Jeg har lyttet og lest Veien over klippene av Gøril E. Hellen

Veien over klippene er Gøril Emilie Hellen sin debut som forfatter. Boken kommer ut nå i høst og da jeg så at den har handling litt i London og mye i Italia, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Når jeg like etter så at det er en av mine favorittinnlesere som har lest inn lydboken, måtte jeg bare ha denne også.
Boken ble påbegynt dagen etter vi har funnet det perfekte hotellet i Cinque Terre for høstferien, og sannelig ser det ikke ut som det er derfra hun har funnet forsidebildet sitt.

Forlaget om handlingen:
Er sannheten alltid nødvendig for å kunne leve sant? 

Lucia lever sammen med sin forlovede Jack i London. Hun skal hjem på ferie, hjem til den værharde barndomsøya på Helgelandskysten der hun vokste opp med sin italienske mor og norske far, med utedo og sanking av ærfugldun. Lucia frykter hva Jack vil si om de enkle kårene hun kommer fra, og tyr til en løgn, sier at moren er blitt syk og ikke orker besøk av andre enn henne. 

Det går troll i ord da moren brått og uventet dør mens Lucia er hjemme. Full av skyldfølelse kan hun ikke annet enn å si ja til å oppfylle morens siste ønske: Å sette ned urnen på hennes hjemsted på Liguriakysten, et sted Lucia aldri har vært og som moren sjelden snakket om.
Lucias motvillige Italia-reise blir ikke bare en reise mot sannheten om hva som skjedde da moren forlot landsbyen, men også en reise på leting etter seg selv.

Veien over klippene er en skjønn bok med hemmeligheter og kjærlighet. Den er kanskje ikke utpreget spennende, men medrivende så det holder. Jeg blir først irritert på Lucia som ikke vil la kjæresten være med hjem til hennes hjemsted, en øy på Helgelandskysten. Jeg forsto ikke grunnen hennes, men ser når jeg leser forlagets tekst, at det var fordi hun var flau over sitt kummerlige opphav. Sånn tenker da ikke vi nordmenn? Etter at den kamelen var svelget, fløt lesingen av seg selv.
Handlingen veksler på tradisjonell måte mellom nåtid og hendelser, på 60-, 70- og 80- tallet, noe som gir god driv i historien. Jeg elsker Liguriakysten og har vært der flere ganger, så det var lett for meg å kjenne meg igjen når hun beskriver klippene, landsbyene og stiene som går helt ytterst langs sjøen. I denne historien får vi en god dose Italia, både personlighetene, mat og stemninger, som jeg lullet meg inn i, og riktig nikoste meg :)

Etter de dramatiske historiene om Rafaelas liv (mor til Lucia) får vi også høre om hvordan hun traff Ørjan, en fisker fra Helgelandskysten. Hemmeligheter og overraskelser blir avdekket utover i boken, og de vokter jeg meg vel for å røpe.
Den store "aha`en" mot slutten av boken, ble røpet ganske tidlig i handlingen, så jeg satt med den fornøyde følelsen av "hva sa jeg" da dette kom for en dag, uten å ta det så veldig tungt.

Mitt eksemplar av boken har her fått smykke seg med en kvast timian, en urt og en duft som går igjen i boken.




Er du glad i Italia, og kan tåle en dose sukkerspinn, så kommer du til å nyte denne boken.
Googler du Riomare, hvor denne boken har sin handling, kommer du til en by litt sør for La Spezia, men jeg har valgt å tenke at det er Riomaggiore hun har hatt i tankene, en mye finere by langs klippestrekningen som forbinder de fem byene som utgjør Cinque Terre. Noe små friheter må en leser få lov å ta seg :) Som dere skjønner, jeg syntes denne boken var kjempefin, men jeg ser at hadde handlingen vært lagt til Spania eller Frankrike, så hadde jeg nok kjent mer på at den er søt og kanskje en smule forutsigbar.

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 8 timer og 11 min.

Forlag: Gyldendal

Sider: 297

Utgitt: 2014

Kilder: Lytte/leseeksemplar

Riomaggiore på veskysten av Italia