Noreas bok av Marianne Fredriksson

Noreas bok er den tredje boken i Marianne Fredrikssons serie med navnet Paradisets fugler. Jeg har ikke hørt den første, Evas bok for den var ikke tilgjengelig for meg med mitt lånekort, men Kains bok som er nummer to, har jeg lest.

Forlaget om handlingen: 
Norea er datter av Adam og Eva - og Kains søster. Var Norea blitt født noen tusen år senere, ville hun høyst sannsynlig ha blitt brent på bålet som heks. Hun ser inn i fremtiden og tilegner seg ørnens blikk og løvens mot ...

I likhet med Kains bok, er det igjen Hilde Grythe som leser. Boken er på 6 timer og 45 minutter, alt for kort i mine øyne, for dette var det en sann drøm å lytte til. 

Kain og Abel er de to mest kjente av navnene, til Adam og Evas mange barn. I disse bøkene nevnes også en annen bror, og søsteren Norea da, som er hovedpersonen i denne romanen. 

Mitt ateistiske sinn strever litt med hvordan vi bevegde oss fra de to aller første menneskene på jorden, til en stor barneflokk, andre slekter og tydelig rask spredning av menneskeheten. Vel, ved å legge alt dette til side, og nyte historien uten å stille spørsmål, fikk jeg en fin lytteopplevelse. 

Kains bok avslutter med at han tar sitt eget liv. Han hadde etablert seg utenfor hjemmet, med kone og barn, og når han knivstikker seg selv, føler Norea dette. Hun løper til sin mor Eva, og forteller at Kain er død, noe de får bekreftet flere dager senere når hans sendebud ankommer med den triste nyheten.

Båndene mellom Kain og Norea er tilstede, selv om de aldri var fortrolige. Eva vil ikke vite av Noreas overnaturlige evner, noe Norea finner veldig vanskelig i sine yngste år. Jeg har ikke lyst å røpe så mye av det som skjer, annet enn at Norea vokser, opp blir utsatt for kjipe ting, men også gode. Hun får brukt evnene sine, ikke minst i Inannas tempel, hvor hun var en viktig medspiller i mange år. 

Historien er handlingsdrevet og full av uventede vendinger, så her er det ikke et kjedelig øyeblikk. Romanen har en tydelig nerve, men det er alt det vakre som skrives frem som får meg til å sukke fornøyd. 

Denne boken har et etterord som det er verdt å lytte til. Her lærer vi litt om bakgrunnen for historien, og litt om hvordan Marianne Fredriksson har jobbet med de gnostiske tekstene. Jeg fikk også svar på noe av det som utfordret meg i begynnelsen, hvordan Gud (les: skaperen) liksom er litt tilsidesatt, til fordel for andre gudommelige makter. Les gjerne mer om gnostisismen her.