Candide av Voltaire

Mai måneds 1001-tema i Elidas lesesirkel er "Bok utgitt mellom 1700 og 1800". Hvorfor valget falt på Candide husker jeg ikke, men jeg sa at jeg skulle lese denne boken, og planer er jo til for å holdes.

Forlaget om handlingen:
Voltaires mesterverk Candide er en satire over blant annet Gott­f­ried Leibniz’ filosofi og hans optimistiske determinisme. Ikke bare er romanen over­då­dig morsom, den er rett og slett et fyrverkeri av en bok til tross for at den i overveiende grad befatter seg med kalamiteter og grusomme hendelser. Blant disse finner vi barbariske krigs­hand­linger og massakrer, voldtekter, drap, skip­brudd, sjørøveri, jord­skjelv, en autodafé, ran og svindel – og lumske mennesker som trasker omkring på alle kanter, klare til hva det skal være. Candide er kanskje det verket som Voltaire er aller best kjent for. Romanen foreligger her i ny over­settelsen for første gang på sytti år.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1759/ min utgave 2016

Sider: 177

Kilde: Biblioteket

Candide er en lettlivet roman med høyt tempo og mye humor, men la deg ikke lure, for det ligger noe uventet alvorlig bak Voltaires betraktninger.

Candide vokste opp på slottet til en av de mektigste adelsherrene i Westfalen, og det er her han gjør seg skyld i noe som får ham jaget vekk. Dette blir starten på en reise, både fysisk og filosofisk, som fører ham langt fra sine hjemtrakter.

Historien blir tidfestet til 1759 med hans tilstedeværelse i Lisboa under det store jordskjelvet. Dette er en av mange historiske hendelser som er nevnt i fortellingen, noe som vekket min nysgjerrighet på fortsettelsen. Candide ser sine venner bli drept, han dreper selv broren til sin hjertenskjære, han kommer til rikdommer og blir fralurt dem, men disse groteske scenene ryster verken ham eller leseren.

Når medreiseren Cacambo og Candide har kommet seg over Atlanteren driver de med en kano inn under noen klipper og havner i El Dorado, landet der alt går bra. Her finnes ikke fengsler, men vitenskapspallasser, lovgivere har de ikke men menneskene lar seg lede av sedvanen, her er heller ingen prester, men en fri religion. Hvorfor ble ikke Candide og medhjelperen hans der, i dette eventyrlandet hvor penger og makt ikke fantes?

De drar videre for Candide er nødt til å finne igjen den vakre Kunigunde som var årsaken til hans forvisning først i historien. I Surinam skiller han lag med Cacambo for at de på enklest måte skal få kjøpt Kunigunde fri igjen. Candide får seg en ny ledsager, og med Martin reiser han tilbake til Europa og ender mot slutten i Konstantinopel.

Paradiset, hvor finnes egentlig det? Tematikken i romanen spinnes rundt dette, og han spør seg også "I hvilken hensikt er verden skapt?" Når han møter senator Pococurante (som betyr likegyldig) nøres det oppunder filosoferingen om vår livsanskuelse, noe som i dette tilfellet byr på munter og tankevekkende lesning.

Alle disse utlegningene gjorde Candide aldeles ekstatisk, og han sa til seg selv: Dette er virkelig forskjellig fra Westfalen og herr baronens slott. Hvis vår venn Pangloss hadde sett El Dorado, ville han ikke lenger ha sagt at slottet til Thunder-ten-tronckh er det beste som finnes i verden; det er innlysende at man må reise.

Måten Candide er skrevet på, minnet meg på en måte om Don Quijote, med sine muntre passiarer, filosofiske betraktninger på livet og det at hovedpersonen reiser rundt med en medhjelper for å finne den han har lagt sin elsk på. Jeg likte romanen veldig godt, den er tettpakket og rask å lese, og spekket med refleksjoner som kan videreføres til det samfunnet vi lever i i dag.

Sidene er spekket med henvisninger til de historiske hendelsene det refereres til i handlingen, og i etterordet gir Henning Hagerup oss en fin gjennomgang av tiden begivenhetene utspiller seg i, om religiøse stridigheter, om kriger og om hvem som er alliert med hvem. Hagerup forteller også litt om hvordan Voltaire ble oppfattet i sin samtid, av kolleger og andre og hvordan Candide ble mottatt da den kom ut.