Manilahallen av Ruth Lillegraven - en diktbiografi

Ruth Lillegravens forrige diktsamling URD gjorde underverker med mitt forhold til diktlesing. Dette var noe helt annet enn diktene vi ble tvunget til å lese på skolen, og analyserte i vei etter beste evne. Jeg var så fornøyd med "utbyttet" etter å ha lest URD i fjor at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen som skal deles ut 13 september. Manilahallen er forfatterens utgivelse av i år, og det var med frydefull forventning jeg startet lesingen.

Forlaget sier dette om boken:
Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik?

Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein saman lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit heilt vanleg - og difor heilt uvanleg - liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.


Alle mine skyhøye forventninger ble innfridd, historien om Birgit fenget så voldsomt at jeg leste hele boken i ett strekk. Det at dette er en sann historie gjør den ekstra sterk. Kanskje det er noe med formen, de korte setningene eller det poetiske språket, for det at jeg leste så seint og med mer innlevelse enn vanlig gjorde at jeg levde meg dypt inn i sjelen til Birgit.
Vi følger henne fra hun blir født, bokstavelig talt. Hun får faktisk skylden for den vonde fødselen, og ber på et tidspunkt om unnskyldning til moren. Handlingen har god fremdrift, det er opp til leseren å ta det med ro, og ta seg tid til å puste med magen.

knirkekaldt er det
tærne så stive i skoa, og
grantrea har fått jul på seg
men snart kjem 
mamma for å møte meg
på stoppen, møte meg slik
ho alltid gjer, møte meg sjølv
om ho ikkje treng det, sjølv
om eg ikkje er redd for noko
det er då dei kjem
to skrålande skrallande
spritdunstande menn
nisser og dverge
syng dei
så stansar dei

I oppveksten var hun omgitt av voksne som ikke var tydelige, de syntes hun var en "vill" unge, og responderte på oppførselen hennes på en måte hun ikke alltid forsto. Men, det var vel hendelsen med de to fyllikene som laget det store såret i sjelen hennes, og som nesten ødela henne. I perioder i livet sitt har Birgit det ganske så vanskelig, hun må innom Modum Bad og tenker på å ta livet sitt flere ganger. Heldigvis får hun seg ikke til det, og livet blir etterhvert levelig.
Slutten er nydelig midt i det triste, og jeg leser de siste sidene med et stort smil om munnen. Her er ingen bitterhet eller anger, bare et levd liv med mye kjærlighet.

Det er et aldri så lite mesterverk Ruth Lillegraven har laget og jeg håper Birgit har mange gode år fremfor seg til å fryde seg over boken.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2014

Sider: 231

Sjanger: Diktbiografi

Kilde: Leseeksemplar