Til Vestisen av Tor Even Svanes

En roman fra isende kalde omgivelser må no være midt i blinken nå. I dag gir han ut sin tredje roman, som jeg likte så godt at jeg sporenstreks søkte opp de to andre romanene hans. De ser ut til å være like besnærende mørke som Til Vestisen, så de må jeg få med meg.

Forlagets presentasjon:
Ved starten av fangstsesongen legger en selskute fra kai i Tromsø. Om bord er en ung, nyutdannet veterinær på sitt første inspektøroppdrag for Fiskeridirektoratet. Hun er alene sammen med en besetning bestående av selfangere og jegere. De skal være sammen i isødet utenfor Grønland i seks uker.

Du er ikke redd for å komme ut, sier stemmen. Etter all den dritten du har servert rett opp i trynet på oss, kan du ikke være redd for å komme ut.
Den er så rolig, røsten. Verken hever eller senker seg, sånn noe levende ville gjort. Gjør ingenting for å forvisse seg om at han ikke blir overhørt. (Hvem av? Hvem skulle det være?)
Det slår henne at dette er første gangen han har sagt noe mens han har stått utenfor lugardøren.

Utdraget forlaget gir oss her er fra langt uti boken, og det har etterhvert blitt skikkelig creepy. Selskapet Mari har består av en broket forsamling med tøffe selfangere, og de lar seg ikke veilede av den unge veterinæren som er satt til å se til at alt går for seg etter boken.

Når hun påpeker avvikene blir de forbanna og den ubehagelige stemningen som allerede hersket blir forsterket. Allerede på vei ut begynner hun å føle seg utrygg, og når telefonmasten brekker en vindstille natt øyner hun ugler i mosen. Klærne hennes forsvinner når hun dusjer og den stadige sigarettlukten utenfor lugaren hennes indikerer at noen står stille der ute og overvåker henne.

Det bygges opp en vanvittig nerve i første del av boken, så når vi endelig har kommet til kysten av Grønland og fangsten skal begynne, gjør skildringene av denne blodige aktiviteten sterkt inntrykk på meg.

Isen knaker og braker og liksom snakker til dem. Her er en kulde det ikke går an å overse, og lyset er magisk. Midt i disse idylliske omgivelsene starter de slaktingen av sel. Den første dagen med skyting blir nærmest sett på som øvelsesskyting hvor dyrene blir jaget og skutt etter. Ungene som forsøker å rømme innover isen blir stoppet med et skudd, og det må ofte mange skudd til før dyret er dødt. Selunger blir krøket levende, hakapik og gevær brukes for å få has på dyrene, mens de etterpå skal tappes for blod og flåes.

Det er ikke for sarte sjeler å være med på selfangst, men det er allikevel Mari og det hun opplevde på båten som gjør dette til en roman du sluker i en jafs. Hvordan dette ender skal jeg ikke røpe, men kan berolige deg med at slutten er troverdig.

Tor Even Svanes skriver med stor innsikt. Han har et behersket språk i en litt gåtefull stil. Romanen har to innfallsvinkler, den kronologiske med reisen, ispekket noen sprette betraktninger på hvordan strabasene ble rapportert. Boken er på under 200 sider og mange av dem er bare halvfulle, så greier du å sitte stille i 2 timer, lover jeg deg en formidabel leseopplevelse idet du sluker boken.

Leser du denne artikkelen rett etter du har lest boken vil du øyne en mulig inspirasjon.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 192
Kilde: Leseeks