vi opplever nå. Hun har gjennom sin alderdom sendt massevis av brev til sitt barnebarn Camilo, nå ber hun ham brenne disse brevene, og heller beholde det redigerte vitnesbyrdet hun skriver her.

Historien fortelles fra èn synsvinkel, altså Violettas. Gjennom hele romanen forholder leseren seg til at det er hun som forteller, selv om litt direkte tale liver opp historien. Det som kommer frem er dramatisk nok, det er ikke det, men den flate måten historien formidles på, tar brodden av spenningen. 

Fra Violeta var ni år vokste hun opp i et ruralt område, i tett samkvem med en urbefolkning som ikke kunne lese og skrive. Hit flyktet mor, tantene, Violeta og Miss Taylor, den engelske barnepiken (som de skaffet til henne, fordi hun var så uregjerlig som liten), for å unngå skammen etter farens selvmord. Ti år etter farens begravelse dør moren, og nå samles de seks søsknene for første gang, siden farens begravelse. 

Vi nærmer oss slutten på andre verdenskrig, i Argentina dukker det opp tyske immigranter, og siden Argentina var nøytralt er det mange nazister også som søker seg hit. Afrikanske og asiatiske innvandrere ser de ingenting til i dette landet, en ekskludering som også gjelder jøder og arabere. Denne tematikken forfølges ikke, men vi hopper innom kvinnekamp, prevensjon og homofili, på vår vei fremover i historien.

I tillegg til sosial utvikling, hører vi om de mange politiske urolighetene som fant sted i denne verdensdelen, i løpet av dette hundreåret. Jordskjelv, vulkanutbrudd og orkaner nevnes, men det føles nesten som en oppramsing, noe som må være med, for å få et helhetlig bilde av området vi befinner oss i. Ikke vet jeg, selv synes jeg hun stryker alt for lett, over hundre år med interessant historie.

Violeta er en lettlest roman, som uten å bruke fiffige virkemidler greier å fortelle historien til kvinnen som er hovedpersonen. Som historisk roman er den alt for tynn, og litt forvirrende, de stedsnavnene jeg hadde notert meg for å finne ut hvor i Chile vi befant oss, var ikke i dette landet noen av dem. At hun bruker pandemien som en samlende tråd er litt søkt, og det er også avslutningen hvor hun skryter hemningsløst av Norge, og vårt lands natur, til og med det at vi er mutt og innesluttet, høres fint ut. 

Les gjerne Kleppanrova sin flotte omtale, for å få nyansert mine litt surmulende uttalelser ☺