Et lys i desember - en juleroman av Siri Østli

Det er fristende å si at Siri Østli er ny for meg, for jeg skal helt tilbake til 2011 for å finne Det søte liv, som er den eneste av hennes mange titler jeg har lest. Det er ikke helt min sjanger dette her, men jeg prøver å få lest en "julebok" hver desember, og dette var absolutt et fint valg.

Forlaget om handlingen: 
Julen nærmer seg, men den varme julefølelsen glimrer med sitt fravær for alenemoren Kristi. Tenåringsdatteren Iben har store humørsvingninger, Kristis mor og søster har valgt en solfylt jul i Syden uten dem, og kjæresten Tobias er mer engasjert i miljøkamp enn adventskos. Livet tar en enda mer alvorlig vending når Kristi får en telefon fra legen. Det setter Kristi i et vanskelig dilemma: Bør Ibens ukjente far få vite om sin datter?
Kristis situasjon vekker stor sympati i nabolaget, men kjæresten Tobias skylder på sykdomsfobi og glimrer med sitt fravær.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar

En roman av denne typen skal vekke til live de store følelsene, og gjett om den greide det. Kristi har en kritiserende mor, en perfekt søster, en sytete tenåring, en egoistisk kjæreste, en sur partner på jobb og en cyste i brystet. 

Men, hun bor på Sagene i en ultrakoselig gatestubb hvor alle kjenner alle. Selv om Lillian i interiørbutikken og Lisbeth på helsekosten er irriterende, så står de sammen med folkene fra tatoveringsstudioet, restauranten og jernvaren når Kristi trenger en hjelpende hånd.

Og hjelp får hun, hun drukner i velvillighet, noe som først irriterer henne, men når hun seinere har problemer med å ta vare på seg selv, er de god å ha. 

Midt oppi stresset med å bli alvorlig syk oppsøker hun faren til datteren Iben, for å fortelle ham at han er pappa til en 13 år gammel jente. Forviklinger er i anmarsj, jeg sier ikke mer...

Et lys i mørket har alle ingrediensene som skal til, folk av alle typer, koselige omgivelser, snøvær, og ikke minst hemmeligheter og dramatikk. Noen av karakterene er vanvittig irriterende, og språket til den ellers så snusfornuftige og snille tenåringen, er skikkelig karikert (håper jeg). Historien er så pass forutsigbar at det er bare til å gi seg over og lulle seg inn i myk deilig julestemning.

Jeg hadde glede av å lese denne historien og anbefaler den gjerne videre ⚃

Oppsummering av lesemåneden november

Årets nest siste lesemåned er over. Ved inngangen av måneden kvidde jeg meg til å ta fatt på den mørkeste av alle månedene, men sannelig har ikke det gått fort denne gangen også. I tillegg til spennende historier, greide jeg å lage litt spenning selv, ved å besvime midt under en Samuel Beckett forestilling.

Dette leste jeg i november: 

1. Gaute M. Sortland - Tid og rom - 4
2. Jonas Sundquist - Andres selskap - 5
3. Gro Harlem Brundtland - Mitt liv - klassiker - 4
4. Karl Ove Knausgård - Arendal - 5
5. Hilde Susan Jægtnes - Anitra - 4
6. Tove Nilsen - Skyskraperengler - klassiker - 3
7. Ørjan N. Carlsson - Stille som snø - 4
8. Johan Borgen - Lillelord - klassiker - 5
9. Dag Solstad - Gymnaslærer Pedersens beretning - klassiker - 4
10. Elisabeth Thorsen - Julenatt 2024 - 5
11. Danielsen og Klungerbo - Ikke lett å glemme - 4
12. Lucinda Riley - Skjult skjønnhet - 4
13. Lars Kepler - Søvngjengeren - 4
14. Sergej Prokofjev/Courtney-Tickle - Eventyrorkesteret Peter og ulven - barn - 5
15. Kim Leine - Karolines krig - 6
16. Unni Lindell - Dukken i tauet - 5
17. Andre Bjerke - De dødes tjern - klassiker - 4
18. Arthur Omre - Smuglere - klassiker - 5
    
    

Sak: 2

Barn: 1

Antologi: 1

Romaner: 9

Krim/spenning: 5

 #

Seks av bøkene er klassikere fra Janne Stigen Drangsholts nye bok Fra Snorre til Skaranger. Jeg begynte med de nyeste bøkene, og har nå lest alle på den tredje siden av listen, og nesten alle på den andre siden av listen. Den første siden av listen sparer jeg til neste år. Dette er bøker fra 1911 og tilbake til 1200-tallet, som er den første utgivelsen i denne boken, og en litt tyngre materie å pløye gjennom.

En fugl visket meg i øret at faddere til lesekioskene i Bergen var etterlyst. Jeg meldte meg med en gang, siden jeg allerede har fylt på og ryddet min lokale kiosk en tid.

Jeg ble vist tillit og ble ansatt på stedet, og koser meg med dette. Hører at de trenger flere, så det er bare å melde seg!

Tur og kultur i november: 

DnS satt opp Heksejakt av Arthur Miller, og dette stykket var så bra at jeg inviterte mamma med meg for å se det en gang til. Harmonien fremførte Tsjaikovskys Pathetique, som også var veldig bra. Midt i november ble det tur med campingvognen til Stavanger, vi besøkte byen to kvelder, bodde på en helt rævva campingplass, og fikk oss en fin tur opp på Prekestolen. Kino på biblioteket er gøy, og denne måneden så jeg en nydelig dokumentar om gamle på hjem. 

På Lille Scene går Glade dager av Samuel Becket. Jeg fikk sett halve stykket, før jeg besvimte ganske så brått. Mye drama, ble båret ned på scenen, sykebil ble tilkalt og jeg måtte innom legevakten. De sendte meg på Haraldsplass hvor jeg ble undersøkt i to dager. Alt vel, men ser ikke frem til 7 dagers EKG midt i desember. Avslutningen av måneden ble fin, med gode venner og Finn Tokvam på scenen.

En fin liten bunke med nye og gamle bøker ligger klar for desember, til og med en julebok har sneket seg inn i bunken, uten at jeg har merket det. Riktig god lesemåned i desember folkens!

Karolines krig av Kim Leine

Karolines krig er avslutningen på Kim Leines trilogi, som startet med Karolines kjærlighet. Den boken fengslet meg da jeg lyttet til den på tur for noen år siden, så jeg gikk rett videre med Karolines Kamp. Den boken avsluttet på en sånn måte at jeg har gledet meg til denne tredje og siste boken i serien.

Forlaget om handlingen:
Etter å ha sittet fem år som statsminister har Karoline Blicher begynt å vurdere veien videre i sin politiske karriere. I Folketinget har hennes holdning til krigen i Ukraina gjort henne upopulær, ikke akkurat hjulpet av hennes lyssky forbindelser til Putins Russland. Flere av hennes partifeller har fått ferten av blod og rasler med sablene.
Da hun ender opp midt i voldelige opptøyer på Nørrebro og ryktene begynner å svirre om innblanding fra utenlandske interesser, øker presset på henne. Dagen etter dukker hun heller ikke opp på statsministerkontoret.

Journalisten Jesper Skov prøver å finne ut hva som er skjedd med henne. Landets statsminister kan da ikke bare forsvinne sporløst? Med hjelp fra FE-agenten Annie Faurschou oppdager Jesper alle piler peker mot Moskva og videre mot fronten i Ukraina.

Det er ikke tvil om at hovedpersonen i denne serien er Karoline. Karoline Blicher, damen med de mange identitetene og store ambisjonene. Når det er sagt, menneskene rundt henne er viktige brikker i dette, som er et utrolig interessant og godt sammensatt plott. 

Boken utspiller seg høsten 2024, så mer blodfersk enn det kan en vel ikke få en roman. Det betyr ikke at alt er sant i forhold til handlingen, til tross for at flere virkelige navn dukker opp. Mette Fredriksen er ikke lengre statsminister i Danmark, er bare ett eksempel på Kim Leines fantasi. 

Historien åpner med at Jelena Valerijevna spiser frokost med Putin på hans bursdag. Frokost med Putin spiser hun hver dag, for ikke før hun har båret inn to like frokostbrett, og begynt å spise, vil Putin smake på maten sin. 

Jesper Skov som arbeider i Aftenbladet, var tidligere gift med Jelena, og de to har en sønn sammen. Det er en stund siden hun stakk fra ham og Danmark og tok med seg sønnen Viggo, som nå er voksen. Enda før det var han kjæreste med Karoline, så de kjenner hverandre godt, og har fremdeles sporadisk kontakt. 

Annie Faurschou er en dansk senioranalytiker i etterretningstjenesten, stasjonert i Estland. Hun er på sporet av en listig hacker, hvordan hun (og han) jobber, er skildret på en utrolig fascinerende måte. Utover i romanen snakker Annie med seg selv, og leseren får tilgang til interessante og skremmende tanker rundt verdenssituasjonen og ikke minst bruken av AI.

Skrivemåten og ordvalgene til Kim Leine gir handlingen fart, samtidig som leseren blir dradd med inn. Jeg vil dele med dere en liten sekvens som viser akkurat dette. Det er Jesper Skov som er i Jerusalem, ett år etter Hamasangrepet for å intervjue religiøse ledere, politikere, journalister og folk på gata:

            Midt i artikkelskrivingen er han blitt overmannet av trøtthet og varme og har sovnet med laptopen på magen, og da værelsestelefonen ringer, griper han instinktivt etter datamaskinen for å forhindre at den sklir ned på gulvet. Han åpner øynene og ser et anonymt hotellrom som kunne være hvor som helst i verden, for eksempel i Russland, der en del av bevisstheten hans stadig flakker omkring. Så hører han lydene fra gaten og tenker: Midtøsten. Bagdad 2007. Han vet at det er feil, men blir med vilje værende i illusjonen i noen sekunder. Så vipper han opp i sittende stilling og vakler bort for å ta telefonen. 

Sant du får lyst å gripe etter den datamaskinen? jeg kjente også på kraftanstrengelsen ved å vippe seg opp og med fart i kroppen vakle av gårde.

Romanen har noen myke sider, bare en våken leser får øye på. Jeg vil ikke røpe hvorfor Karoline trenger forandring i livet sitt, dette er en av grunnene til at hun skaper et forsvinningsnummer for seg selv, og dukker opp i Moskva. Her mimrer hun om kjæresten hun hadde her, og med dette får Kim Leine meg til å fryse på ryggen ved ting som skjedde i de foregående bøkene.

Koblingene mellom karakterene er godt skulte men de er her, historien er spekket med politikk, konspirasjoner og etterretning, som det svinger av. Koronabrenning i Danmark og pek tilbake til holocaust, bygger oppunder nerven som ligger og dirrer som en gitarstreng gjennom hele romanen.

Karolines krig er noe av det beste jeg har lest i år, flere ganger slapp jeg pusten brått ut og nikket anerkjennende til Kim Leine over skrivemåten, men også det fantastiske plottet, spenningskurven og troverdigheten midt oppi det hele. Det er fantasi dette her, men hva hvis.... joda, det kunne vært sant.

Karolines krig er en fantastisk avslutning på en trilogi med høye kvaliteter ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 480

Kilde: Biblioteket

Ikke lett å glemme av Marianne Danielsen og Hilde Merethe Klungerbo

Ikke lett å glemme er en erfaringsbasert bok om demens, skrevet av mennesker som har følt på kroppen hvor utmattende det kan være å være pårørende når ens kjære får denne grusomme sykdommen. Antallet diagnostiserte øker, det finnes ingen kur, men det forskes, så det er håp.

Forlaget om handlingen:
Mange vet lite om demens og alle ringvirkningene sykdommen kommer med, før man står midt i det, som pårørende. Vi vil hjelpe deg å navigere tryggere gjennom de ulike fasene man går gjennom. Vi tror på å dele historier, erfaringer og tips for å få en bedre hverdag som pårørende gjennom hele demensforløpet, da det har vært avgjørende for vår mentale helse. 

Boka består av åpne og ærlige historier som beskriver en krevende emosjonell og lang- tekkelig sorgprosess. Gjennom dem vil vi vise hvordan vi kan legge til rette for at den som er rammet, har det godt og trygt. 

Du vil få innblikk i historier som beskriver flere praktiske utfordringer som må løses fortløpende. Og et viktig element er hvordan du kan ta vare på deg selv underveis.

Ikke lett å glemme er en estetisk fin bok, ryddig inndelt i fire deler, med fine naturbilder som gir leseren mulighet til ettertanke og refleksjon. Forfatterne bruker tid på å presentere seg selv og sin bakgrunn, noe som er naturlig her, siden leseren kommer tett på dem som personer. 

Det viktigste budskapet i boken er at du som pårørende ikke er alene. Mange har gått gjennom dette med egne foreldre, og de følelsene du gjerne får, som du ikke er stolt av, er helt vanlig.

Gjennom personlige historier byr forfatterne på seg selv, og til dels sine foreldre. Dette er gjort med respekt for foreldrene som har blitt hovedpersoner i en bok, kanskje litt uten å vite hva det innebærer.  

Hvert av de fire kapitlene oppsummeres, og gode råd blir repetert. Et par blanke ark følger, til glede for den som ønsker å notere ned egne tanker underveis. 

I boken snakkes det om sorg og empati, om ensomhet og sinne, følelsene er mange både hos den syke og den som etter beste evne forsøker å forbedre livskvaliteten til sine kjære. Kaoset kan være overveldende til tider, og en kan føle at alt ansvaret ligger på en selv. 

Denne boken viser hvorfor en pårørende må ta vare på seg selv, og hvordan en lettes kan gjøre det, for å ikke bekymre seg i hjel. Her er mange praktiske tips til hvordan en kan inkludere den demente i hverdagslivet, hvordan forholde seg til nødvendig flytting, og hva en skal se opp for når en skal på besøk på sykehjem.

Ikke lett å glemme kan være akkurat den boken du trenger for å forberede deg til det de færreste av oss er forberedt på. Boken er lett å lese, den repeterer underveis og byr på mange historier fra virkeligheten, som det er lett å kjenne seg igjen i. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre, og tenker at den skulle blitt delt ut
av fastleger eller personale på sykehjem, til alle pårørende ☺

Forlag: Eget forlag kjøpes her!

Utgitt: 2024

Sider: 191

Kilde: Leseeksemplar

Søvngjengeren av Lars Kepler

Søvngjengeren er bok 10 i serien om Joona Linna. Bak pseudonymet Lars Kepler skjuler det svenske forfatterparet Alexandra og Alexander Ahndoril seg. Jeg tror jeg har lest alle bøkene i denne serien, og jeg blir like engasjert hver gang.

Forlaget om handlingen: 
Midt på natten meldes det om et pågående innbrudd på en vinterstengt campingplass i Bredäng utenfor Stockholm. En politipatrulje som befinner seg i nærheten, rykker ut. Det er lys i en av campingvognene lengst inne på det mørklagte området, og da betjentene åpner døren møter de et grufullt åsted. Gulv, vegger og møbler er dekket av blod. En mann er drept med øks og brutalt partert. 

På gulvet ligger en ung mann og sover med en avkuttet arm som pute. Han blir arrestert og ført til Kronoberg fengsel, og identifisert som syttenårige Hugo Sand, sønn av en berømt forfatter. Det viser seg at Hugo lider av en sjelden form for søvngjengeri som aktiviseres av mareritt. Han kan enten være gjerningsmann eller vitne, men hevder at han ikke husker noe fra drapsnatten. 

Etterforsker Joona Linna kontakter sin gamle venn, Erik Maria Bark, i håp om at hypnose kan gi svar på hva som har skjedd. Dette blir starten på en komplisert jakt på en bestialsk seriemorder som nettopp har gått inn i en ekstremt aktiv fase. 

Søvngjengeren ble påbegynt kvelden før vi skulle kjøre til Stavanger og bo på en vinterstengt campingplass i helgen. For et bakteppe jeg fikk til de overnattingene, for volden som utspiller seg på en campingplass i denne krimmen, er av typen en ikke glemmer så lett.

Historien åpnes av to små snutter, som raskt befester en ekkel stemning. Skildringene har tilsynelatende ikke noe med handlingen å gjøre, men så har det det allikevel. 

Joona Linna blir raskt koblet på den bestialske mordsaken, først bistår han juristen som skal vurdere om Hugo er skyldig, for så å overta ansvaret. Han ber gjentatte ganger sjefen sin om å få tilbake Saga Bauer, som nå har kontorjobb, som partner, men sjefen sier nei. Joona vil ikke ha noen annen partner, men krever av sjefen å få Saga tilbake om han løser saken.

Drap nummer to finner sted når Hugo sitter i varetekt, så da er det ikke så mye å lure på, han er utenfor mistanke. Så skjer det igjen, og igjen. Ved hvert nye drap får vi vite litt om bakgrunnen til den drepte, og et gjenkjennelig mønster avtegner seg. 

Det er ikke tvil, dette er en krim med god fremdrift. Den gjentakende slaktingen av mennesker går ikke spesielt innpå meg, til det har Keplerparet greid å holde nok tilbake. Det de går i detalj på er ofte de myke sidene av menneskelivet, som interiør, mote, og ikke minst kokkekunst. Snobberiet som ligger i å bruke egennavn på kokekar eller vesker, syntes jeg ikke passet inn i historien forøvrig, men kanskje det bare er meg det ikke appellerer til.

Joona spilles god på bekostning av kollegene sine, for sammen med Peck og Gregory på gården i Rickeby, oppfører de seg så tåpelig at Joona får skinne. Dette skjer flere ganger, som med Lisette i begynnelsen, når hun konkluderer med homofobisk hatkriminalitet etter 5 minutter, og stiller spørsmål om Joona har den rette kompetansen til å lede etterforskningen.

- Nå prøver du bare å gjøre meg redd.
- Ble du redd på ordentlig?
- Nei, det ble jeg ikke, svarer hun. - Men jeg syns det er ubehagelig med innbruddet, at Hugo ble eksponert i media...
- Og denne stormen... som kommer til å rase i flere døgn, sier Bernard og dypper fingeren i rødvinen igjen og fullfører en pil på bordet, og den peker rett mot henne.

Søvngjengeren er skrevet på en logisk og ryddig måte. Leseren får nok hint til hvem morderen er, til å gjøre seg sine tanker, og sånt er kjekt. Jeg ble sliten av at historien gjentok seg flere ganger, hypnotiseringen av Hugo var interessant og godt skildret, men ga lite tilbake. At foreldrene hiver seg rundt og vil skrive bok om opplevelsen hans, mens saken fremdeles pågår, lot jeg passere som en kunstnerisk frihet fra forfatterne, men ikke særlig sannsynlig.

Liker du krim med høy grad av hei-hvor-det-går og etterforskere som halser etter en morder som stadig ligger foran, så er Søvngjengeren midt i blinken. Boken er medrivende til tusen, men legg for all del fra deg det kritiske blikket før du leser. 

Til tross for litt pirk denne gangen ser jeg frem til neste kapittel i serien om Joona Linna. Håper inderlig at han blir belønnet med å få Saga Bauer tilbake som partner, og at de sammen kan bruke de kloke hodene sine, til å løse saker, uten å måtte virre rundt, sånn som her. 

Les boken om du tåler litt blod, og ønsker en medrivende

og spennende leseopplevelse ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 463

Kilde: PDF fra forlaget

Peter og ulven av Sergej Prokofjev og Jessica Courtney-Tickle (ill.)

Eventyret om Peter og ulven har vært en favoritt lenge. Det spesielle er at det er Sergei Prokofjev som er ansvarlig for den opprinnelige historien så vel som den tilhørende musikken. Mitt første møte med dette eventyret var innspillingen hvor Trond Viggo Thorgersen leser eventyret og et nederlandsk orkester spiller opus 67 (du finner det på YouTube). Mens barna i barnehagen og jeg lyttet til eventyret, så vi i en billedbok fra 1966 som jeg fant på biblioteket, så vi skulle få en større forståelse av hva som skjer.

Forlaget om boken:
Peter og lillesøsteren hans Sofia får streng beskjed av bestefar om å ikke gå inn i skogen alene. Skogen er farlig, der bor ulven, men hva er vel mer spennende enn å gjøre noe man ikke får lov til!

Den ukrainske komponisten Prokofijev fikk i oppdrag å lage et musikalsk barneteaterstykke for å fremme kjærlighet til klassisk musikk blant barn. Resultatet ble Peter og ulven hvor ulike instrumenter representerer de forskjellige karakterene i historien.

Lykken var stor hos meg da jeg så at Peter og ulven har blitt det syvende eventyret i serien Eventyrorkesteret. Boken spiller nok ikke hele musikkstykket, men små snutter på hver side, gir dybde og spenning til historien du leser. Det er vanlig at klassikere blir gjort litt om på i barnebøker, så også her, men til ingen forkleinelse for historien.

Det er en litt skummel historie dette her, som passer for barn fra 3 år og oppover. Her møter vi en liten fugl, en litt dum and og en listig katt som har satt seg fore å spise fuglen. Den sultne ulven dukker opp, og siden anda er litt korttenkt, skvetter den opp på land når den ser ulven, og blir dermed slukt. Det er ikke bare dyr i denne fortellingen, Peter som er hovedpersonen har en lillesøster, og en bestefar som kan høres litt morsk ut.

Da barna kommer til dammen, ser de to oransje føtter som spreller opp fra vannflata... Det må være en and! Plutselig dukker hele anda opp av vannet og får øye på den lille fuglen som hopper langs vannkanten. Den ler av anda. Hva slags fugl er du som ikke flyr? sier den lille fuglen. Anda bruser med fjærene og svarer: Hva slags fugl er du, som ikke svømmer?

Petter er den snille, lille helten i stykket, som greier å få katten fra å spise fuglen og lokke ulven i en felle. Akkompagnert av musikk som veksler mellom å være lett som en sommerdag, og tordnende som bare det, fenger stykket store og små. Hver karakter i boken har sitt eget instrument, dette gjør det lett å gjenkjenne den rette karakteren, hvis en bare lytter.

Peter og Sofia: Strykere
Katten: Klarinett
Bestefar: Fagott
Fuglen: Fløyte
Ulven: Horn
Anden: Obo

Med denne detaljrike boken har du en fin mulighet til å introdusere barna til klassisk musikk, samtidig som de får høre et eventyr som ender godt, men er veldig spennende underveis. Selve historien, illustrasjonene og musikken er satt sammen på en måte som gir dramatikk på hver side, så det var ikke vanskelig å fengsle barna i lesingen.

Å lese handler om mer enn å bare lese ordene som står der, en bok som Peter og ulven gir et springbrett inn i problemstillinger som barna kan kjenne seg igjen i. Det blir det mye god språktrening av, ikke minst for 2 åringene jeg har lest for denne gangen.

Prokofjev ble født i 1891 i Sontsovka, som då var del av det russiske tsarriket og i dag ligger i Øst-Ukraina. Han var enebarn, moren var pianist og faren en relativt velstående jordbruksingeniør.  Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverk, sonater og konserter. Han hadde base i Paris under 1920-årene og i 1936 komponerte han Peter og ulven. Prokofjev brukte bare fire dager på å komponere verket som bare tar 25 minutter å fremføre. 

Forlag: Figenschou

Utgitt: 2024

Sider: 22

Oversetter: Arne Lindmo

Kilde: Leseeksemplar

Julenatt 2024 - redaktør er Elisabeth Thorsen

Juleblader har blitt et naturlig bidrag til ro og julestemning for mange. Julenatt som jeg har lest har mange fullskalaillustrasjoner av Lisa Aisato, noe som for meg gjorde den til mitt førstevalg. Bladet byr på mange møter mellom mennesker, og forteller oss litt om hvorfor vi skal pynte og invitere til gjestebud i denne mørke tiden.

Bidragsyterne til denne antologien er mange, og det de har felles er at de sier leseren noe om hva julestemning egentlig er. Det er tredje gangen Elisabeth Thorsen står som redaktør for Julenatt, hun var tidligere prest i Oslo Domkirke, arbeider nå for Bymisjonen, og har også skrevet bøker.  

En må ta seg god tid med dette bladet, som inneholder et bredt spekter av tekster fra veldig forskjellige mennesker. Det er ingenting tilfeldig ved tekstene, i begynnelsen av bladet får vi lese en kort tekst av Rolf Jacobsen, mens neste tekst ut er av Kaja Schjerven Mollerin, kjent som kritiker i Klassekampen, som snakker om nettopp diktet Guds hjerte av Rolf Jacobsen. 

Jeg elsker sånne tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, og allerede tidlig i lesingen satt jeg med en vilje til å se forbi, det som i mine øyne fort kan bli "for mye" kristendom. 

Alle feirer jul, selv om langt fra alle er personlig kristen, så hvis bladet skal bygge opp julestemning og fellesskap, bør det i mine øyne ikke drive med for mye forkynning.

 

Denne balansegangen føler jeg at Thorsen har fått fint til i årets utgave av Julenatt. Her møter vi Jon Fosse som søker etter mening, og Hilma Nikolaisens sang, handler om å finne frem og komme hjem. Flere kjente forfattere har bidratt med tekster som strekker seg over 3-4 sider, og de fleste har handling fra nåtiden, med et et lite juleunder som knyter dem sammen.

Vi får lese om Henrik Ibsens roman Et dukkehjem, og jeg er nok ikke den neste som vil sette pris på påminnelsen om at handlingen i stykket faktisk utspiller seg i julen. I essayet er det flere autentiske julebilder fra 1800-tallet som skaper stemning.

 

Maja Lunde og Lisa Aisato er med flere ganger, og mot slutten får vi et fint utdrag fra deres bok Snøsøsteren. 

Linn Stalsberg har skrevet en flott tekst om kampen mot all krig, og håp om fred, mens Karin Gundersen avslutter antologien med noe av det siste hun skrev før hun døde i juni i år, Dører heter den korte teksten, som handler om både liv og død.

Jeg hadde stor glede av å lese Julenatt 2024 og anbefaler gjerne denne innholdsrike antologien videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 96

Kilde: Leseeksemplar